Fra Goethe til Merkel – Det norske blikk på Tyskland i endring

Publisert på Goetheinstituttets web 03.11.15

http://www.goethe.de/ins/no/no/osl/kul/mag/zei/20638888.html

http://www.goethe.de/ins/no/no/osl/kul/mag/zei/20638966.html

«Tyskerne søker stillheten», uttalte en representant for den norske Pilegrimsleden i en radioreportasje tidligere i sommer. «Rekdal er typisk tysk», skrev en av de store norske løssalgsavisene for et par år siden i en kommentar til fotballtrenerens angivelig direkte og autoritære lederstil. «Tyskerne sløser ikke bort andres penger», skriver økonomikommentatorene i Aftenposten og Dagens Næringsliv. 

Slik kan dagens Tyskland se ut gjennom et utvalg norske blikk. Fortellinger, bilder og stereotyper om det typiske ved et land eller en nasjonalkarakter er ikke spesielt for Tyskland, men det er ikke spesielt kontroversielt å hevde at de norske bildene av Tyskland og tyskerne de siste 60-70 årene har hatt en annen karakter enn de tilsvarende av engelskmenn, italienere og svensker – alvorligere, mer naglende og fremfor alt, mer negative. Samtidig er neppe noen bilder av et lands «nasjonalkarakter» sterkere under endring enn det som nå i disse dager er i ferd med å skje med forestillingene om Tyskland og det tyske. Det er et stort spenn fra «nullpunktet» i Berlins ruinhauger til «velkommenkulturen» på München sentralbanestasjon 70 år senere.

Det nazistiske voldsregimet kastet radikalt om på holdningene til Tyskland i den norske befolkningen. For de norske elitene hadde tysk språk før krigen vært et slags lingua franca. Sitatrekkene fra Goethes Faust i tysk språkdrakt var en del av et ritual for å demonstrere tilhørighet til de dannende klasser. I første halvdel av 1900-tallet var det også sterke bånd mellom norske og tyske eliter innen naturvitenskapelig forskning, medisin og ingeniørfag. Det tredje rikes sammenbrudd ødela den tyske kulturens særstilling. I Beneluxlandene, i deler av Øst-Europa og Syd-Europa og ikke minst i Skandinavia overtok engelsk rollen som akademias primærspråk og den oppvoksende befolkningens første fremmedspråk.

Johann Wolfgang Goethe

Johann Wolfgang Goethe

Bildet av «den skrekkelige tyskeren»
Inntrykkene fra verdenskrig og massemord hadde skapt et entydig negativt bilde av Tyskland. De negative bildene ble i Norge forsterket gjennom 5 års nærkontakt med okkupasjonsmakten. I kjølvannet av dette oppsto bilder av en særskilt tysk sosialkarakter som symboliserte det motsatte av alt det et fritt og åpent samfunn måtte holde høyt. Bildet av «den skrekkelige tyskeren» tok form – en hard, kommanderende og naziaktig karakter som levde videre i hodene til nordmenn flest i store deler av etterkrigstiden. Bildet var langt på vei felles for Europa. Den ungarske forfatteren Peter Esterhazy, mottaker av Den tyske bokhandelens fredspris i 2004, uttalte det slik i sin takketale til prisgiverne: «Hatet mot tyskerne var Europas fundament i etterkrigstiden.»

