«For et rasshøl, denne Baader»

… sa Sartre til Daniel Cohn-Bendit i drosjen fra Stammheimfengselet til Stuttgarter Flughafen 4. desember 1974. Sartre var delvis døv og forsto lite av Baaders monomane 1-times psychotalk speedet opp av sigaretter, kaffe og Moby Dick. Gangsteren og narcissisten med silkeundertøy var definitivt ikke Sartres mann. Saken er verdt å nevne fordi det har heftet ved Sartre at besøket i Stammheimfengselet måtte være å anse som en slags anerkjennelse av (og støtte til) RAF fra Srtres side. Historien er dokumentert i siste utgave av «Spuren», tidsskriftet til «Deutsches Litterturarchiv, Marbach» – en av disse nydelige innretningene i Tysklands filosofisk-litterære liv, som gjør at jeg gladelig spiser gråstein fremfor å kvitte meg med min germanofili.