Dresden marsjerer for «Aftenlandet»

Delstaten Sachsen, med storbyene Dresden og Leipzig, har en innvandrerandel på 2,2%. Av disse er 0,1% muslimer. De tilsvarende tallene for Tyskland under ett er 20% og 5%. Det har ikke forhindret en bevegelse med navnet «Pegida» («Patriotische Europäer gegen die Islamisierung des Abendlandes») fra å mobilsere til ukentlige mandagsdemonstrasjoner i Dresden mot «den islamske fare». Oppslutningen om marsjene har vært økende utover siste del av høsten, og siste mandag før jul var deltakertallet kommet opp i 15.000. Det er mer enn dobbelt så mange som muslimer med bopel i byen. Bevegelsen er ledet av en straffedømt kokk.

Gode og idealistiske krefter med basis i kirkene har invitert til dialog, men ingen fra «bevegelsen» har villet stille opp. Den som lytter seg inn blant de demonstrerende – en blanding av skikkelser fra neo-nazimiljøene, pensjonister og «normalborgere» i Jack-Wolskin-jakker – vil likevel kunne få et inntrykk: «Vi må gjøre noe før vi får Berlin og Duisburg her i Dresden»; «de som kommer til landet må arbeide og betale skatt, og ikke bare tro at de kan forsyne seg fra en felleskasse som aldri blir tom.» Forstyrrende faktum i en slik kontekst er det selvfølgelig at de nylagte gategulvene som demonstrantene marsjerer på i stor grad er betalt av skatteinntektene fra tyrkiske-tyske arbeidere på stålverkene i Duisburg og Ford-Werke i Køln. Vestpenger, altså. På et mer generelt nivå kan en selvsagt peke på at studie etter studie viser at invandringen til Tyskland (det største invandringslandet i OECD-området etter USA) er en massivt lønnsom affære.

Fruen og jeg hadde i begynnelsen av desember noen deilige dager i Leipzig, Dresdens jevnstore naboby: vandringer i Bachs, Wagners og Mendelsohn-Bartholdys by, juleoratoriet i Thomaskirche, på sporet etter frihetsopprøret rundt Nicolaykirce høsten -89 osv. Noe fremmed og nærmest spøkelsesaktig hvilte likevel over den vakre by: ingen taxisjåfører, ingen servitører slik vi er vant med å se dem, ingen «Kopftuchfrauen» i byens gater. Det fraholder ikke nabobyens borgere fra å marsjere mot truende «Überfremdung».

Hvordan skal et fenomen som Pegida forstås? Den enkle forklaring er at «muren i hodene» fortsatt lever: øst og vest er to planeter. På flyet hjem leste jeg en interessant artikkel i «FAZ» (08.12.14) av Klaus Schroeder,»Forschungverbundes SED-Staat», Freie Universität, Berlin: «Østtyskerne er ikke vant til å leve med konflikter, de har aldri forstått sammenhengen mellom konflikter og konsensussøken». De totalitære oppdragelsesregimene i DDR skapte svake personligheter med sterkere behov for identifikasjon med (innbilte) kollektiver enn hva «vestmenneskene» trenger. En på mange måter arrogant analyse, kan man si: østtyskerne som utstyrt med et eget «DDR-gen» de ikke kan komme fri av. «Die Zeit»s Patrick Schwarz (11.12.14) har en annen innfallsvinkel: den jevne østtysker bærer på et grunnleggende raseri mot 90-tallets opplevelse av nederlag og krenkelser, og på et agg mot de høysnutete og arrogante medborgerne fra vest. Demonstrasjonene i Dresden blir i dette perspektiv – selv så meningsløst det faktiske grunnlaget for dem er – et slags «nachgeholte Wende-Wut», et forsinket raseri mot murfallets ydmykelser – kompensatoriske handlinger.

Både bundeskansler Merkel og bundespresident Gauck – begge med DDR-bakgrunn – har vært utvetydige i sin fordømmelse av «Pegida»-fenomenet. Merkel: «De fleste muslimer i Tyskland er godt integrerte, demonstrasjonene i Dresden er grunnløse». Gauck: «Dette er kaoter». Mindre diplomatisk enn mange av våre hjemlige «ta debatten»-skikkelser, kan man si. Ikke desto mindre et vitnesbyrd på en politisk kultur som i mye større grad enn vår, gir rom for politikere som (også) kan være politisk-moralske rettledere, og som kan motså fristelsen mot å løpe etter det som på kort sikt kan virke opportunt.

Anti-Pegida-demontstrasjonene har ikke latt vente på seg. Rett før jul samlet 12.000 borgere i München (enkelte anslag sier opp mot 25.000) seg til en markering for toleranse og mangfold: «München ist kein Platz für Hetze gegen Flüchtlinge und Andersgläubige», sto det på parolene. En liten flokk på 3 snes prøvde seg på en lokal Pegida-variant. Demonstrasjonen er en forvarsel på hva som vil møte Pegida-folket hvis de våger seg ut av Sachsen og ex-DDR. Frykten for «de fremmede» er minst der det er mange av dem. Til forskjell fra Dresden er München en «innvandrerby». Mer enn en tredjedel av byens befolkning har migrasjonsbakgrunn, og mer enn 180 nasjonaliteter bidrar til fellesskapet som dagens demonstrasjon var et forsvar for.

