Forvirringen om Ukraina

Hvorfor gir ikke venstresiden sin støtte til Ukrainas demokratisk valgte president?

På trykk i Klassekampen 24. juli 2014.

Finnes det en sikker oppskrift på hva som er «høyre» og hva som er «venstre» i konflikten om Ukraina? Spørsmålet trenger seg på etter at Klassekampens Peter M. Johansen i en kommentar 2. juli rimelig ukritisk gjør det meste av Putinregimets fortelling om Ukrainakonflikten til sin egen. Glansnummeret i fortellingen er de høyreradikales sentrale rolle i Majdanopprøret og i de etterfølgende krigshandlingene i Øst-Ukraina. Andre elementer er vestens «offensiv østover», Kievregimets «overkjøring» av Øst-Ukraina og en historisk begrunnet sympati med «Russlands sak» etter 2. verdenskrigs lidelser.

Bildet stemmer likevel ikke helt. Mange høyreradikale i det øvrige Europa synes nemlig å velge solidaritet med Putin og med separatistene i øst fremfor med dem som burde være naturlige likesinnede, de kjempende anti-separatistene rundt Donetsk og Luhansk: Ukrainas høyreradikale mot Europas høyreradikale med andre ord.

Fra kultforfatteren og kommunisten Slavjo Zizek får vi dessuten erfare (Klassekampen 21.06.14) at «opprørerne på Majdanplassen er våre helter», og fra Wien bedyrer Ukrainiakjenneren og historikeren Timothy Snyder at Majdanopprøret mer enn noe annet var et venstreopprør.

Hvem skal vi tro på? For Johansen er Ukrainakonflikten en del av et hegemonisk maktspill, der interessene og ageringen til dem man uansett må være i mot (les: USA og NATO), i seg selv synes å gi tilstrekkelig grunnlag for å velge side i konflikten. Opprøret på Majdanplassen blir i dette perspektiv til «..kuppet mot president Janukovitsj natt til 22. februar» og Kievregimets forsvar av Ukrainas territoriale integritet i øst blir til «overkjøring» under ledelse av brunskjorter.

For den russiske propagandaen handler Ukrainakrisen om en kamp mellom «det gode» og «det onde», med klare paralleller til andre verdenskrig: den gang sovjetborgernes kamp mot de tyske nazistyrkene, i dag russernes kamp mot Ukrainas «vestligstøttede fascister». Spørsmålet er så: må dette også være venstrefløyens (eneste) versjon av historien, eller fins det alternative inntak til forståelsen av konflikten?

En av de skarpeste forsvarerne av det nye ukrainske regimet er den amerikanske historikeren Timothy Snyder, bl.a. kjent for «The Bloodlands», den rystende beretningen om myrderier og hunger på ukrainsk jord fra 1933 til 1945. Han har også vært en svært aktiv kommentator i en opphetet og langvarig debatt om Ukrainakonflikten i det tyskspråklige området.

I et bredt anlagt essay i Frankfurter Allgemeine Zeitung 14. april fremholdt Snyder at den tyske venstrefløyen i sin iver etter å spore høyreradikale elementer i Majdan-revolusjonen har lukket øynene for Putins høyreekstreme venner. Disse finnes ikke bare på Putins hjemmebane, men også i Ungarn, Bulgaria, Frankrike og på tysk hjemmebane gjennom det høyrenasjonale, EU-fiendtlige «Alternative für Deutschland». Snyder var tidlig ute med å borre i disse sammenhengene, men i løpet av de siste månedene har de ideologiske (og organisatoriske) båndene mellom Putinregimet og EU-landenes høyreradikale partier kommet tydeligere og tydeligere i fokus.

Selv insisterer Snyder på at han skriver ut fra en venstreposisjon. Han har aldri bagatellisert de høyreradikales tilstedeværelse på Majdanplassen, men han har gjennom tall, eksempler og historisk kontekstualisering bidratt til å sette fenomenet inn i et mindre hysterisk perspektiv.

Presidentvalget 25. mai viste at han hadde rett. Knapt 2% av velgerne ga sin stemme til Svobodas og Høyresektorens kandidater. Valgets seierherre ble den ukorrupte og politisk moderate sjokoladeoligarken Petro Poroschenko med 54 % av stemmene. I valget på nytt Europaparlament samme dag, lå oppslutningen om de høyreradikale og høyrenasjonale partiene på et helt annet nivå. Ironisk nok kan en da konstatere, slik Alice Bota og Michael Thumann gjorde i en kommentar i die Zeit 28. mai, at Ukraina endte opp med å komme ut av den store felleseuropeiske valgdagen i mai 2014 «.. som en av Europas minst fascistiske stater.»

Valgresultatet gjør imidlertid lite inntrykk på Johansen. Det avgjørende «… er ikke de høyreekstremes prosentpoeng ved valg, men posisjoner ..». Slik kan demokratiske prosesser også forstås.

Kampen om Ukraina kan ikke forstås uten en nærmere analyse av Putinregimets politisk-ideologiske karakter. En av Putins nye vestlige venner, Alexander Gauland – offisiell talsmann for det tyske høyrenasjonale partiet «Alternative für Deutschland» – utlegger Putinregimets visjon som » ..gjenopptagelsen av en gammel tsaristisk tradisjon: sammenføyningen av russisk land». Russlands tap av sin kime, det «hellige Kiev», har aldri helt grodd og kan egentlig kun sammenlignes med «..Tysklands tap av Köln og Aachen» (die Zeit, 22. mai).