Tyskerne selv var i de 150 årene før utbruddet av WW2 storprodusenter av myter og fortellinger om seg selv. Inspirert av romantikkens gjenoppdagelse av «Det tyske folk», og med skikkelser som Hermann der Cherusker og Niebelungensagaens Sigfried og Hagen som ledestjerner, ble fortellinger om tyskeren som heroisk-kjempende og uovervinnelig fremelsket. Dette myteuniverset ble av opplagte grunner ubrukelig etter nederlaget i 1945. I takt med den raske industrielle gjenoppbygningen etter krigen ble andre og mer funksjonelle deler av den tyske mytekatalogen satt i arbeid. Nasjonalt svermeri ble byttet ut med flid, nøyaktighet og pålitelighet: den tyske bilen er kanskje ikke så elegant og kunstferdig som den franske eller italienske, men den er solid og slitesterk. Orden og skikkelighet ble gestaltende prinsipper både i de private og offentlige rom: langs villaveiene i byenes forsteder sto rekkehusene stramt og ordnet, hekken var klippet og husets herre benyttet søndagen til å pleie sitt kjæreste barn, bilen: «Trå ikke på plenen, gå ikke på rødt!» På fotballbanen ble det spilt system- og «maskinfotball»: mindre elegant og mindre kreativ enn de andres fotball, men disiplin, innsats og lojalitet til systemet sikret seieren til slutt. I all hovedsak var det sammenfall mellom blikkene utenfra og selvbildet: slik tyskerne så på seg selv i forbundsrepublikkens glansperiode, slik så også europeerne (og nordmennene) på dem.

Romantisk oppladede lengselsbilder
Nordmennene har likevel ikke vært uten fascinasjon for det de har oppfattet som «tysk». Mosel- og Rhindalens velpleide landskaper med sine borger og sine vinberg har levert romantisk oppladede lengselsbilder med appell til den norske sjel, og det «gemütliche» i en folkelig kneipe- og vertshuskultur skapte på 60,-70,- og 80-tallet bilder av noe som «vi» burde ha mer av her av her hos oss.  Forskjellene i mentalitet og væremåte er store mellom den glade kølner og Schwabens nøysomme «Hausfrau», mellom det katolske og lutheranske, mellom nord og syd, vest og øst. Dette er forskjeller som tyskerne selv er svært opptatte av, men som blikkene utenfra sjelden evner å gripe. Norske stereotyper om «det tyske» har sjelden skilt mellom regionale særegenheter.  For det norske blikk (og det japanske og amerikanske) er kanskje det nærmeste en kommer et ikonisert bilde av det «tyske» hentet fra Münchens oktoberfestival – en feststemt bayer med «Lederhosen», fjærkledd hatt og stor ølseidel: Bayern som typologi for og iscenesettelse av Tyskland.

Alt i alt har det vært et betydelig innslag av disinteresse og kunnskapsløshet i etterkrigs-Norges forhold til Tyskland og tyskerne. Fortellingen om ferden langs «Autobahn» som nødvendig transportetappe på veien mot frihet og nytelse ved Middelhavets strender er slik sett dekkende.   

I den litterære og kulturelle offentlighet har det nok vært skrevet om forfattere som Heinrich Böll, Günther Grass og Hans Magnus Enzensberger, særlig når man som i sistnevntes tilfelle har kunnet spore inn på Norge og nordmennene. Likevel har interessen for tysk samtidslitteratur og tysk samtidskunst vært svært svak. Norske medias tilstedeværelse på verdens største bokmesse i Frankfurt har de siste årene vært så godt som ikke-eksisterende, og vinnerne av den prestisjefylte «tyske bokprisen» har i all hovedsak blitt avspist med kortere gjengivelser av nyhetsbyråenes pressemeldinger. I det populær-kulturelle feltet har fenomener som «Derrick», eller den lave populærmusikkens ompa-rytmer, holdt liv i forestillingene om «det tyske», men mye av dette har nok først og fremst vært viktig for å holde liv i en vitse- og lytehumor om og fra et definitivt ucoolt land.

Venstrefløyen og fortellingen om Tyskland
Den norske venstrefløyen har hatt sine egne varianter av fortellingen om Tyskland. Elementer i denne har vært «krigen», «nynazistene», «den autoritære stat», «Berufsverbot» – en mix av usammenhengende bilder og hendelser som har skullet indikere noe i retning av (Vest-)Tyskland som et slags fortsettelsesregime for det beryktede herredømmet den gang da, evt.  som et land der «nye farer» slumrer i folkedypet. Formodningen om «kontinuitet», herunder forestillinger om elitenettverk fra krigens dager som opprettholdt sin skjulte makt og innflytelse gjennom det meste av etterkrigstiden, har også hatt sitt liv i nyere norsk skjønnlitteratur, f.eks. i Kjartan Fløgstads forfatterskap. Den norske høyresiden har selvsagt også hatt sine fortellinger om Tyskland. Mange av disse har handlet om vestbindingen og om Natomedlemsskapet, men også om kapitalismens som suksessformel og om dens overlegenhet i forhold til det tyske, sosialistiske eksperimentet i øst.

