DDRs siste sommer – Bacchanisme, hippiekultur og «indre frihet» på en øy i Østersjøen

Lutz Seilers «Kruso» vant den svært prestisjetunge «Deutschen Buchpreis» i 2014. Romanen har vært skamrost i de tyske avisenes feuilletoner og har solgt i store opplag. Historien utspiller seg på den lille Østersjøøya Hiddensee, DDR fra mai til november 1989, altså parallelt med DDR-statens gradvise sammenbrudd. Boken skildrer et realsosialistisk avhoppersamfun, en slags hippiekoloni under Honneckerregimets siste dager; skibbrudne og plagede, unge skakke skikkelser som på ulikt vis har kommet på kant med DDR-samfunnet, og som søker ny «indre frihet» under øyprofeten «Krusos» beskyttende, og subtilt kontrollerende, vinger. En del av bakteppet er også desperasjonen og frihetslengelen (og drukningsdøden) til de mange som, i små gummibåter o.l. har lagt ut fra øyas strender. Historien er fortalt av germanistikkstudenten Ed(gar) som, traumatisert av sin kjærestes død, rømmer avgårde til Østersjøen, får jobb som oppvasker på vertshuset «Zum Klausner» (senteret for Hiddensees «undergrunnsbevegelse») og utvikler en slags Robinson-Fredag-relasjon til Kruso. Forholdet har klare homo-erotiske trekk. En av Ed’s faste oppgaver er å levere sex til Hiddensees stadig nyankommende kvinnelige skipbrudne. Sexen er en del av et opptaksrituale der også en alkoholdrevet «fordelingsfest» på Klausners store uteterrasse inngår. Fra terrassen kan man skue stranden og havet, der DDR-maktens grå patruljeskip er konstant på vakt.

Det drikkes og festes, og det tales med revene i en slags evig, baccanistisk «summer on the beach». Men gudhjelpe meg for et tyngende livsalvor protagonistene går rundt og bærer på. Kruso kjenner stor og vedvarende sorg etter tapet av sin mor og sin søster, som forsvant etter et rømningsforsøk over havet til Danmark. Ed og Krusos (felles) sorg bearbeides gjennom Ed’s jevne memorering av Georg Trakl-diktene han tok til seg på germanistikkseminarene i Berlin.  For den dype og mystiske Kruso er alle forsøk på fysiske fluktforsøk en trussel som avleder fra strebenen etter indre frihet som kun kan oppleves og utleves i Hiddenseefellesskapet. I forlengelsen av dette ligger det også en dyp forsoning med det materielle, det gitte og det rutinemessige, hvor det blir poesi og livsfilosofi selv ut av Krusos (suverene) beherskelse av arbeidet i oppvasken på Zum Klausner. Og Ed lærer av sin mester. Vertshusets gjester, hovedsaklig gruppereisende fra bonde- og arbeiderstatens kombinater, er irriterende statister for Ed/Kruso, Rimbaud, Rene og den øvrige delen av Klausners eksentriske stab. På kjøkkenet kverner en radio med ødelagt av-/påknapp, «Viola», uavlatelig ut DDR-newspeek, akkompagnert av klassisk musikk. Etterhvert som flyktningebølgene via Ungarn til Østerrike øker på og demonstrasjonene i Berlin og Leipzig tiltar, blir det umulig selv for Viola å sløre til det som skjer. Samtidig begynner Hiddensee-kulten å vakle, og en etter en av de innvidde forsvinner. Til slutt er kun Kruso og Ed tilbake, og en siste kamp, på liv og død, setter inn.

Flere av kritikerne har, med henvisning til det langsommelige og hendelsesløse i historien, pekt på paralleller til Thomas Manns «Trolldomsfjellet». Det er å gjøre urett mot den godeste TM. Seilers skildring av det ganske bisarre avhoppersamfunnet i månedene før DDR-samfunnets kollaps har mange interessante trekk. Det er faktisk en viktig del av fortellingen om DDRs forfall å få et grep om de mange, i utgangspunktet apolitiske, «tilbaketrekkings-» og alternativkulturene» som utviklet seg utover 80-tallet – DDRs punkerscene, litteraturbohemene i Prenzlauer Berg, hippiene på Hiddensee. Som skjønnlitterær tekst er «Kruso» likevel svak. I det store og hele fremstår den som langtekkelig og irriterende pretensiøs i alt sitt poetiserende, inderliggjørende alvor. Et sjangerforvirrende og dårlig skrevet «etterord» bidrar til å svekke teksten ytterligere. Det var sånn sett interessant å oppleve at mange av leserreaksjonene på amazon.de, uavhengig av hyllestene fra de store avisenes mesteranmeldere,  går i samme lei.

Om man først skal lese en moderne tyskpråklig roman om en ung, meningssøkende manns reise til en øy, er Christian Krachts «Imperium» et langt bedre valg. Krachts skildring av kokosnøttapostelen August Engelharts reise til en forsont og «ren» tilværelse i tysk Ny-Guinea er riktignok lagt til en annen tid (det wilhelminske Tyskland), men den ender som hos Ed og Kruso i sammenbrudd og oppløsning.  Den har imidlertid et ironisk og illusjonsløst klarsyn som Seilers tekst mangler, og som romaner som skal skildre såpass drøye skikkelser som Kruso, Ed og August må ha. Den er endatil oversatt til norsk, på utmerkede Pelikan forlag.

(Det har til nå ikke vært et pip i norske medier om Seilers roman, ei heller om selve prisutdelingen og om bokmessen i Frankfurt der den deles ut. De tider hvor NRK og alle norske avishus med respekt for seg selv sendte sine beste folk på 5-dagers opphold til bokmessen i Frankfurt er definitivt forbi.  Nå ser jeg av Suhrkamp/Insels hjemmesider at rettighetene til romanen er solgt til Gyldendal. Det kan jo ikke bety noe annet enn at den etterhvert også vil komme i norsk oversettelse. Pelikanen klarte å kapre Sverre Dahl til å oversette «Imperium». Da kan ikke Gyldendal være noe dårligere. Det skal bli spennende å se hvordan «Kruso» blir mottatt her hos oss – hvis den kommer gjennom KKs eller Morgenbladets nåløye, da.)

Lutz Seiler: «Kruso», Suhrkamp, 2014

http://www.suhrkamp.de/lutz-seiler/kruso_1206.html

 

Hva synes du?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s