Tyskland og arven etter Hitler – fra fortielse til selvoppgjør

Publisert i Dagsavisen, 22. mai 2010

65 år siden Nazi-Tysklands kapitulasjon

På kirkeveggen til stiftskirken i den lille universitetsbyen Tübingen i Tyskland henger to minnetavler om nazitiden ved siden av hverandre – en om massemordet på den jødiske befolkningen og en om forfølgelsene av romfolket. På tavlen om romfolket heter det: ”Ansatte ved vårt universitet var pionerer i utformingen av rasevanviddet, borgere av vår by var blant gjerningsmennene”. Over en tom sokkel noe lenger borte på kirkeveggen forteller en informasjonstavle fra 2003 at byens tidligere minnetavle over hjemvendte soldater fra russisk krigsfangenskap (fra begynnelsen av 50-årene) har blitt fjernet og overflyttet bymuseet fordi enkelte av de minnede var ”.. rettskraftig dømte NS-krigsforbrytere”.
De tre tavlene ble hengt opp i tidsrommet 1983-2003, og kan på mange måter stå som en illustrasjon på et nytt stadium i tyskernes bearbeiding av sin nazifortid som slo igjennom for alvor fra begynnelsen av 80-årene. Dette vendepunktet innebærer at perspektivet flyttes fra tyskerne som ofre til tyskerne som gjerningsmenn. Tavlene gir også et godt bilde på den sentrale plassen oppgjøret med nazifortiden inntar i dagens Tyskland.

Vender en blikket mot 1950-tallets begynnelse ser bildet helt annerledes ut. Etter avslutningen av Nürnbergprossene og de alliertes avnazifiseringskamapanjer blir debattklimaet i den nye forbundsrepublikken raskt preget av motstand mot de alliertes ”seiersjustis” og krav om ”sluttsstrek” for rettsforfølgelsene av tidligere NS-forbrytere. Gjennom to amnestilover legges det til rette for massiv tilbakevending til tidligere maktposisjoner for Hitlers lydige tjenere blant dommere, professorer og de øvrige elitesjiktene. På midten av 50-tallet er så godt som all etterforskning og rettsforfølgelse av NS-forbrytelser brakt til opphør, og massemordet på Europas jøder er kun unntaksvis til stede i debattene. I stedet vinner forståelsen av tyskerne som ofre fram: ofre for bombekrig og fordrivelse, og – eventuelt – for en gal leders demagogi . I den grad tyskerne skylder å gjøre bot, må deres aksept av det nye konstitusjonelle demokratiet og deres sterke innsats for gjenoppbygging og velferdsbygging i det ”økonomiske underets” Tyskland være tilstrekkelig. Det hersker en lammende tilstand av løgn, fortielse og bagatellisering, eller som den tyske krigshistorikeren Norbert Frei har uttrykt det: ”.. en tilstand av vedvarende moralsk ødeleggelse».

Små grupper av intellektuelle og forfattere gjør på slutten 50-tallet og begynnelsen av 60-tallet flere forsøk på å rokke ved denne bastante fortielsen. Med basis i arkivmateriale fra DDR rettes det bl.a. fokus mot noen av de mest sjokkerende eksemplene på karriereløp for tidligere nazister i det vesttyske maktapparatet, herunder den mangeårige statssekretæren i Adenauers ”Kanzleramt”, Hans Globke, en nøkkelperson i utformingen av NS-regimets raselover. De første tegnene på et stemningsskifte ser en gjennom de såkalte Auschwitzprosessene i Frankfurt, som den engasjerte statsadvokaten Fritz Bauer og hans stab sto bak. Det egentlige vendepunktet må en sannsynligvis knytte til det tyske studentopprøret, som slo gjennom med full kraft fra 1967-68.

Konfrontasjonen med foreldregenerasjonens fortielser og skyldvegring ga oppgjøret et særtysk preg. Med den nye generasjonens ”marsj gjennom institusjonene” klarte et nytt sjikt av kritiske intellektuelle å forankre oppgjøret med nazitiden som en kontinuerlig politisk praksis i nøkkelposisjoner i mediene, på lærerværelsene, i rettsvesenet, på universitetene m.v. Av nærmest ikonisk betydning var Willy Brandts kneling for ofrene for Warzawaoppstanden i 1970. Siden fulgte opphevelsen av foreldesesbestemmelsene for krigsforbrytelser (1978), president von Weizeckers omtale av 8. mai 1945 som ”en befrielsens dag” (1985) og det omfattende oppgjøret med historierevisjonistiske analyser i den såkalte ”historikerstriden” (1986). På det populærkulturelle plan hadde visningen av den amerikanske TV-serien ”Holocaust” i 1979 skapt sjokkartige virkninger.

