Publisert i tidsskriftet Vagant 27. juni 2015 – http://www.vagant.no/inkognito-revolusjonaere/
På bloggen Münkler-Watch kjemper anonyme studenter ved Humboldt-universitetet i Berlin mot professor Herfried Münkler.
Herfried Münkler, prominent professor i politisk teori ved Humboldt-universitetet (HU) i Berlin, har i vår opplevd et digitalt geriljaangrep fra sine studenter. På en egen, anonym blogg, «Münkler-Watch», blir Münkler beskyldt for militarisme, rasisme og sexisme. Münkler kaller de aksjonerende studentene for «stakkarslige feiginger» og ber dem vise ansikt. Studentene på sin side viser til tiltakende konformitetspress ved de høyere læreanstaltene, og forklarer anonymiteten med at de ikke vil risikere fremtidige jobber og utsiktene til vanlige, borgerlige liv: ingenting glemmes av Google! Historien har avfødt en omfattende debatt på de tyske avisenes feuilleton-sider: om offentlighetens endringer i den digitale tidsalder, om (selv-)disiplinering og eksamensjag ved universitetene og om studentopprørets muligheter og uttrykksformer i dag og «den gang da».
Herfried Münkler
Klassisk tysk professortype
Herfried Münkler er en klassisk tysk professortype, en «Grossdenker», som behersker auditoriene med samme suverene kontroll som talkshow-studioene – slagkraftig, arrogant og belærende, men også elegant og forførende i sin akademiske, høytyske tale. Bøker med hans signatur utkommer på løpende band. I fjor kom et storverk om første verdenskrig, i år har han gjort seg bemerket med essayet Macht in der Mitte, skrevet ut fra den maktrealistiske posisjonen i statsvitenskapen og med Tysklands «førende rolle i Europa» som hovedanliggende. Tidligere har han forfattet monografier over Hobbes og Machiavelli og skoledannende verk som Die neuen Kriege (2002) og Imperien. Die Logik der Weltherrschaft – vom Alten Rom bis zu den Vereinigten Staaten. Selv har jeg med stort utbytte lest hans Die Deutschen und ihre Mythen (2009), en grandios fortelling om den tyske mytekatalogen fra Hermann der Cherusker til Wirtschaftswunder. Han er også rådgiver for regjeringen i sikkerhetspolitiske spørsmål, redaksjonsmedlem i flere toneangivende tidsskrifter og har ledet en rekke kommisjoner og utvalg.
Sjåvinisme, pietetsløshet og eurosentrisme
Utgangspunkt for den siste runden i offentligheten er Münklers innføringsforelesninger i «Politische Theorie und Ideengeschichte» ved HU sommersemesteret 2015. De anonyme bloggerne har ukentlig fulgt opp med nitid, kommentert protokollering. Her kan man lese hvordan Münkler «taler nedsettende om kvinner og arbeidsledige», hvordan han jevnlig tar i bruk «rasistiske stereotyper» og hvordan «fascister» som statsrettstenkeren Carl Schmitt innrømmes alt for mye plass. Kritikk av pensum, temavalg og innfallsvinkler er en gjenganger: Her fortelles den hvite manns historie! Samtidig er det åpenbart at Münkler, med sine sarkasmer om gender-språk og lignende, også er en professortype som inviterer til å bli misforstått, hvis man går inn for det. For bloggskribentene er saken klar: Münkler er en fortaler for «sjåvinisme, pietetsløshet og eurosentrisme».
«Bologna» viktigere enn «Humboldt»
Bak «Münkler-Watch» står, etter det en vet, en gruppe på 10-12 studenter med tilknytning til en trotskistisk smågruppe, formodentlig det såkalte «Partei für Soziale Gleichheit» og dets studentorganisasjon IYSSE. Når bloggen likevel har vakt slik oppsikt, skyldes det først og fremst at den har lyktes med å målbære noen mer allmenne poenger om kritiske studenters arbeidsbetingelser i dagens universitetsvesen, der mange vil kunne påstå at «Bologna» er blitt en viktigere premissetter enn «Humboldt». Bloggerne hevder at de mangler tid til å jobbe med kritiske tekster, at alt dreier seg om obligatoriske innleveringer og eksamensjag, at professorene har all makt og disponerer over «millioner av uformelle mekanismer som de kan bruke til å gjøre livet surt for studentene».