Økende antall vitnemål om dette «nye» Tyskland
Tyskland har de siste 40-50 årene vært gjennom en kraftig kulturell moderniseringsprosess. I kjølvannet av historisk selvoppgjør, grønn bølge, gjenforeningsprosess og flerkultur m.m. har et mer liberalt samfunn og et land med et sterkere sivilt preg har tatt form. Tyskland har i dag ikke kun Europas mest effektive kapitalistiske økonomi, men sannsynligvis også den tyngste forankring av såkalt post-materielle verdier i befolkningen. Det siste ti-årets omfattende valfarting til det mangfoldige Berlin, har bragt et økende antall vitnemål om dette «nye Tyskland». En hovedinnvending mot de norske standardfortellingene om Tyskland er likevel at de kun i begrenset grad har klart å fange opp nevnte endringsprosesser, og at man i for stor grad har blitt hengende fast i stereotypene som ble formet på 50-, 60, – og 70-tallet.

Beundring og motstand 
Sommerens drama rundt redningspakkene for Grekenland, og den nå pågående og like dramatiske flyktningkrisen, har stilt Tyskland og bundeskansler Merkel i verdenssamfunnets søkelys. I håndteringen av de to krisene har Tyskland høstet både beundring og motstand, alt etter ståsted.  De som kjenner utviklingen landet har vært gjennom siden 70-tallet er ikke overrasket over Merkels veivalg i flyktningkrisen, og over den sterke folkelige støtten bak den såkalte velkommenkulturen. Tilsvarende er Tysklands tilsynelatende harde linje under Grexitkrisen fullt forklarlig ut fra rotfestede prinsipper i tysk nasjonaløkonomisk tenkning – verdiskapning, sparing, moderasjon og (selv-)disiplin. Selv så forskjellig de to krisene er, kan man i Merkels prinsippledede og helhetstenkende håndtering av dem godt se noen felles – og kanskje også «tyske» trekk.

På det norske kommentariatets fløyer har det hersket like mye forbløffelse og forvirring, som støtte eller avvisning. For høyresiden har den sterke og selvbevisste nasjon som viste lederskap under Grexitkrisen i løpet av noen uker forvandlet seg til en naiv og moraliserende softpower. For venstresiden har den fremste eksponenten for nådeløs neo-liberal kuttpolitikk på like kort tid blitt transformert til den store bæreren av humanitet og solidaritet i håndteringen av Europas alvorlige flyktningkrise. Med Merkels siste trekk, forslaget om oppretting av egne transittleirer ved den tysk- østerrikske grensen for hurtigbehandling av «grunnløse asylsøknader», vil nok pendelen svinge litt tilbake. Det nye med situasjonen som har utviklet de siste par årene er uansett at fokuset på Tyskland har blitt skarpere, og at det dominerende bildet av landet har beveget seg fra det overveiende negative til det forsiktig positive. Æraen for kunnskapsløshet og disinteresse synes tilbakelagt, og Tyskland spiller ikke lenger maskinfotball.

Én kommentar

  1. Nydelig blogg om Tyskland,med interessante analyser.Jeg merker dog at forfatteren oppholder seg oftere i den südlige del av landet.Bremens Karneval+Eisswette,Flensburg havn,Hamburg Schanzenviertel,Goslar etc. er også en reise verd.For meg som utlands-bindestreks tysker er det forfriskende å lese dybdgående artikler om Tyskland, sett med nuanserte norske øyne!Endelig fortsett med det.Vielen Dank

Hva synes du?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s