Antisemittismen – en tysk besettelse

Publisert i Klassekampen, 12. mai 2012

Et politisk dikt av nobelprisvinneren i litteratur Günter Grass, publisert i den tyske storavisen Süddeusche Zeitung, har skapt furore i Tysklands politiske og kulturelle offentlighet. I diktet – «Was gesagt werden muss» («Det som må bli sagt») – beskylder Grass Israel for planlegging av krig og førsteslagsangrep mot Iran, med «utsletting av hele det iranske folk» som mulig konsekvens. «Hatpamflett», «smakløst», «uhistorisk» , «kunnskapsløst» og «dannet antisemittisme» var blant karakteristikkene i kommentarspalter og talkshows etter offentliggjøringen. Hardheten i tonen og uforsonligheten i posisjonene er symptomatisk for debattklimaet som ofte oppstår når kritikk av Israel kommer på banen i dagens Tyskland. Rammene for hva som kan sies og hvordan det kan sies er strammere enn hva som gjelder i det øvrige Europa når Israel og Midtøstenkonflikten står på dagsordenen.

Det hefter ved Grass at han helt frem til 2006 skjulte sin karriere som ung SS-soldat i 1944-45, og at han i de senere år for enkelte har fremstått som «uklar» i spørsmål som berører Tysklands skyld og ansvar under 2. verdenskrig. Likevel vil få kunne hevde at frykten han målbærer er uten grunnlag. De strenge rammene for kritikk av Israel gir ofte virkninger også lenger til venstre i politikken.

Et eksempel er striden om Israel-Palestinakonflikten i venstrefløyspartiet «die Linke», hvor partiets gruppe i Bundestag i juni 2011 vedtok forbud mot støtte til boikottaksjoner mot israelske varer og mot deltagelse i den da pågående solidaritetsseilas til Gazastripen. Typiske kjennetegn på Palestinasolidaritet blant venstreorienterte ellers i Europa ble dermed langt på vei tabuisert i et parti som etter norske standarder kan plasseres i spennet SV-Rødt. Noe lignende kunne observeres når lederen av det tyske sosialdemokratiske partiet (SPD), Sigmar Gabriel, tidligere i vinter måtte gjøre full retrett på en uttalelse om «..apartheidlignende trekk i den israelske bosettingspolitikken på Vestbredden» – gangbart som bilde i normalpolitikken ellers i Vesten, men ikke i Tyskland.

Mye av årsaken til ulikhetene mellom den tyske Israel/Palestinadebatten og debattene ellers i Europa, ligger selvsagt i Tyskland som «Staat der Täter» – gjerningsmennenes stat. Avtaler om utbetaling av krigsskadeerstatning til jødenes nye stat, Israel, ble inngått av Adenauer-regjeringen allerede på 50-tallet, men noe egentlig fokus på jødeutryddelsenes grusomhet og – ikke minst – på den jevne tysker som gjerningsmann og medansvarlig, hadde ikke vært til stede. I stedet blomstret bekvemme fortellinger om Hitler som «demagog», «kuppet i 1933» og den egne befolkningens lidelser – ofte fremført av «rehabiliterte demokrater» med blod på hendene. Vendingen i den tyske historiepolitikken kan kanskje best illustreres med Willy Brandts kneling ved minnesmerket for ofrene for Warzawaoppstanden i 1970, en handling av nærmest ikonisk betydning. I de neste 40 år fulgte en serie av TV-dokumentarer, bøker og utstillinger, og i det offentlige rom: en storstilt oppføring av minnesmerker og monumenter. I dag er oppgjøret med naziherredømmet en viktig del av det moderne Tysklands politisk-kulturelle selvidentifikasjon.