Leken med slike narrativer kan lett utvides, og er derfor «brannfarlige», skriver Volker Weiss i en kommentar i samme utgave av die Zeit. «Hvorfor kan da ikke Tyskland kaste øynene på «tapte» Königsberg og Russland sette kursen mot Bospurus?» Bysants var tross alt østkirkens hjerte, og Königsberg like sentral i den fellestyske kulturhistorien som Köln og Aachen.

På russisk side har ultranasjonalistenes førende teoretiker, Alexander Dugin, gjennom visjonen om «Novorossiya» og «Eurasia» formulert sin egen versjon av «folkegrupperetten». Det startet med Krim og fortsetter med Øst-Ukraina.

Å peke på paralleller til Hitlers anneksjon av Sudetenland i 1938, som Tysklands finansminister Wolfgang Schaüble måtte tåle så mye pepper for tidligere i vår, er i dette perspektiv ikke så urimelig som mange har hevdet. Også her dreide det seg om «folkegrupperett» og om «beskyttelsesrett for folkegrupper» utenfor rikets formelle grenser, slik Carl Schmitt, nazistenes mest prominente statsrettsjurist, i sin tid formulerte det. At Dugin (og Putin) finner allierte blant Vest- og Sentral-Europas høyreekstreme er ikke tilfeldig.

Visjonene er på mange måter sammenfallende. I de geopolitiske fantasiene til Europas høyreekstreme gjelder Russland som lokomotivet for en ny konservativ revolusjon. «Ønsket om en «Blutsnation» fremfor en «Staatsnation» driver Europas høyreekstreme i skarer over på Russlands side ..», skriver Volker Weiss i nevnte kommentar i die Zeit, 22. mai. Felles for dem alle er motstanden mot det liberale «Gayropa», med sin mindretallsbeskyttelse, sin multikultur, sin dekadens og sine «svake politikere.» Hovedmotstandere er USA, NATO og EU.

Sammenfallet i fiendebilder har drevet venstrefløyen til båstenkning og svekket evnen til å stille spørsmålene som det mer enn noen andre er venstrefløyens oppgave å stille. I et lengre intervju med Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ), 17.05.14, fremholdt Timothy Snyder at venstresiden fra første stund var «.. ute av stand til å forstå at Janukowitisch’ regime var en naturlig motstander for en venstreorientert revolusjon. Regimet var kleptokratisk, sosialt konservativt, autoritært; det var nesten som en parodi på en marxistisk beskrivelse av en kapitalist. Stadig mer kapital lå i en manns hånd.»

I følge Snyder misset venstresiden Majdanopprørets venstrekarakter: «Det handlet om sosial rettferdighet, omfordeling, verdighet, korrupsjonsbekjempelse. Det handlet ikke om høyreekstreme slogans, som har fått så mye oppmerksomhet, ikke minst her i Tyskland. For meg er det en stor intellektuell fallitt.»

I Donetsk og Luhansk strømmer russiske våpen og russiske «frivillige» inn over grensene. Mye tyder også på at forrige ukes tragiske nedskyting av et malaysisk passasjerfly over Øst-Ukraina var forårsaket av russiskproduserte rakettvåpen i hendene på separatistene, eller deres russiske allierte. Separatistene fortsetter å stille uforsonlige krav og håper på at den sterke nasjonalkonservative opinionen i Russland vil presse Putin å sende «fredstropper» til den nye «forente folkerepublikken» i øst.

Dårlig utrustede og dårlig ledede regjeringsstyrker står maktesløse. I deres sted rykker løst organiserte frivillighetsbataljoner inn. Johansen har rett i at ulike sjatteringer av høyrenasjonale og høyreradikale har mer enn en hånd på rattet her. Spørsmålet er likevel: gjør dette regjeringsstyrkenes kamp for gjenopprettelse av herredømmet over de østlige opprørsregionene i seg selv illegitim?

Hva så med den mye omtalte vestlige støtten til de nye ukrainske makthaverne? Bortsett fra en mulig svak effekt av sanksjonstruslene, har den til nå hatt få eller ingen konsekvenser for regjeringens faktiske evne til å motstå separatistenes og Putinregimets militære manøvre. Hva mer enn «.. milde sanksjoner, diplomatisk tålmodighet og noen få millioner Euro ..» har vesten stilt opp med, spør Die Zeits Bernd Ulrich 28. mai.

Dersom utviklingen fremover skulle ende opp med en stabilisering av situasjonen i Ukraina, hvilket altså er høyst uvisst, vil det, i følge Ulrich først og fremst være «.. den demokratiske tapperheten og disiplinen til borgerne i landet» som skal ha æren for dette.

Den demokratisk valgte presidenten har et klokkeklart folkerettslig grunnlag i forsvaret av Ukrainas territorielle integritet. I tråd med sitt valgprogram har han også vist forhandlings- og kompromissberedskap overfor både separatistene og Putinregimet. Hva som skulle hindre Europas venstreside i å gi ham sin støtte fremstår i beste fall som diffust.