Meinhofs død

Publisert i Klassekampen 8. oktober 2013

I Klassekampen 5. oktober kan Yves Boutroue fortelle oss at .. det er bevist at Meinhofs selvmord ikke fant sted.»

Vi får også en ny versjon av fortellingen om «mordene i Stammheim» – at RAF-medlemmene Baaders, Ennslins og Raspes død 18. oktober 1977 (i kjølvannet av gisselaksjonen i Mogadishu) ikke skyldes selvmord, men var «arrangert».

Ulrike Meinhof døde 9. mai 1976 i sin celle i Stammheim etter hengning fra vindusgitteret i et bånd av opprevede remser fra et håndkle. To rettsmedisinske obduksjoner (den andre etter krav fra RAF-forsvarer Otto Schilly) konkluderte: død som følge av henging, ingen spor av ytre påvirkning. Skriftlige kilder belegger at en medvirkende årsak til selvmordet kan ha vært Meinhofs tiltagende utstøtning fra RAF-gruppen i Stammheim, herunder det psykisk og moralsk utmattende fiendskapet til RAFs jernkvinne, Gudrunn Ennslin.

Både den nasjonale og den internasjonale kommisjonen som undersøkte omstendighetene rundt Baaders, Ennslins og Raspes død i oktober 1977, konkluderte med selvmord som dødsårsak. Det ble derimot stilt spørsmål ved hvordan selvmordsvåpnene kunne bli smuglet inn i cellene, og til at de innsatte helt til det siste kunne opprettholde sitt interne selvlagede kommunikasjonssystem (banke- og morsesystemer). Det er åpenbart at fengselsmyndighetene sviktet sitt tilsynsansvar, men det har til nå ikke vært mulig å bevise at det lå noe forsett bak dette.

Historien om mordene i Stammheim er en del av et myteunivers som RAF konstruerte, og fant det nyttig å pleie og videreutvikle. Legenden om mordene bidro til at en liten understøtterscene kunne opprettholdes og videre rekruttering sikres. Den tyske venstrefløyen, inkl. hoveddelen av ytre venstre, vendte senest høsten 1977 ryggen til den politisk og moralsk bankerotte gruppen. Likevel fortsatte RAF med sine myrderier – nærmest som en moderne utgave av Schillers røverbande («die Räuber») – helt fram til tidlig 90-tall. Gruppen løste seg opp i 1998.

En må i dag inn i bortgjemte submiljøer for å finne noen som understøtter myten om statlige mordhandlinger. Det er også bred enighet blant tyske historikere, journalister og fagbokforfattere om at forestillingen om «mordene i Stammheim» er en konstruksjon (jfr. bl.a. Willi Winkler: «Die Geschichte der RAF», Berlin, 2007). Det er derfor ikke uten en viss undring en kan konstatere at den dukker opp på nytt, denne gang i form av Boutroues inserat. Historien om RAF kan lære oss mye om den tyske etterkrigshistorien, men den må bygge på anerkjent forståelse av de historiske fakta.

Hva synes du?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s