Publisert i Klassekampen 21. mai 2011
Et politisk jordskjelv er i ferd med å snu om på gammelkjente konstellasjoner i Europas største land – Tyskland står i grønt. På partibarometrene har det grønne partiet (Die Grünen) i disse dager en oppslutning på over 25%, og etter valgene på ny delstatsforsamling i Baden-Württemberg i slutten av mars måtte den tidligere kristelig-demokratiske bastionen sydvest i landet gi fra seg makten til en koalisjon av de grønne og sosialdemokratene (SPD). Ny delstatspresident er den 63-årige gymnaslæreren Winfried Kretschmann fra die Grünen. Omveltningen skjer i Tysklands økonomisk sterkeste delstat, selve lokomotivet i landets høyteknologiske eksportindustri.
Tilsvarende valgskred for de grønne er ventet ved flere av de øvrige delstatsvalgene senere i år, bl.a i Berlin. I enkelte byer og bydeler har oppslutningen tidvis ligget godt over 50%. Hadde det blitt holdt valg til det nasjonale parlamentet (Bundestag) i dag, ville en koalisjon av SPD og die Grünen overtatt for regjeringen Merkel. Til forskjell fra Gerhard Schrøders rød-grønne kabinett fra begynnelsen av 2000-tallet, ville sjansene for en koalisjon med omvendt fargeskala denne gang være store, altså en regjering med en grønn kansler og SPD som juniorpartner.
Den grønne bølgen har skapt sjokkvirkninger i det politiske etablissementet i Berlin. Tydeligst ser en dette i Merkelregjeringens kuvendig i atomkraftverkspolitikken. Mens Merkel så sent som høsten 2010 gikk i bresjen for en kontroversiell forlengelse av løpetiden til flere av de tyske atomkraftverkene, har hennes CDU-/FDP-regjering nå lansert en politikk for gradvis utfasing av alle atomkraftverk på tysk jord. Med dette velger Tyskland en utviklingsvei for sin atompolitikk som er stikk i strid med Europas øvrige industristater. Omleggingen skal skje raskt, i løpet av et knapt tiår, og den synes uavvendelig: samtlige politiske partier og 80% av befolkningen står bak den nye kursen.
Den grønne stemningsbølgen kan ikke forstås uavhengig av den tragiske Fukushimaulykken i Japan. Onde tunger vil derfor kunne hevde at den kom beleilig i forhold til valget i Baden-Württemberg. Sammenhengen må likevel ikke gjøres større enn den er. Faktum er at oppslutningen om de grønne i Baden-Württemberg var rekordhøy allerede før Fukushimakrisen, og at nåværende styrke for det grønne partiet på mange måter kan ses som kulminasjonen av en politisk-kulturell transformasjon som har foregått i det tyske samfunn over en periode på 40-45 år.
Endringen, som kan beskrives som en gradvis styrking av grønne og postmaterielle verdier på bekostning av det gamle industrisamfunnets verdier, bekreftes av politiske verdibarometer: I en undersøkelse som meningsforskingsinstituttet Emnid gjorde i 2010 hevdet 61% av tyskerne at de ikke trodde at stadig høyere økonomisk vekst vil øke livskvaliteten deres. Hele 88% mente det nåværende økonomiske systemet ikke tar nok hensyn til miljøet og ikke fremmer den sosiale utjevningen i samfunnet. Denne typen postmaterielle strømninger er til stede i alle vestlige samfunn, men ingen steder har det politiske og organisatoriske gjennomslaget for dem vært sterkere enn i det 21. århundrets Tyskland.
En hovedkilde til det postmaterielle verdimønsteret må søkes i student- og ungdomsopprøret på slutten av 60-tallet. Opprøret omfattet en større andel av student- og ungdomsgenerasjonene enn noe annet sted i Europa, og fikk, med sitt preg av oppgjør med fedrenes naziforbrytelser, en voldsomhet over seg som også var unik. Ideologisk betraktet handlet opprøret i sin første fase likevel primært om kampen for en ”ny subjektivitet” i et samfunn som ble oppfattet som autoritært og ”unaturlig”.