Den tyske venstrefløyen har hatt sin egen lange læringsprosess i håndteringen av antisemittisme og Israelhat. En hendelse med tung symbolsk virkning skjedde høsten 1969. I forsamlingslokalet til den jødiske menigheten i Berlin plasserer den venstreradikale gruppen «Tupamaros Berlin» en bombe. Til stede aktuelle kveld er 250 gjester – mange av dem Holocaustoverlevende – samlet for å minne årsdagen for Rikskrystallnatten 9. november 1938. Bomben går ved et lykketreff ikke av. I bekjennelsesskriftet, forfattet av grunnleggeren av Berlins beryktede «Kommune 1″, Dieter Kunzelmann, omtales jødene i nedsettende termer (» Judenknax») og det manes til kamp mot «Israels sionisme og imperialisme.» Vel et halvår senere reiser Kunzelmanns venner i det nyetablerte RAF – Meinhof, Baader, Ennslin , RAF-advokaten Horst Mahler m.fl. – til Jordanørkenen for å få våpenopplæring hos sine forbundsfeller i palestinske PFLP. Det var da 25 år siden folkemordet på Europas jøder hadde gått inn i sin brutale sluttfase. Jordanørkenens aksjonister, gjerningsmennenes sønner og døtre, vil gjøre opprør mot naziforeldrene, men ender med å gjenoppta kampen mot «det jødiske» i ny kledning og nytt språk.

De politiske «analysene» bak fiendebildet var snedige: Palestina er lik Vietnam, fascisme er lik sionisme, Israel er lik Det tredje riket, Al Fatah er lik anti-fascisme. Effekten av denne sammenkjedingen var skyldfraskriving og psykologisk avlastende fortellinger som snudde opp-ned på bildet av gjerningsmenn og lidende. For gjerningsmennenes barn ble det nå mindre viktig å ta på seg ansvar og vise ydmykhet overfor fedrenes synder. I stedet fremsto de selv som ofre. De «falske jødene» var sionistene og kapitalistene i allianse med USA. Forestillinger som dette skyldtes ikke ideologiske forblindelser alene. I følge historikeren Norbert Frei manglet Tyskland på denne tiden adekvate begreper for forståelsen av Holocaust; den manglende forståelsen av katastrofens dybde og omfang var slik sett også en kunnskapskrise («epistemisk krise»).

Aggressiviteten i opprørernes israelkritikk kan i noen grad forklares med overspentheten og umodenheten som preget mye av datidens venstreretorikk, men bak slagordene skjulte det seg trolig også et betydelig innslag av bevisst og overveid antisemittisme. Indikasjoner på dette ligger i forvandlingen fra venstreekstreme til høyreradikale posisjoner som flere av 68-opprørtes lederskikkelser senere har gjennomgått. Den mest prominente av disse er utvilsomt RAF-advokaten Horst Mahler, som de siste 20-30 årene har eksponert seg selv som NPD-medlem, neofascist og ekstrem antisemitt. Mahlers visjon for det tyske samfunnet er det rene «folkefellesskapet» hvor «das Volk» kan leve forsont og i samsvar med en intakt opprinnelighet. Arbeiderklassen er erstattet med «folket», men hatet mot det frie samfunns institusjoner og kampen mot «sionismen» og «den jødiske vestkystkapitalismen» blir i prinsippet formulert på samme måte i dag som i 1970.

Sjokket fra hendelser som bomben i det jødiske menighetshuset var en av flere årsaker til fremveksten av et fenomen av særtysk karakter: venstreradikale miljøer med tydelig Israelstøtte som viktig programpunkt. En eksponent for dette er det respekterte månedsmagasinet «Konkret» (Ulrike Meinhofs hovedorgan på 60-tallet), hvor den profilerte redaktøren Hermann L. Gremliza over lang tid har vært målbærer av Israelsolidaritet og skånselsløs kritikk av antisemittiske tendenser i solidaritetsarbeidet med Palestina. Mer ytterliggående er de såkalte «Anti-Deutschen», som i magasinet «Safari» har gjort kompromissløst forsvar av Israel i venstreorientert kampretorikk til sitt varemerke.

