Blesewitz øst i Vorpommern-Mecklenburg er Tysklands mest høyrevridde kommune. Ved delstatsvalget tidligere i september fikk Alternative für Deutschland (AfD) 48,2% av stemmene og nynazistiske NPD 17,3% – to tredjedeler til ytre høyre. Merkels parti (CDU) ble avspist med 9,1% og sosialdemokratene (SPD) med 5,5%. Blesewitz har gater med DDR-betong og armeringsjern som punkterer dekkene, ingen skole, ingen barnehage, ingen butikk, ingen arbeidsplasser og knapt nok et mobilnett. Kommunebudsjettet klarer så vidt å dekke gatebelysning til kl. 22.00 og salt til vinterveiene. De eneste som tjener en slant penger er de som har solgt eller forpaktet sin grunn til stedets vindmøllepark, og de som pleier de gamle og syke.
En rasende pensjonert bokholder forteller Der Spiegels utsendte at Merkel har «.. gjort mer mot tyskerne enn det Hitler klarte å gjøre» (!) Hun forteller også om sin angst for at «det tyske folk skal forsvinne». I Blesewitz kommer det ikke til å skje med det første. Der bor det ingen «utlending», ingen muslim, ikke engang en italiener eller polakk. Ikke kvinner heller, «.. de er jo så karriereorienterte», sier gjengen av middelaldrende menn på stedets fotballplass, alle på Hartz 4 eller minstelønn (euro 8,50 i timen). Historien om Blesewitz er historien om de mange små plettene i det gamle DDR som aldri fikk nyte godt av de tusentalls milliardene som fløt fra vest til øst i de mer enn 25 årene siden murens fall, men det er også historien om et ødelagt samfunn som aldri fikk muligheten til å kjempe seg ut av den reelt-eksisterende sosialismens ruin og å bemektige seg selv de enkleste tingene et sivilsamfunn trenger for å fungere.
Historien om Blesewitz er, i all sin ytterlighet, et lærestykke om de tunge mekanismene bak den europeiske høyrepopulismens fremvekst. Forklaringen på det nye høyre dreier seg om mer enn fattigdom, men den handler om dèt også, og om avmektighet og kulturelt armod. Og en stedfortredende kamp mot en fiende, og en «fare», man ikke kjenner.
Tysktime 