Den tyske politologen Wolfgang Kraushaar har i sin bok ”Achtundsechzig – eine Bilanz” beskrevet tre kilder til den tyske studentrevolten i sin første fase: en Rousseau-inspirert opprinnelighetslengsel, en radikal subjektivisme med røtter i den tyske romantikken og en lutheransk inspirert forløsningstenkning. Samlet sett ble disse impulsene langt mer pregende enn 70-tallets tidstypiske kommunistiske partibyggingsprosjekter, som til tross for voldsom energi og konstante gatekamper ikke fikk andre resultater enn sektvesen, terrorisme og dyp desillusjonering.
Selv om 70-tallet ble politisk resultatløst, hadde de omfattende mobiliseringene lagt grunnlaget for etablering av et nytt ”sosiokulturelt miljø” – et stort og innflytelsesrikt sjikt av radikale ”moderniserere” som hadde begynt sin møysommelige, og i starten motvillige, ”mars gjennom institusjonene” (R. Dutschke). Historien om dette sjiktet er på mange måter identisk med historien om det grønne partiet. Gjennom dannelsen av die Grünen i 1980 fikk den tidligere opprørsgenerasjonen med ett tilgang til et praktisk-politisk virkefelt som i prinsippet kunne skape resultater. Overgangen fra smågruppemarxisme til økologi kunne synes lang, men forbindelseslinjene var også tydelige. Flere av de romantisk-radikale motivene som preget 60-tallsopprøret fikk nytt liv i ny reformistisk drakt gjennom det grønne prosjektet.
De grønnes første tiår var kaotisk med konstante fløykamper, og med et eksotisk preg over de mange ”alternative” aksjonsformene. Partiets første år er også uløselig forbundet med to nye massebevegelser som vokste fram fra slutten av 70-tallet: den nye fredsbevegelsen og den nye anti-atomkraftbevegelsen. Protesten mot den militære utnyttelsen av kjernekraften – stikkord: neutronbomben, nye atomare mellomdistanseraketter – fløt på denne måten sammen med avvisningen av atomkraft som energiform. Ikke noe annet tema har, så stedig og over så lang tid, brakt flere tyskere på gatene enn kampen mot atomkraften. De nye mobiliseringene ga 60-og 70-tallets protestgenerasjon mulighet til å fatte ny grunn under føttene; i tillegg kom nye generasjoner av demonstranter til. Mye av det demografiske grunnlaget for de grønnes styrke og innflytelse i dag kan føres tilbake til 80-årenes mobiliseringer.
De grønnes inntreden i Bundestag i 1983 innebar starten på et krevende arbeid med utvikling av kompromissberedskap og praktisk gjennomførbar realpolitikk. Viktige milepæler var den første deltagelsen i en rød-grønn regjeringskoalisjon på delstatsnivå i Hessen i 1988 (med den tidligere gatekjemperen Joshka Fischer som miljøvernminister) og den første deltagelsen i en regjering på riksnivå – den tidligere nevnte rød-grønne regjeringen til Gerhard Schröder fra 1998 til 2005 (nå med Fischer som utenriksminister og visekansler). Stadiene i de grønnes utvikling fra protestmodus til progressiv realpolitikk lar seg kanskje mest eksemplarisk studere gjennom partiets arbeid i byer og kommuner.
De to mellomstore universitetsbyene Freiburg og Tübingen i Baden-Württemberg kan tjene som eksempler. I begge byene ble die Grünen allerede på begynnelsen av 2000-tallet det største partiet ved kommunalvalgene, begge har over lang tid hatt sterke og høyprofilerte grønne borgermestere med klare politiske mål for en sosial og økologisk omforming av bysamfunnene sine. Felles for begge byene er også satsingen på nye økologiske ”eksperimentbydeler”, med energinøytrale hus, solartak, vakumtoaletter og basisdemokrati. Alene i Freiburgs ”Vauban” bor det 5000 mennesker, i Tübingens ”Französisches Viertel” og ”Loretto” ca. det samme. Interessen for de to ”fremtidsbyene” er økende. På verdensutstillingen i Shanghai i fjor vakte borgermester Dieter Salomon oppsikt med sin fremvisning av Vauban; Tübingens borgermester Boris Palmer flyr inn og ut av talkshowstudiene for å snakke om byens mål for ensidig reduksjon av sine CO2-utslipp (”Tübingen macht blau”).
