Publisert i Klassekampen 4. august 2011
I kjølvannet av terrorangrepet mot Utøya og regjeringskvartalet har det blitt en debatt om hvordan demokratiet kan beskytte seg mot hatpropaganda av det slaget Anders Behring Breivik sto for. Toneangivende personer i norsk medieverden, som Per Edgar Kokkvold og Knut Olav Aamås, har i ettertankens lys pekt på behovet for strammere forhåndsredigering av avisenes nettfora. Utover dette synes standardoppfatningen blant norske politikere og intellektuelle fortsatt å gjelde: at ekstremister og åpne fiender av demokratiet bør bekjempes med argumenter og verdikamp, og ikke med sensur og forbud. Utenriksminister Gahr Støre uttrykte det bl.a. slik (Klassekampen 28.07.11): ”Vi må slippe også de holdningene vi ikke liker frem i lyset, fremfor å stenge dem inn i små, klamme rom.”
Posisjonen er velbegrunnet, og den er definitivt mainstream blant etablissementet av media og jurister i dagens Norge. I sin mest absolutte form står den imidlertid i fare for å umuliggjøre alle alternative avveininger av spørsmålet om forbud som politisk våpen. Posisjonen blir ahistorisk og abstrakt. Den utelukker også at ulike lands ulike historiske erfaringer kan gi ulike politiske og rettslige løsninger. Hvor vanskelige og dilemmafylte disse avveiningene kan være, viser en dom i den tyske forfatningsdomstolen fra november 2009.
Utgangspunktet for dommen var en klage på vegne av det høyreradikale partiet NPD mot forbud av et årlig minnearrangement ved graven til Rudolf Hess. Forbudet hadde vært begrunnet i en særparagraf (§ 130.4) i den tyske straffeloven, som gir grunnlag for påtale mot arrangementer, organisasjoner og ytringer som forherliger og rettferdiggjør naziherredømmet på en måte som ”krenker ofrenes verdighet”. ”Det viktigste våpenet mot menneskeforaktende ideologier vil alltid være den frie meningsutveksling, og forfatningen gir ikke grunnlag for et generelt forbud mot spredning av høyreradikalt tankegods”. Men domstolen viste til den særlige betydningen det nazistiske regimet har hatt for tysk historie: i særskilt alvorlige tilfeller av NS-forherligelse kan slike forbud derfor rettferdiggjøres. En avgjørende premiss ligger i forståelsen av forbundsrepublikken Tyskland som et ”motutkast” til det nazistiske herredømmet: det bevisste oppgjøret med det tidligere NS-regimet var et hovedanliggende for forfatterne av den nye grunnloven av 1949. Domstolen – kanskje den juridisk tyngste og mest anerkjente av Europas grunnlovsdomstoler – konkluderte med at aktuelle paragraf i straffeloven måtte ansees forenlig med forfatningen.
Antinazismen som ideologisk program er i dag en sentral del av den moderne tyske selvindentifikasjon. I de offentlige rom er minnesmerkene over naziregimets ugjerninger ofte skånselsløst tydelige. Et bredt spekter av programmer for bekjempelse av de høyreradikale bevegelsene er etablert; rådgivningssentre, avhopperprogrammer og finansieringsordninger for kommunenes arbeid med ungdom i ”faresonen”.
Tyskland har valgt å sette opp noen grensesteiner: Vår frihetlige konstitusjon er så dyrekjøpt og vårt historiske ansvar er så tungt at vi på et visst punkt må si: hit, men ikke lenger. Liberale ”Süddeutsche Zeitung” (18.11.09) kommenterte dommen slik: ”Grunnlovens frihetsrettigheter inkarnerer minnet om forbrytelser mot menneskeheten … Frihetsrettighetene skal ikke misbrukes til å håne minnet om dem som grunnloven skal beskytte.”
Også Tyskland har de siste årene hatt sine debatter om integrering og innvandring. Likevel har alle Tysklands nabostater i dag større problemer med høyreekstreme bevegelser enn Tyskland selv. NPD og de andre tillatte høyreradikale partiene har etter 1969 aldri lykkes i å komme over sperregrensen på 5 prosent ved valgene til det nasjonale parlamentet. På gateplan blir de fleste nynazistiske demonstrasjonstilløp effektivt blokkert av godt organiserte motdemonstranter, ett av flere eksempler er de vellykkede motaksjonene mot høyreradikale gruppers årlige forsøk på markering av årsdagen for bombingen av Dresden.
I en situasjon med sosial og politisk uro og sviktende tillit til de etablerte partiene ser en at tyske ”protestvelgere” heller går mot venstre enn mot høyre (jfr. den sterke oppslutningen om det grønne partiet og om ”die Linke”); i de europeiske nabolandene resulterer de samme tendensene normalt i økt oppslutning om høyrepopulistiske partier. Det er nærliggende å anta at en hovedårsak til dette ligger i den politisk-kulturelle ballast som de siste 40 årenes selvoppgjør med naziherredømmet har skapt. Oppgjøret har vært båret frem i harde ”debatter” med historierevisjonister og høyreradikale, men det har også innbefattet fysiske blokader og direkte konfrontasjon – og en lovgining og rettspraksis som har våget å sette opp noen absolutter.
Norge har gjennom straffelovens § 135a en lovbestemmelse som skal beskytte mot hatefulle ytringer mot enkeltpersoner på grunnlag av hudfarge, etnisitet, religion og seksuell legning, men loven har resultert i få fellende dommer og terskelen for påtalebeslutninger synes høy. Bestemmelsen i den tyske straffeloven er åpenbart mer vidtrekkende enn den norske. Den entydig rasistiske plattformen til partiet ”Hvit Valgallianse” resulterte i sin tid ikke i noe forbud. Etter tysk lovgivning kunne et slikt forbud blitt iverksatt, noe som har blitt gjort for flere mindre nynazistiske grupperinger.
Etter Utøyamassakren har flere tyske politikere, bl.a. fra det sosialdemokratiske og grønne partiet, tatt til orde for å ta opp igjen den tidligere strandede saken om forbud mot det ”etablerte” høyreradikale NPD. Det er ikke gitt at dette må være Norges vei, og kanskje var det riktig at det ikke endte med noe partiforbud mot Hvit Valgallianse. Totalt sett var en kanskje mest tjent med at Jack-Erik Kjuus fikk ture fram og blamere sin egen sak.
Likevel tårner spørsmålene seg opp: Utgjør ikke ABB og hans forbundsfeller en langt større fare for vår samfunnsform enn det den lettere forvirrede Kjuus noensinne kunne gjøre? Vet vi, rent empirisk, at det virker slik som utenriksministeren m.fl. påstår, at åpen debatt og meningsutveksling i det lange løp alltid vil være det mest tjenlige – også selv om vi står overfor notorisk ubelærbare voldsfanatikere som ABB? Er prinsippet om den absolutte og ubegrensede ytringsfrihet så hellig at det uansett omstendigheter og hensyn ikke kan røres ved? Er i så fall tyskerne villfarne i sin demokrati- og rettsforståelse? Kan ikke et samfunn og en stat, forstått som et verdifelleskap, forsvare seg mot de mest ekstreme angrep på dets grunnlag – uten samtidig å forråde de samme verdiene? Er den tyske historiske erfaring så unik og så radikal at en rettsforståelse av den type forfatningsdomstolen legger til grunn ikke kan ha gyldighet for andre konstitusjonelle demokratier enn Tyskland?
Hvorfor må ”verdibaserte” domsslutninger av den type Tyskland har gjort være utelukket hos oss? Har vi ikke et annet Norge etter 22/7-11?
Tysktime 