I tidsspennet 1983-1995 – som også markerte 50-årsdagene for hhv. Hitlers maktovertagelse og Nazi-Tysklands nederlag – fulgte en syklus av minnemarkeringer, museumsetableringer og debatter, som nærmest kan omtales som en kollektiv gjenerindring av naziherredømmets 12-årige historie. Sterke inntrykk gjorde også filmen Schindlers liste (1993), som fremviste alternativer til tilpasning og medløperi, og Daniel J. Goldhagens bok ”Hitlers Willing Executioners” (1996), som dokumenterte antisemittismens dype forankring i det tyske folk. I perioden fra 1995-2005 var særlig debatten rundt Holocaustminnesmerket i Berlin (åpnet 2005) og de to store utstillingene om tyske Wehrmacht (1995 og 2001) av stor betydning. Wehrmachtutstillingene slo en gang for alle i hjel mytene om hæren og den vanlige soldat som ”renere” og mer nøytral enn f.eks. SS-enhetene.

Det er uklart hvor mye kunnskap det er om denne nære tyske historien i norsk offentlighet. Det er derfor gledelig at vi gjennom Anette H. Storeides nylig utgitte bok ”Arven etter Hitler” for første gang har fått en samlet og oppdatert fremstilling av denne historien på norsk (se bl.a anmeldelser i i Morgenbladet 16.04.10 og Klassekampen 24.04.10).

Oppløsningen av DDR i 1989/1990 endret rammene for den fellestyske bearbeidingen av nazifortiden. To ulike innfallsvinkler til bekjempelsen av fascismen kom sammen – aktiv bearbeidelse av naziarven ”nedenfra” i BRD og antifascisme som offisielt program for parti og stat i DDR. Uavhengig av dette er det i dag ukontroversielt å hevde at de siste 40 årenes selvoppgjørsprosess har forandret tyskernes forhold til nazitidens ugjerninger på radikalt vis, og at oppgjøret med naziherredømmet har blitt en viktig del av det moderne Tysklands politisk-kulturelle selvidentifikasjon. I en undersøkelse foretatt i 2000 svarte 78 prosent av den tyske befolkningen at det er ”svært viktig” eller ”viktig” at minnet om ”forfølgelsene og massedrapene i det 3. rike” blir holdt ved like. Femti år tidligere, i 1950, mente 30 prosent av tyskerne at Nürnbergprosessene mot Hitlers nærmeste medarbeidere var ”unfair” (jfr. Norbert Frei ”1945 und wir. Das dritte Reich im Bewusstsein der Deutschen”, München 2009). I Storeides kritiske og differensierte gjennomgang av det tyske selvoppgjøret oppsummerer hun historien fra 1950 til i dag slik: ”Tyskerne og nasjonen Tyskland har gjort en bemerkelsesverdig innsats for å kaste lys over fortiden. … Og akkurat der skiller Tyskland seg fra andre overgripernasjoner som Japan og Italia, som fremdeles skraper på det ytterste laget og dermed er langt fra et oppgjør med sin fascistiske fortid”.

I dag har alle Tysklands nabostater større problemer med høyreekstreme bevegelser enn Tyskland selv. NPD og de andre tillatte høyreradikale partiene har etter 1969 aldri lykkes i å komme over sperregrensen på 5 prosent ved valgene til det nasjonale parlamentet. På gateplan blir de fleste nynazistiske demonstrasjonstilløp effektivt blokkert av godt organiserte motdemonstranter (jfr. senest den vellykkede motaksjonen mot en høyreradikal markering av 65-årsdagen for bombingen av Dresdens tidligere i år). I en situasjon med stigende sosial uro, økende arbeidsledighet og sviktende tillit til de etablerte partiene ser en at tyske ”protestvelgere” heller går mot venstre enn mot høyre (jfr. den økte oppslutningen om partiet ”die Linke”); i de europeiske nabolandene resulterer de samme tendensene normalt i økt oppslutning om høyrepopulistiske partier. Det er nærliggende å anta at en hovedårsak til dette ligger i den politisk-kulturelle ballast som de siste 40 årenes selvoppgjør med naziherredømmet har skapt.

Universitetsbyen Tübingen er også hjemstedet til det høyreradikale ”Grabert Verlag”, en notorisk produsent av historierevisjonistisk og nynazistisk litteratur gjennom nesten 60 år, og med flere dommer for spredning av forfatningsstridig antisemittisk propaganda på rullebladet. Det er likevel budskapet fra stiftskirkens minnetavler som gir det sanne bilde av den moralske og politiske sunnhetstilstand i dagens Tyskland. I dag, 65 år etter Nazitysklands kapitulasjon mai 1945, kan dette være en viktig påminnelse.

Én kommentar

Hva synes du?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s