Publisert i Klassekampen 31. juli 2013
«De kan ikke håndtere penger, fru Merkel. Om De hadde regjert i ørkenen, ville sanden raskt tatt slutt.» Ordene er Peer Steinbrücks, sosialdemokratenes kanslerkandidat i høstens forbundsdagsvalg i Tyskland. Stedet er forbundsdagen tidligere i sommer. Tema for debatten er Merkelregjeringens politikk for bekjempelse av den økonomiske og sosiale krisen i Europa. Tonen vitner om at det hardner til i et valg hvor partiene har sterk interesse i å overbevise velgerne om at mye står på spill. Men hvordan mobilisere en befolkning som har mistet mye av tilliten til de store partiene, og som kanskje har en reell interesse i at så lite som mulig endrer seg?
Ved valget 22. september vil to hovedalternativer stå mot hverandre: Merkels kristelig-demokratiske parti (CDU) i koalisjon med det fridemokratiske partiet (FDP) og den rød-grønne alliansen av sosialdemokratene (SPD) og de Grønne. Meningsmålingene fra juni/juli viser at CDU har 15% forsprang på SPD. Det er ingen tvil om at Merkel har betydelig støtte hos den jevne tysker, som i de siste 3-4 år har opplevd en relativt lang periode med økonomisk vekst og økt sysselsetting. Merkels personlige popularitet gir likevel ingen garanti for at regjeringskoalisjonen hun leder vil vinne valget. En nøkkelfaktor vil være om FDP klarer å løfte seg opp fra nåværende rekordlave målinger på 4-5 %. Fra 2010 til i dag har CDU/FDP tapt samtlige delstatsvalg til ulike konstellasjoner av SPD, de Grønne og venstresosialistene i ”die Linke”, og flertallet i forbundsrådet, 2.-kammeret, har for lengst gått tapt.
De tyske statsfinansene er gode. Sysselsetting og skatteinntekter øker, lavere arbeidsledighetstall gir reduserte sosialkostnader, lavere renter på statsobligasjonslån gir lavere finanskostnader, eksportindustrien høster fordeler av den lave eurokursen osv. Merkels popularitet på hjemmebane står i synlig kontrast til det sterkt negative omdømme hun synes å ha ellers i Europa, og da særlig blant de kriserammede befolkningene i landene i Middelhavsregionen. I den europeiske offentligheten fremstår Merkel som selve symbolet på den hårdhendte spare- og nedskjæringspolitikken til troikaen av EZB, IMF og EU.
Striden mellom de to regjeringsalternativene handler mye om hvordan den økonomiske handlefriheten skal benyttes. Peer Steinbrück har valgt å bygge opp om en retorikk der Merkel beskyldes for å søle bort økte frihetsgrader på unødige subsidier og skatteletter til egne kjernevelgere, og for å være skjødesløs i omgangen med de felleseuropeiske forpliktelsene. I et nylig lansert valgmanifest (www.bewegungjetzt.de) peker de rødgrønne på hvor sterkt nettopp tysk industri og tyske banker har tjent på EUs valutaunion: «I stedet for å ødelegge infrastrukturene i de øvrige EU-landene må vi i fellesskap bygge dem opp for en felles fremtid». De rødgrønne vil i de kommende 2 årene bl.a. avsette 20 milliarder euro ekstra til bekjempelse av ungdomsarbeidsløsheten i Europa. En slik omlegging i mer etterspørselsorientert og solidarisk retning kan også forstås som et tegn til Hollande om at en vitalisering av den nå sterkt nedkjølede fransk-tyske aksen i europeisk politikk kan være ønskelig. De rødgrønnes nye krisepolitikk kan også bidra til å minske avstanden til konkurrenten (og den mulige samarbeidspartneren) på venstre fløy – die Linke.
De Grønne tok en stor sjanse når de på landsmøtet sitt i vår besluttet å gjøre skatteøkninger til et viktig programpunkt i valgkampen. Beslutningen var risikofull alene av den grunn at skatteøkningene i særlig grad vil ramme de Grønnes egne kjernevelgere – det store sjiktet av høyt utdannet, økonomisk sikret middelklasse. Undersøkelser viser imidlertid at disse velgersjiktene er beredt til å betale noe mer skatt, bl.a. for å sikre finansiering av den dyre pakken av sosiale og grønne reformer som partiets ledelse, med Jürgen Trittin og Kathrin Göring-Eckard i spissen, mener er nødvendig for at Tyskland skal komme på riktig kurs. I det rødgrønne valgmanifest ser man tydelig signaturen av de Grønne i fokuset på bærekraftig industri og fornybare energiformer og i punktene om demokratisering, deltagelse og åpenhet.
Til tross for stigende temperatur i valgkampen stiller mange spørsmål ved om skillene mellom de to regjeringsalternativene er så store som motpolene selv vil ha det til. Steinbrück var finansminister i storkoalisjonen av CDU og SPD fra 2005 til 2009, og mange av elementene i Merkels innstrammingspolitikk kan føres tilbake til SPD-kansler Gerhard Schröders tøffe krisehåndtering («Agenda 2010») tidlig på 2000-tallet. Valgstrategene må uansett ta høyde for at de brede velgermassene i alle partiene har egeninteresse i at «Schröder-Merkel»-modellens tilsynelatende økonomiske suksess kan fortsette. Dette majoritetssjiktet har betydelig større stemmetyngde enn de millionene av borgere som har ramlet ut i den til dels brutaliserte lavtlønnssektoren, eller må leve av lave sosialhjelpssatser under det såkalte «Hartz IV»-systemet.