Trotskister mot professor
Münkler svarer i Der Tagesspiegel 11. mai: «Trotskistene har på denne måte lyktes å stilisere fram en ’studenter mot professor’-konflikt, som selvsagt er langt mer interessant for offentligheten enn en ’trotskister mot professor’-konflikt.» En tilsvarende situasjon hadde man forøvrig i fjor, da Jörg Baberowski, professor i østeuropeisk historie, måtte forsvare seg mot anklager om «kolonialisme» og «herretenkning», forsvaret for Ernst Nolte i den berømte «Historikerstreit» med Jürgen Habermas i 1986 og lignende. Münkler ble gjenstand for kritiske bemerkninger allerede da, men kampanjens hovedmål var Baberowski. Man antar at den lille gruppen av trotskister hadde hovedregien også den gang.
Asymmetrisk krigføring
I en skriftlig erklæring uttaler Münkler at de løpende bloggkommentarene utsetter ham for «permanent nedrakking». Utdrag av forelesningene tas ut av sin sammenheng og vris til det ugjenkjennelige. Studentenes avsløringsstrategi gjør det også umulig å legge inn ironiske sidekommentarer og å anskueliggjøre lærematerialet med allegorier og eksemplifiseringer som ikke står i forelesningsmanuset, noe den retorisk suverene Münkler er svært glad i å gjøre. Resultatet har blitt uledig manusopplesning, og dårligere og kjedeligere undervisning: «De pusser bort all språklig farge i forelesningene.» Verdt å merke seg er også at Münkler påkaller paralleller til antisemittiske argumentasjonsmønstre. I et intervju med Die Zeit 20. mai uttaler han at studentenes «ressentimentdiskurser» minner ham om situasjonen på universitetene i 1933: «Han [Münkler] har mye penger, vi er fattige. Han har innflytelse, det har ikke vi.» Münkler sier i samme intervju at han gjerne vil diskutere med sine kritikere, men at dette ikke går an så lenge de holder seg usynlige. «Det er asymmetrisk krigføring.»
Vi er ikke dyktige nok
Hva sier så studentene? Hvorfor kan de ikke ta i mot Münklers tilbud, tre ut av sin anonymitet og åpne for dialog? Litt bemerkelsesverdig er det at studentene ikke har nøyd seg med å vise til angsten for repressive reaksjoner, ødeleggelse av karrierer og så videre, men også til «Münklers retoriske overlegenhet». Budskapet blir da noe slikt som dette: «Vi vet vi har rett i vår kritikk, men det er for farlig å fremføre den offentlig, og dessuten er vi ikke dyktige nok.»
Adornos beklemthet
Kontrastene til selvbevisstheten og frekkheten hos Tysklands revolterende studenter 45 år tilbake i tid er påfallende. Vissheten om egen politisk-ideologiske overlegenhet ligner, men viljen og evnen til fysisk bemektigelse av auditoriene er en annen. Aksjonene spant den gangen fra politiske massemønstringer og gigantiske prosjekter for nylesning av marxistisk og revolusjonær litteratur til ulike former for aksjonskunst og gateteater. Et av 68-revoltens høydepunkter var det såkalte «puppeattentatet», hvor den sakesløse Theodor W. Adorno under en av sine forelesninger ved Frankfurt-universitetet ble «angrepet» av tre barbrystede kvinnelige studenter. I en kommentar til den mulige parallellen mellom de to «professorattentatene» sier Münkler: «Det er ikke sammenlignbart. Studentene den gang lekte med sin frivolitet for å avsløre Adornos beklemthet. Aksjonen deres hadde også en ironisk dimensjon – noe angrepene fra bloggerne fullstendig mangler.» Så har da heller ikke aktivistene selv som mål å organisere fysiske aksjoner i auditoriene: «Vi vil ikke hindre medstudentene våre i å lære, vi er ikke i nærheten av 1968 i dag.»
