Europas mektigste og største grønne parti, Tysklands die Grünen, har landsmøte denne helgen. De Grønne er partiet alle vil samarbeide med, og derfor også en svært aktuell regjeringspartner i de fleste tenkelige regjeringskonstellasjoner etter valget på ny Bundestag i september neste år. De Grønne er sannsynligvis Merkels yndlingspartner, hvis hun kan velge fritt, og for Sigmar Gabriels SPD vil alle tenkelige regjeringskonstellasjoner utenom videreføring av storkoalisjonen innbefatte de grønne i en sentral posisjon. Partiet har i løpet av de siste 10-årene beveget seg fra et fløyparti for 80- og 90-tallets «sosiale bevegelser» til et borgerlig sentrumsparti med en venstreliberal, europavennlig profil og et program for «sosial og økologisk modernisering» av samfunnet skrevet øverst på partifanene. Mange kommentatorer omtaler også partiet som en politisk-kulturell hegemon med påvirkningskraft langt utover velgeroppslutningen.
For Pegida-demonstranten i Dresdens gater er de Grønne det fremste symbolet på «die da oben», og innbegrepet av alt de hater ved det tyske samfunnet. De Grønne er de utdannede, urbane midtsjiktenes parti, men etterhvert også et parti for den middelstore vinbonde og byenes rike flora av «uavhengige» forretningsdrivende og tjenesteytere. Nettopp dette gir mye av bakgrunnen for at et av landsmøtets viktigste stridspunkter er skattepolitikken. Ved valget i 2013 oppnådde partiet et langt svakere resultat enn potensialet bl.a. på grunn av et forslag om skjerpet beskatning av de middelstore inntektene, altså i det inntektsleie mange av partiets kjernevelgere befinner seg. Klok av skade forsøker de 850 landsmøtedelegatene nå i stedet å samle seg om en politikk for skjerpet beskatning av de superrike. Den sosiale og økologiske ombyggingen av samfunnet er nemlig ikke gratis. Lærdommen fra 2013 er at det er bedre å ta disse interne kampene nå enn å dra dem med seg inn i valgkampen. Lykkes partiet med dette, vil det kunne ha et potensiale opp mot 20%.
Tysktime 