«Hun var ensom, en nonne uten kloster, jeg hadde vondt av henne», skrev Hans Magnus Enzensberger i sin biografi om Ulrike Meinhof. Førti år etter selvmordet i Stammheimfengselet har en hittil ukjent tekst journalisten og den senere RAF-terroristen skrev i 1962 dukket opp. Det er en slags samtidsdiagnose av Vest-Tyskland anno 1962, og handler om hvorfor Meinhof, tross alt, ønsker å bli gammel i BRD. Teksten er publisert i denne ukens utgave av der Spiegel.
Meinhof var i 1962 en ung og fremadstormende sjefsredaktør i det Hamburgbaserte ukemagasinet «Konkret», et hovedorgan for datidens vesttyske venstreintellektuelle opposisjon. Meinhof var magasinets stjerne, en kompromissløs journalist med glitrende penn i konstant avsløringsmodus. Hun fikk berømtheter som Enzensberger, Simone de Beauvoir og Pablo Neruda til å skrive for seg. Meinhof var sterkt preget av sin protestantiske oppvekst, og hun hadde allerede fra slutten av 50-talet vært medlem av det da forbudte tyske kommunistpartiet (KPD). Utover 60-tallet ble hun også en fetert og fryktet TV-journalist, med oppdrag bl.a. for det riksdekkende ZDF. I 1969 traff hun brannstifteren og den senere RAF-kumpanen Gudrunn Ennslin i hennes fengselcelle, året etter gikk de sammen under jorden. Rote Armee Fraktion (RAF) var en realitet.
Mange har senere undret seg over hvordan forkjemperen for barnehjemsbarn, arbeiderkvinner og Vietnams napalmofre senere kunne ende opp med å beskrive den vanlige politimann som «..et svin i uniform, … som man selvsagt kan skyte på». Når man nå leser den oppdagede teksten fra 1962 – og med kunnskapen om hva som senere skjedde i bunn – overrasker det kanskje ikke så mye. Stilen er suveren og elegant, men den senere så utpregede hardheten og kompromissløsheten slår tydelig gjennom. Man kan også avlese det selvrettferdige og moraliserende preget i hennes stil, et trekk som senere skulle bli brakt ut i den totale perversjon i pamflettskriveriene i Berlins dekkleligheter (1970-72) og i Stammheimfengselets spesialinnrettede fengselsceller.
Kunne hun unngått sin skjebne, eller var hun dømt til å følge den veien hun valgte? Slik kan man spørre hvis man er i det kontrafaktiske modus. Jeg har ikke noe opplagt svar. Der Spiegel avslutter sin kommentar slik: «Mye av det Meinhof den gang ønsket seg, et bedre land, et annet Tyskland er i dag oppfylt». Hun ville i år vært 81 år.
Tysktime 