Münkler som sentrumsekstremist
Er det så hold i studentenes anklager mot Münkler? Er mannen en rasist, en militarist, en kvinneforakter? Om noen som helst ytterlighet kan knyttes til hans person, må det være den merkelappen studentene selv har klebet på ham: sentrumsekstremist. Han har sågar skrevet en egen bok om sin egen betoning av moderasjon, realisme og den gyldne middelvei, Mitte und Mass fra 2010. I partipolitiske termer kan han plasseres i spennet mellom SPD og CDU, altså rimelig nært regjeringskoalisjonen under Angela Merkel. Münklers maktrealistiske perspektiv gjør likevel at hans betoninger kan vekke motstand og undring på hjemmebane, et forhold som nok må sees i sammenheng med de pasifistiske og postmaterielle verdienes sterke forankring i den tyske politiske kulturen. Essensen i Münklers budskap, slik Die Zeit oppsummerer det, er likevel ikke annet enn at dagens Europa, og dagens EU, trenger en «tydeligere ledelse» og at nettopp Tysklands grove forbrytelser i nazitiden gjør det egnet til å innta denne lederrollen i dag. «Man tiltror rett og slett ikke landet en ny irrasjonal stormannsgalskap.» Slike vurderinger har etterhvert blitt common sense, og er i de seneste år ikke minst formulert i flere essays av den liberale britiske historikeren Timothy Garton Ash.
Oppmerksomhet fra ytre høyre
Så er det selvsagt et aldri så lite problem for Münkler at støyen rundt studentbloggen også har tiltrukket seg oppmerksomhet fra Tysklands ytre høyre. I flere artikler i ukeavisen «Junge Freiheit», et hovedorgan for den tysknasjonale og historierevisjonistiske siden i tysk politikk, er Münkler blitt fremhevet som en talsmann for et «nytt sterkt Tyskland» og for frikobling fra etterkrigstidens forhatte vestbinding. Münkler kan ikke gjøres ansvarlig for venner han selv ikke har valgt, men støtten fra ytre høyre understreker hvor krevende det er å bevege seg i dette landskapet.
Det finnes også enkeltformuleringer i Münklers store tekstunivers som mer direkte synes å kunne understøtte studentenes påstander om sjåvinisme og rasisme. Et mye brukt eksempel er en artikkel i det tyske utenriksdepartementets publikasjon Review 2014, hvor Münkler siteres for sin bekymring for de nye flyktningestrømmene. Her hevder han at Europa «grunnet sine verdibindinger ikke er i stand til å stoppe og tilbakevise flyktningestrømmene ved grensene, slik man ville gjøre ved et militært angrep». Ifølge Münkler er sitatet tatt ut av sin sammenheng; ifølge studentene er det ugjendrivelig bevismateriale. Det som for Münkler er en blott og par påpekning av rammer som gjelder for den internasjonale politikken, blir i studentenes nærlesning til en blottlegging av Münklers egentlige politiske motiver.
Offentligheten i den digitale tidsalder
Der Spiegel (17. mai) omtaler affæren rundt «Münkler-Watch» som et lærestykke i hvordan offentligheten fungerer i den digitale tidsalder: «Hva som er offentlig bestemmer ikke lenger noen få, det kan ikke lenger professoren og redaktøren kontrollere; like godt kan det være et par studenter med internettilgang.» Der Spiegel klarer ikke å se bloggen som uttrykk for digital moralisme, eller et forsøk på å presse bort «politisk ukorrekte» posisjoner fra katetrene. Magasinet mener at bloggen viser at nye former for politisk kamp er i ferd med å bane seg fram. Münkler og studentene kommer ifølge Der Spiegel omtrent like dårlig ut av det: «Det vi ser er ikke noe annet enn en «digital folkelivsskildring» («digitales Sittengemälde»).
Likhetene med 1968
I tilsynelatende kontrast til Der Spiegel fremholder Joachim Trebbe, Professor i Publizistik- und Kommunikationswissenschaft ved Freie Universität, Berlin (Deutschlandfunk 26. mai) at han ikke kan lese noen generasjonskonflikt eller noen fremvekst av nye politiske kampformer ut av fenomenet «Münkler-Watch». I det store og hele står man foran kommunikasjonsstrategier som både liberalerne i det 19. århundre og 68-erne på 60- og 70-tallet benyttet seg av. Også den gang forsøkte man å bryte i stykker kommunikasjonsroller og konvensjonelle handlingsmønstre – Sit-ins, Go-ins, blokader og demonstrasjoner var virkemidlene. Fordi man ikke lenger må skjule seg i en stor masse, er Anti-establishmentaksjoner i dag kanskje lettere å igangsette enn de var den gang: i stedet for å skjule seg i den fysiske massen kan man skjule seg digitalt. Men målene med aksjonene er i bunn og grunn de samme, nedbryting av kommunikasjonsmønstre, institusjonskritikk, angrep på autoritetspersoner. Et særtrekk ved den raske, digitale kommunikasjonen er likevel at ytterlighetene lettere slipper til: «Mindretallet får lettere gehør fordi nettvirkeligheten gjør det lettere å skandalisere, henge ut og krenke.»