Gjennom die Linke har tyske velgere et klart alternativ på venstre side. Oppslutningen har de siste månedene ligget i spennet 6 -9 %. De mest sentrale programpunkter er lovfestet minstelønn, heving av minimumssatsene for Hartz IV-mottakere, sterkere regulering av bankene, skjerpet beskatning av de rike og ikke minst et omfattende europeisk motkonjunkturprogram. Som sine allierte blant de fleste europeiske venstrepartiene, herunder greske Syrizia, baserer die Linkes krisepolitikk seg ikke på noe brudd med euroen. I stedet skal EU-institusjonene stabiliseres gjennom radikal omlegging av den økonomiske politikken. I tillegg til penge- og valutapolitikken skal denne bygge på tre søyler: en felles skattepolitikk som omfordeler ovenfra og ned, en næringspolitikk som gjennom offentlige investeringsprogrammer kan skape sosial og økologisk fornyelse i Europa og en sosialpolitikk som bekjemper fattigdom og gir borgerne utviklingsmuligheter. I partiets profilerte nestleder Sarah Wagenknecht (hvis bok «Freiheit statt Kapitalismus» har høstet lovord også i den økonomiske fagpressen) har die Linke en opplagt kandidat til posten som finansminister i en evt. rød-rød-grønn regjering.
To nye partier har kommet på banen de siste årene. «Die Piraten» (piratene) med sin politikk for «liquid democracy» og nettfrihet, feide i 2011-12 inn i flere delstatsparlamenter med valgresultater opp mot 8-9 %, men ligger nå godt under sperregrensen. «Alternative für Deutschland», en elitebevegelse for gjeninnføring av D-marken og Merkelpolitikk uten EU og euroen, så i perioden rundt partidannelsen tidligere i år ut til å kunne krype over sperregrensen, men ligger nå på 2-3% oppslutning. Hver for seg er de to partiene potensielle stemmetyver som skaper uro i det politiske landskapet og gjør arbeidet til de politiske analytikerne vanskeligere enn ved noe tidligere valg.
Partibarometrene fra månedsskiftet juni/juli («Forschungsgruppe Wahlen») viser flertall for kun tre av de teoretisk realiserbare regjeringskonstellasjonene: en storkoalisjon av CDU og SPD, en «sort-grønn» allianse mellom CDU og de Grønne og en rød-rød-grønn koalisjon av SPD, de Grønne og die Linke. Felles for alle er at ingen egentlig ønsker dem – med mulig unntak for die Linke i det rød-rød-grønne alternativet. Koalisjoner mellom SPD og die Linke har vært utprøvd på delstatsnivå i bl.a. Brandenburg og Vorpommern-Mecklenburg (i det det tidligere DDR), men i vest og på nasjonalt nivå har de rødgrønne til nå sagt nei. Årsaken til berøringsangsten er enkel nok: die Linkes forbindelseslinjer til DDR og det statsbærende SED, og angsten for velgerflukt som signaler om et rød-rød-grønt samarbeid vil kunne utløse. Undersøkelser blant de to partienes velgere viser at frykten ikke er ubegrunnet. Likevel vil mange hevde at SPD og De grønne med sin steile linje bidrar til å forspille det eneste realistiske fundament for en ny politisk kurs i Tyskland de fire neste år. Skal de rødgrønne sikre seieren alene, bør SPD helst overskride 30% oppslutning og de Grønne må øke sin oppslutning utover nåværende 11-12%, som er noe nær partiets grunnfjell.
En stor usikkerhetsfaktor er det økende antallet ikke-velgere – hele 18 millioner ved forrige forbundsdagsvalg i 2009. Særlig SPD har mye å vinne på at en større andel av befolkningen møter opp ved valgurnene, og har i august planlagt den største dør-til-dør-aksjon i partiets historie. Det kan bli mye motbakke: i en nylig publisert spørreundersøkelse svarer hele 80 % at de ikke tror partiene vil holde seg til sine valgløfter når de kommer i regjeringsposisjon.
En forklaring på velgernes manglende interesse kan simpelthen være at folk flest er tilfredse med tingenes tilstand slik de er – under det merkelske «weiter so». I et essay i «die Zeit» 11. juli 2013 hevder kommentatoren Matthias Geis at det mangler både sterke aktører og et interessert publikum for de politiske debattene som en valgkamp trenger. «Republikken virker mett og sorgløs». Den profilerte sosialpsykologen Harald Welzer har gitt en lignende diagnose, men konsekvensene han trekker er mer radikale. I en artikkel i der Spiegel (27. mai) foretar han en «oppsigelse av inneforståttheten» med de etablerte partiene og oppfordrer til aktiv valgboikott: De fem partienes posisjoner er til forveksling like, og ingen av dem har fremtidsrettede svar på de store utfordringene – energi- og ressurskrisen, finansmarkedenes umyndiggjøring av statene og demokratiet osv. «Den som stemmer holder liv i et illusjonært tredjerangs teater.»
Interessen for tysk politikk og tyske valg er normalt heller liten utenfor landets grenser. Det sterke fokuset på den økonomiske og sosiale krisen i Europa, og ikke minst den kontroversielle og symboltunge rollen Merkel har spilt i denne, kan denne gang kanskje bidra til å øke interessen.
Det endelige valgresultatet vil bli betydelig preget av «stemningen» de siste dagene før valget, ikke minst av psykologien i spekulasjonene rundt de ulike regjeringsalternativene. Süddeütsche Zeitungs kommentator Herbert Prantl (28. juni) holder det for sannsynlig at velgervandringer blant 3 prosents av velgerne de siste dagene før valget vil avgjøre svært mye. Og når stemmene er talt opp, kan det fortsatt gå dager før vi vet om Tysklands kommende kansler heter Angela Merkel eller Peer Steinbrück.
Tysktime 