Nye Humboldt-Forum – verdenskulturmuseum eller ny-kolonialistisk raritetskabinett

Det willhelminske Tyskland hadde en ca. 30-årig historie som kolonimakt. Den varte fra 1880-årene til 1919 og var brutal, kostbar og unyttig. Det var fantaster mer enn realpolitikere som drev koloniseringen fram; Bismarck var heller kjølig. De mest kjente erobringene var tysk Südwestafrika (Namibia), områder i Vest-Afrika som i dag utgjør Togo og Kamerun m.v, deler av dagens Tanzania, Burundi og Ruanda i Øst-Afrika og tysk Ny-Guinea. Svært mange av museumsgjenstandene som i dag fyller opp nedstøvede magasiner og utstillingsrom i Tysklands utallige museer for etnografi, etnologi og «Völkerkunde» ble ervervet innenfor rammene av koloniherredømmet.

Hvordan går man så fram når man på grunnlag disse, til dels illegitimt ervervede gjenstandene, skal lage et moderne, postkolonialt, selvrefleksivt verdenskulturmuseum i Berlin, i selveste maktsenteret for det keiserlige, koloniale Tyskland? Dette er spørsmålet som intendantene bak det nye Humboldt-Forum i Berlin i disse dager stiller seg. Spørsmålet får ekstra brisans av det enkle faktum at museet skal fylle romlighetene til det besluttet gjenoppbygde, kontroversielle, ny-gamle Hohenzollerslottet på Unter den Linden. Slottet ble delvis bombet ved slutten av ww2. I DDR-tiden rommet tomten Honeckers prestisjefylte «Palast der Republik», som på 90-tallet ble revet i vanry og i en sky av asbest.

En gruppe på tre høytstående museumsprofiler under ledelse av British Museums tidlige generaldirektør Neil MacGregor leder det svært krevende arbeidet med å utvikle grunnkonseptene for det nye Humboldt-forum. En annen av de tre er Hermann Parzinger, President for Stiftung Preussischer Kulturbesitz, som også er den formelle eier av de fleste offentlige museene og museumssamlingene i Berlin og Brandenburg, herunder de store ikke-europeiske samlingene i Dahlem i tidligere Vest-Berlin. I en større artikkel i Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ) 15. oktober skriver Parzinger at mottoet for det nye museet bør være det han omtaler som «shared herritage». Til grunn for dette ligger premisset om at alle museumssamlinger grunnleggende sett tilhører hele menneskeheten, uansett om de har kommet dit på legalt vis eller gjennom settinger av kolonialt røveri. «Shared heritage» innebærer slik sett et «postnasjonalt program». For det konkrete arbeidet med oppbyggingen av de nye utstillingene i Humboldt-Forum, og for den videre forvaltningen av samlingene kan man av dette, iflg. Parzinger, utlede fem hovedprinsipper:

1) Alle utstillinger bør ha kuratorer fra gjenstandsmaterialets opprinnelsesland med i produksjonsteamet, og det må legges stor vekt på å bryte opp gamle tolkningsshierarkier når utstillingenes fortellinger skal produseres.
2) Digital presentasjon av utstillinger og samlinger i allment tilgjengelige former må være et basiskrav.
3) Museene bør være svært generøse i sin utlånspraksis, utstillinger og gjenstander bør kunne lånes ut, deponeres eller sendes på turne dersom de konservatoriske forutsetningene er til stede.
4) Vestlige museer bør være beredt til tilbakelevering av egne museumssamlinger når det kan dokumenteres at de har vært illegalt ervervet.
5) Proveniensforskningen bør fremmes, et maksimum av transparens rundt anskaffelseshistoriene for museumsgjenstandene er en strengt nødvendig forutsetning for alt internasjonalt museumssamarbeid.

Parzinger tilføyer at Berlin med sitt nye verdenskulturmuseum ikke på noen måte vil bidra til «reproduksjon av koloniale presentasjonsmønster gjennom eksotisering og kuriosa» slik mange har fryktet. Dette vil uansett være en umulighet i det likeberettigede «Miteinander» som må gjelde for et de facto flerkulturelt Tyskland. Parziner avslutter med å bedyre sin overbevisning om at debatten om den tyske kolonialismen og dens følger ikke ville oppnådd samme tydelighet uten stridighetene rundt det nye Humboldt-Forum i det gjenoppbygde Hohenzollerslottet.

Spørsmålene som har blitt reist i kjølvannet av det nye Humboldt-Forum har relevans for alle «vestlige» museer med etnografiske samlinger, herunder også museet jeg er med på å lede, Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo. «Globalt samlingsansvar» er i dag en bærebjelke i mitt museums strategi, og det kan ivaretas på mange måter. Debatten om det nye Humboldt-Forum i Berlin minner oss om dette.

Hva synes du?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s