Foto: Heinrich-Böll-Stiftung (CC)
Den reveolusjonæres inkognito
I en kommentar i Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ) 25. mai sammenligner Mark Siemons anonym blogging med privatiseringen av religionsutøvelsen i det borgerlige samfunn. Slik religionen i kjølvannet av sekulariseringen ble privatisert, kan man se for seg en utvikling der politikken blir privatisert i kjølvannet av digitaliseringen. Den anonyme bloggeren kan være revolusjonær i offentligheten uten personlig å måtte stå inne for det. Hun kan fungere perfekt på det kapitalistiske konkurransesamfunnets premisser samtidig som hun utsetter det for en nådeløs kritikk. Ifølge Siemons kan strategien forstås som en forsinket variasjon over Antonio Negri og Michael Hardts tese om hvordan den moderne kapitalismen nøytraliserer all ytre motstand. Med sitt begrep om «the Multitude» («de mange») velger imidlertid Negri/Hardt i stridsskriftet «Empire» å gi det hele en optimistisk dreining: «I multitudens skaperkraft, som systemet er avhengig av for å kunne fungere, ligger samtidig evnen til å bygge opp et anti-Empire som kan gi den globale strøm av informasjonsdeling og transaksjoner en annen politisk gestalt». Så kan man spørre seg om det er riktig å innrømme «Münkler-Watchs» anonyme skrift – monoton, uvelvillig og sekterisk som den kan være – en slik prominent rolle. FAZ-kommentatoren Siemons synes i alle fall beredt til å lese dobbeltlivet som Münkler-Watch-folkene iscenesetter som en ny form for kulturell og politisk selvhevdelse: «Kierkegaard beskrev ironien som etikerens inkognito, hvorfor da ikke beskrive tilpasningen som den revolusjonæres inkognito?»
Münkler kritiserer Humboldt-universitetet
Münkler har ved flere anledninger klaget over manglende støtte fra ledelsen ved Humboldt-universitetet, noe HU-rektor Jan-Hendrik Olbertz har avvist. Universitetsledelsen har stilt seg fullt bak både Münkler og Barberowski, og tilbudt dem støtte fra HUs jurister. «HU har grepet inn fordi formen på Münklers og studentenes meningsutveksling står i strid med normene for god vitenskapelig praksis i akademia», sier Olbertz i et intervju med Deutschlandfunk 26. mai: «Egentlig bør begge parter gi noe. Studentene må få garantier om frihet fra represjoner fra professorenes side og studentene må anerkjenne at professorene har kunnskaper og erfaringer som studentene ikke har. Det er derfor studenter og professorer kommer sammen på et universitet. Men selvsagt kan professoren ta feil, det må også være en del av avtalen». Kanskje har Olbertz formaninger hatt sin virkning? Sjekker man de siste forelesningsrapportene på «Münkler-Watch», kan man ane en mer forsonende tone både fra Münklers og studentenes side. For forelesningen 9. juni vanker det sogar ros på bloggen: «Münklers analyser av totalitarismeteorien hilser vi velkommen».
Ikke et enten-eller
«Studenter kan gå en på nervene«, skriver venstrefløyens avis, die Tageszeitung 18. mai, «besserwisserske, retthaverske og anmassende.» Mye av kritikken mot «Münkler-Watch»-aksjonistene skyter likevel langt over mål: HU-studentene er ingen langhårede bombeleggere fra «den tyske høst». De har ikke gjort noe annet enn å spørre om alt er i orden med de dominerende forestillingene om «.. verden, kjønnene, krigene, kapitalismen og Angela Merkel». «Münkler-Watch» handler om forskyvninger i offentlighetsformene i den digitale tidsalder, om nye subversive figurer, men den handler også om noe så grunnleggende som pensa og eksamensinnhold, og om rammebetingelsene for kritiske og alternative kunnskapsregimer i universitetenes Bolognastyrte hverdag. Sommersemesteret går mot slutten, og dermed også forelesningsrekken til Tysklands mest omtalte professor våren 2015. Mye tyder på at også mediestøyen rundt «Münkler-Watch« vil ebbe ut når det ikke er flere forelesninger å skrive om. Det er umulig å betrakte et fenomen som «Münkler-Watch« i enten-eller-kategorier, men debatten det har utløst speiler noen grunnleggende spørsmål som det garantert ikke er siste gang vi hører om.
Tysktime 