Jeg har ikke lest en eneste linje av den svenske journalisten Elisabeth Åsbrinks bok «1947», men intervjuet med henne over to sider i dagens KK gir inntrykk av et dilettantisk prosjekt. Her presenteres Vest-Tysklands avslutning av rettsforfølgingen av nazi-forbryterne etter Nürnbergprosessene som en slags nyhet, selv om det alene i Tyskland har vært skrevet et tresifret antall bøker om nettop dette. Opp i den store gryte kastes så den kalde krigen, Rote Armee Fraktion (RAF), den svenske etterkrigsfascisten Per Engdahl og vår egen ABB. Fløgstad på høygir. Utsagnene Åsbrink siteres på er enten omtrentlige eller på grensen til det uriktige.
Forsøket på å symptomforklare RAF-terrorismen som en reaksjon på «dobbeltmoral» er en skoleboksbanalitetet – som om den ikke må forklares in its own right og som et veldig tysk fenomen. RAF kan også forstås som en del av historien om den «den tyske furore», fra Luther via Jenas ungromatikere. Etterhvert som RAFs anti-sionisme slo om i anti-semittisme, kan man også se forbindelselinjer tilbake til de marsjerende studentene i 1933, noe bl.a. historikeren Götz Aly har tematisert. Åsbriks tese om at 50-tallets sluttstrek på anti-naziprosessene må (alene-)forklares med «den nye kampen mot kommunismen», er også forenklende. Trykket fra alle de små og store skyldige som nå utgjorde velgermassene i det nye Vest-Tyskland, er en vel så plausibel forklaring.
Åsbrink sier hun har selektert ut det historiske materialet «som treffer noe» i henne. Det som ikke «treffer henne», som f.eks. Gatts og IMFs dannelse i 1947, velger hun bevisst bort. Jeg liker å pleie mine fordommer når jeg føler de er på sporet av noe. Åsbrinks bok skal være svært god for at jeg skal la dem falle.
Tysktime 