Tvangsarbeiderne, IKEA og «kameratene» i vest – DDR-handelens irrganger på 80-tallet

Flere store handelsfirmaer , herunder IKEA og Karstadt, gjorde på 80-tallet god butikk på import av billigvarer produsert av tvangsarbeidere i DDR. Saken har vært belyst i flere større nyhetsoppslag den siste tiden. Dét en vet mindre om er at «kameratene» i vest også nøt godt av dette. Gjennom et sinnrikt system av mellommenn og dekkselskaper havnet betydelige deler av profitten i lommene på «Deutsche kommunistische Partei» (DKP), altså den vesttyske filialen av DDRs statsbærende parti (SED). Virksomheten, som nådde sitt høydepunkt på begynnelsen og midten av 80-tallet, bidro sterkt til å gi DKP en økonomisk og organisatorisk styrke langt utover det medlemstall og oppslutning skulle tilsi.

Historien fortelles i en artikkel i siste utgave av «Die Zeit» (nr. 7/14). Forfattere er to av avisens egne journalister, Thomas Kersten og Gero von Randow, som begge var aktive i ulike DKP-organisasjoner gjennom hele 80-tallet, bl.a. som redaktører i DKP-ungdommens hovedorgan «elan». Fenomenet er også beskrevet i en nylig utgitt bok: Tobias Wunschik, «Knastware für den Klassenfeind» («Fengselsvarer til klassefienden»).

Kersten/von Gerow beskriver hvordan hele trailerlaster med DDR-varer kunne dukke opp på DKP-støttede massemønstringer på 80-tallet, men også hvordan de opptredende musikerne og artistene ble betalt honorarer langt utover det arrangementene alene kunne kaste av seg. I tillegg til «hvitvaskede» midler og gratislokaler, fikk bevegelsen på sinnrikt vis tilgang på betydelige midler gjennom drift av egne forlag, reisebyrå (Cubrareiser) og trykkerier. Trykkerienes kunder kunne typisk være varemessen i Leipzig eller østtyske forlag.

DKP ble ofte kritisert av sine samarbeidspartnere i fredsbevegelsen ; fredsbevegelsen var sammen med anti-atomkraftbevegelsen Tysklands største massebevegelse på 80-tallet. Kritikken gjald både serviliteten overfor DDR og Østblokken, men også den altfor ensidige oppfatningen av NATO som eneansvarlig for rustningskappløpet. Ikke desto mindre: uten DKPs logistiske hjelp – lastebiler, lydanlegg, festivaltelt, trykketjenester, kontorlokaler – hadde fredsbevegelsens arrangementer ikke kunnet bli gjennomført med slik tyngde og gjennomslag som de fikk. Flere steder var det DKP-ressursene som utgjorde fredsbevegelsens organisatoriske ryggrad.

Kersten/von Gerow kritiserer ikke fredsbevegelsen som sådan. Både motivene og målene var gode, om enn diskuterbare, og den bidro sterkt til å forme den store generasjon av borgere som i dag utgjør fundamentet for det en kan beskrive som «det moderne Tysklands progressive politiske kultur» (typisk representert ved partiet de Grønne). Den bidro også til å styrke fredsbevegelsen i øst, som ble en av flere byggesteiner i den store bevegelse som til slutt skulle bidra til DDRs fall. De to journalistene finner heller ikke østhandelen som moralsk forkastelig i seg selv. Den var langt på vei en del av Bonn-republikkens (og Willy Brandts og Helmut Kohls) offisielle østpolitikk, som også bidro til å gjøre DDR-borgernes liv lettere, og som på sin måte også hadde positiv betydning for utviklingen frem mot murens fall.

Kersten/von Gerows kritikk retter seg derfor først og fremst mot løgnene og kynismen som lå bak de tidligere DKP-kameratenes involvering i denne affæren. «Vi visste alt, men hadde delt verden inn Det vonde og Det gode. Det onde var den kapitalistiske virkeligheten, som vi ville forandre; det Gode kunne da ikke være noe annet motsetningen til denne. Nyheter om det vonde i øst avfeide vi som propaganda, og det som ellers måtte gjenstå av spørsmål ble håndtert ut fra devisen om at det ikke kan lages omelett uten å knuse egg – en immuniserende blanding av venn-fiende-tenkning og realpolitikk.» Resultatet ble en stalinistisk hensiktsmessighetstenkning som unndro seg enhver moralsk prøving.

Via Gorbatsjovs nye blikk og murens fall kom de to tidligere kameratene seg gradvis ut av tåka. De to gjør et poeng av at forbundsrepublikken, post-Berufsverbot, ikke la noen hindringer i veien for deres «resosialisering», og heller ikke for deres videre karrierevei som journalister: «Av oss ble det ikke forlangt noen skyldbekjennelser …. Vi måtte ikke krype til korset, men fikk derimot muligheten til selv å erkjenne vår vårt ansvar». Essensen i skylderkjennelsen er denne: vårt «politiske frigjøringsarbeid» var bygget på penger fra et undertrykkelses- og tvangsarbeiderregime. Kersten/von Gerows hovedpoeng er at den nødvendige opparbeidelsen av historien kun delvis er tatt. En del av kameratene fra den gang har beveget seg inn mot det politiske sentrum, men uten å ta den pinlige historien noe særlig innover seg. Andre igjen har funnet et nytt politisk hjem i partiet «die Linke», og fortsetter relativeringen av sitt medansvar frem til denne dag.

IKEAs og Kartstads rolle i dette kan fortelle oss en del om den potensielle amoraliteten som er innebygd i den kapitalistiske produksjonsmåten – selv om historien sett fra selskapenes side nå selvsagt handler mye om «hva de kunne vite».

De to journalistenes poeng er imidlertid at det var rikelig med amoralitet også blant De gode, og at historien om dette nå er moden for å bli fortalt slik den var.

 

Hva synes du?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s