Langt mindre ekstreme var gruppen av enkeltpersoner og organisasjoner på Hamburgs venstrefløy, herunder fremtredende politikere fra die Linke, som høsten 2009 sto bak visningen av filmen «Hvorfor Israel» (1972), av den fransk-israelske filmskaperen Claude Lanzmann. Visningen ble organisert som en motaksjon mot Hamburgs autonome miljø (tilsvarende norske Blitz), som gjennom fysisk blokade av et kinolokale hadde stoppet visningen av filmen. En av initiativtakerne, filmmakeren og den «rehabiliterte» ex-terroristen K.H. Dellwo, knyttet an til en kjent overlegning av Jean-Paul Sartre i sin støtte til aksjonen: «Den som egger til strid om jødenes sted i verden, Israel, erklærer samtidig at de ikke skal høre til her.»

Solidaritetsarbeid med Palestina er selvsagt ikke et uviktig eller umulig politikkområde for den tyske venstrefløyen. Det store avviket fra det øvrige Europa ligger først og fremst i besinnelsen på hvilke grenser «det historiske ansvaret» setter, og dermed også en større skjønnsomhet i språkvalg og symbolikk når kritikk av Israels politikk fremføres. Det som kan virke tilforlatelig i en norsk kontekst – boikott av israelske appelsiner som kampmiddel mot Israels kolonisering av Vestbredden – vil i tysk sammenheng uvegerlig vekke til live bildene av knuste butikkvinduer i 30-tallets Berlin. Tilsvarende vil opprop om akademisk boikott av Israel gi assosiasjoner til den massive utgrensingen og tvangsemigrasjonen av den jødiske intelligentsia fra det tyske universitetslivet på 20- og 30-tallet. En aksjon av det slaget som var i ferd med å utvikle seg ved NTNU for noen år siden ville aldri kunne sett dagens lys i dagens tyske universitetsliv.

Flere tyske kritikere har fremhevet at Grass’ dikt sier mer om hans egne indre demoner enn om Israel og Iran; det er dessuten dårlig poesi, viser manglende sakkunnskap, sviktende dømmekraft osv. Dette gjør ham likevel ikke til antisemitt. Andre kritikere har derfor fremhevet: Grass bør kunne få si det han sier i sitt dikt uten den sedvanlige støyen fra den tyske offentligheten, og uten det evige stigmaet «antisemitt» hengende over seg. Kommentatoren Josef Joffe i ukeavisen «die Zeit» uttrykker det slik: «Når tyskerne strides om Israel, strides de først og fremst med seg selv. De sliter med lenkene som fortiden har utstyrt dem med. De vil så gjerne kunne få lov til å føle seg fri, men klarer ikke å få det til.»

Et mulig oppbrudd kan kanskje spores i det jødiske miljø selv. I en artikkel i Der Spiegel høsten 2011 presenteres vi for en ny generasjon av unge tysk-jødiske intellektuelle, blant dem den unge kulturmanageren Sophie Malo. Hun vil ikke lenger spille rollen som «9. november-jøden», en av disse «.. maskotene som får lov til å opptre en gang i året». En annen stemme er kabarettisten Oliver Polak, som i sine stykker lager vitser om alt fra Holocaust til sin egen forhud og frembringer (befriende) latter hos sitt i utgangspunktet skyldbetyngede og usikre tyske publikum: «jeg kan gjøre det, jeg er jøde».

Der Spiegel oppsummerer: «Det handler om åpenhet og klokhet, at man selv bestemmer hvem man vil være i dette landet – som kristen, jøde eller muslim, som ateist, som borger.» Patetisk «multikulti», spør der Spiegel. Jo, men også en nødvendig resept for det 21. århundres Tyskland: et land med færre komplekser og mindre konsensustvang, og et land som også kan romme en aldrende dikterhøvding som vil varsle om reelle farer gjennom mislykket poesi.

Hva synes du?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s