Alle har sitt sted på jorden. Mitt kom sent til meg. Jeg er likevel ikke i stand til å se for meg at noe annet sted skulle være i stand til å overta som stedet mitt. Sent i september hadde jeg tid til et 3-4 dagers besøk igjen. Ikke mye, men likevel nok.
Mitt sted har en av Sentral-Europas mest kompromissløse bokhandlere, et sted hvor hele dager kan tilbringes. Det har en markedsplass med rådhus og kjøpmannsgårder fra 14-15 hundretallet, hvor egnens bio-bønder daglig fallbyr sine godsaker og hvor emeritene har tid til å slå av en prat før de vender hjem med dagens fangst på el.-syklene sine. Mannen med crepes-vognen på markedsplassen er habilitert på Hegel. Sen september er «Kürbis»-tid (gresskar) – Kürbissuppe, Kürbisspätzle.
Mitt sted har hatt borgermester fra det grønne partiet siden sent 90-tall, kommunale el-sykkelsubsidier og egne CO2-mål. Det er et sted med mange kloke, lærde og vennlige mennesker, en «Gutmenschenbiotop», om man vill. Stedet har to teologiske fakulteter, en høyskole for kirkemusikk og et senter for verdensethos og interreligiøs dialog. Mine vandringer går ofte langs Schellingstrasse, Goethestrasse og Ernst Blochstrasse, eller jeg setter meg på sykkelsetet og farer avgårde langs den stille elven som flyter gjennom stedet mitt; på en halvtime beveger jeg meg fra det høylutheranske til det høykatolske. Det ble Motetteaften i Stiftskirche, og Erika Mann-kabaret på Club Voltaire denne gang. Dessuten ørret med riesling på Forelle, en øl med vennene på Tangente og et gjensyn med min venn, sykkelhandler Thomas ved Haagtor.
Erfaringen er kroppslig, pulsen faller, tankene flyr. Selvsagt forenkler jeg, selvsagt romantiserer jeg. Men mitt sted er et fint og riktig sted å romantisere, og klisjeene jeg utbrer er så ekte som klisjeer kan bli.
Tysktime 