«Nei til idiotisering av Aftenlandet», sto det på et banner som arrangørene hadde hengt opp over fasaden til «Rezidenstheater». Grovt fortolket: vi – de kloke, differensierte og humane vestmenneskene – må sette en stopper for idiotene i øst. Sammenhengene er kjente og forterpede, jfr. nevtnte FAZ-artikkel: DDR-diktaturets umyndiggjøring av borgerne produserte personligheter som ikke var vant med å utholde konflikter og forskjellighet i det offentlige, og hvor hangen til identifisering med store kollektiver (som et innbilt «tysk folk») den dag i dag sperrer for selvkritikk og selvinnsikt. Selv om analyser som dette er aldri så riktige, er de også typiske for «det vestlige blikk»som mange ex-DDR’ere oppfatter som arrogante og umyndiggjørende – og som kanskje også i seg selv er en del av årsaksbildet bak Pegida-marsjene. Pegidaaffæren vil sannsynligvis forsterke tendensen til at de høyt kvalifiserte nytyskere styrer unna øst når de skal velge arbeid og bopel, selv om flere av byene der, som Dresden og Leipzig, er vekstregioner som trenger den indiske dataingeniør og annen høyt kvalifisert arbeidskraft – og dertil er vakre og kulturrike steder som godt kunne trengt mer av det mangfold som byer som München, Köln og Berlin er så heldig å ha. Slik sett bidrar de marsjerende til ytterligere selvforarming.

Foto: strassenstriche.net (CC BY)

Bundeskansler Merkel gjentok sin fordømmelse av Pegida-marsjene i sin nyttårstale: «Vend dere bort fra disse. Alt for ofte handler det om fordommer, ja sogar om hat i hjertene. Demonstrantene har gjort «Wir sind das Volk» (1989-revolusjonens viktigste slogan) til sin parole. Men det de egentlig mener er: «Dere hører ikke til her – på grunn av hudfargen eller religionen deres.»

Det er en lang tradisjon blant Tysklands store politiske sentrum (med CDU og SPD som kjerne) for isolering av det radikale høyre. Slik har partier som Republikanerne, Deutsche Volksunion (DVU) og Nationaldemokratische Partei Deutschlands (NPD) effektivt blitt holdt utenfor politisk innflytelse, hver gang delstatsvalg (hovedsaklig i øst) har åpnet en dør på gløtt. Politikken har vært vellykket. Partiene har dels blitt tiet i hel, dels har de skandalisert seg selv gjennom indre strid og kriminalitet. Etter en valgperiode har de stort sett vært borte.  Grensedragningen mot det nyankomne parti på høyre flanke, Alternative für Deutschland (AfD), har vært minst like tydelig som mot de andre partiene – selv om det er gode grunner til å anse AfD er et mer «moderat» parti enn NPD & co. Merkels «nyttårshilsen» til demonstrantene i Dresden må leses inn i denne kontekst: som en advarsel mot et AfD, som gjennom ulike varianter av dobbeltspill (jfr. partitopp Alexander Gaulands «observerende deltagelse» under siste marsj i Dresden), har forsøkt å slå poltisk mynt på emosjonene Pegida-marsjene har satt i spill og å stilisere seg som Pegidas uoffisielle «politiske arm», uten å måtte stå til ansvar for hver enkelt parole i marsjene.

Den tyske forbundskanslerens nyttårsord er en verdimarkering – ikke-opportunistisk i sitt vesen. Populismens viktigste næring er sentimentene, følelsen av at «noen der oppe styrer over hodene på oss». Dermed sier hun også – iallefall indirekte – at populistiske bevegelser ikke kan nås med argumenter og motopplysning, at «populistiske kopier» fra de etablerte partienes side er dømt til å mislykkes fordi disse aldri vil kunne konkurrere med orginalene på en arena hvor følelser, krenkelser og identitetsspørsmål er dominerende. Det er overveiende sannsynlig at Merkels avvisning av taktisk begrunnet «dialog» med AfD (og Pegida) har sin bakgrunn i slike vurderinger. Følelsenes realitet anerkjennes like fullt når hun i stedet for å snakke populistene etter munnen leverer et utkast til en alternativ fortelling, en vei til innbinding av følelsene i et «vi» som er annerledes enn det som bygger på ressentimenter, frykt og hat. Det kan man også, med et fint ord, kalle «symbolsk integrasjon», et bud på identitet som taler til hjertene uten å tråkke på de verdier og prinsipper som er livsnødvendig for at Europa slik vi har kjent det til nå ikke skal bevege seg mot noe som kan bli farlig for oss alle.

Én kommentar

  1. Hva med å ta en tysktime og lær hva begrepet «Abenslandes/Aftenlandet» betyr?

Hva synes du?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s