Den typiske representant for de grønne er ikke lenger den uflidde yrkesdemonstrant, men den hardt arbeidende ingeniør, vinbonde eller fysikkstudent – kort sagt den utdannede middelstanden. Den grønne kjernevelgeren kan fortsatt demonstrere (jfr. bl.a. protestene mot det kontroversielle jernbaneprosjektet ”Stuttgart 21” siste år). Men en vel så sannsynlig syssel vil være det frivillige arbeidet med det nye selvforvaltede økostrømnettet hjemme i småbyen.
Etter norske standarder vil det grønne partiet i dag kunne beskrives som et radikalt sentrumsparti i spennet mellom SV og Venstre, og med en god porsjon moderne sosialdemokrati i sosial- og velferdspolitikken. Partiets styrke har også sammenheng med at en stadig større del av den tyske befolkningen opplever at det representerer noe som har gått tapt hos de gamle og etablerte partiene – troverdighet, rettlinjethet og en politikkforståelse som bygger på medbestemmelse og nærhet mellom borgere og politikere. Partiet forbindes også med en form for visjonær realisme, og med politikkonsepter som evner å kombinere en moderne nærings- og industripolitikk med en krevende, men nødvendig økologisk ombygging av samfunnet.
De grønne har i løpet av de 30 siste årene nærmet seg det tyske samfunnet, men det tyske samfunnet har også nærmet seg de grønne. Som filosofen Vittorio Hösle uttrykker det i en kommentar i Süddeutsche Zeitung 16. april 2011, er det noe som ”stemmer” i forholdet mellom tyskerne og de grønne – med deres omsorg for naturen og deres hang til prinsippfasthet. Det grønne som livsstil og konsumadferd har også blitt en måte å fremvise egne livsprosjekter som mer moralsk gyldige enn de andres – et felt for sosiale distinksjoner.
Utfasingen av de tyske atomkraftverkene vil kreve betydelige ofre for den vanlige borger. Til tross for verdensrekord i solcellehus, kommer kun ca. 17% av den tyske strømmen fra fornybare energikilder. Omleggingen vil kreve gigantinvesteringer i havbaserte vindkraftanlegg, og en voldsom utbygging av overføringsnettet fra Nordsjøkysten til Sør-Tyskland. Det mange helst vil fortie er at det sannsynligvis også vil innebære massiv videreføring av kullkraftbaserte energi former og økt import av atomstrøm fra Frankrike og Tsjekkia. Ikke minst det siste har fått kritikere til å stille spørsmål ved hva som er det egentlige rasjonalet bak den tyske atomomleggingen – forhastet alenegang og sentimental pleie av egen bekymring (”german Angst”) eller en globalt forankret politikk for gradvis omlegging til mer fornybare energiformer. Den profilerte kommentatoren i ukeavisen die Zeit, Jens Jessen, uttrykker det slik (31.03.11): ”Tyskland frykter ikke atomkraften … Tyskland begeistrer seg bare over sin egen oppskakelse.”
Tysklands grønne bølge er ikke uten paradoksale og lattervekkende trekk. Den håndfaste realitet er likevel at et tidligere protestparti med en tydelig postmateriell agenda har klart å etablere seg som realpolitisk kraft midt i det tyske samfunnet. I sin politiske kjerne er opprørsånden fra 60- og 70-tallet for lengst død. Det som likevel har fått virke videre i Tyskland er en rimelig grunnfestet beredskap til å sette spørsmålstegn ved det man med Herbert Marcuse (en av heltene fra den gang) kan beskrive som ”den endimensjonale verdens økonomiske, teknologiske og kulturelle imperativer”. På sikt er det ikke utenkelig at dette kan gi grunnlag for politiske og økonomiske utviklingsveier som peker i andre retninger enn de som for tiden synes å være dominerende i det øvrige Europa.
Et særlig blikk på denne mulige særtyske utviklingsveien vil være viktig for å forstå mulighetene for å lykkes med ”grønne” omlegginger innen rammen av en kapitalistisk økonomi. Første prøvestein vil bli Baden-Württemberg – Porschenes og solcellehusenes hjemland.
Tysktime 