Det tyske regiteateret

Har sett en flott versjon av «Romeo og Julie» på tyske 3Sat i kveld. Oppføringen, fra Thalia Theater i Hamburg, fikk meg til å tenke på at jeg i løpet av de tre ti-år jeg har hatt gleden av å oppleve tysk teater ikke en eneste gang kan huske å ha opplevd det man med et forslitt uttrykk kan kalle «kostymeteater». Kveldens Fader Lorenzo var ikledd hettegenser og Baltasar spilte elgitar. Helt ok for meg, men .. Det tyske regiteateret feires med rette som fornyende og tidsriktig, men det har tydeligvis nå blitt slik at ethvert avvik fra normen er utenkelig dersom man skal tas på alvor som teaterhus i det tyskspråklige rom. Jeg husker rabalderet det utløste når (den unge) forfatteren Daniel Kehlmann («die Vermessung der Welt») for noen år siden i sin festtale til Salzburger Festspiele gikk til frontalangrep på regiteaterets totaldominans på de tyskspråklige scener, og på vegne av skandinaver og andre spurte:

«.. was denn hier los sei, warum das denn auf den Bühnen alles immer so ähnlich aussehe? Ständig Videowände und Spaghetti essen – warum sei immer irgendwer mit irgendwas beschmiert, wozu all das Gezucke und routiniert hysterische Geschrei? Ob das denn staatlich vorgeschrieben sei?»

Daniel Kehlmann hadde en særskilt grunn for sitt utfall. Han ville forsvare æren til sin kjente teaterregissørfar Michael Kehlmann, som regiteaterdogmet på tyske scener hadde gjort arbeidsløs de siste årene av sitt liv. Slikt gir sjelden det beste grunnlag for en debatt, men det var interessant å merke seg hvor unntaksløst hoderistende Kehlmanns utspill ble mottatt.

Hva synes du?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s