Ulrich Beck – nøden er hierarkisk, smogen er demokratisk

Sosiologen Ulrich Beck døde brått og uventet av et hjerteinfarkt for knapt et år siden. Han ble 70 år. Hendelsen slo meg litt ut. Mer enn noen annen av samtidens samfunnsteoretikere var Beck «min mann». Han var det på grunn av sine glitrende analyser av risikoenes internasjonalisering, av økonomi og vitenskap som «subpolitikk», av ufullendte moderniseringsprosesser osv, osv, men også fordi han mer inntrengende enn noen annen minnet oss om at klodens utfordringer kun kan løses gjennom internasjonalt samarbeid og internasjonal institusjonsbygging. Han var en brennende forsvarer av EU-prosjektet, men også, sammen med skikkelser Jürgen Habermas, Joschka Fischer og Daniel Cohn-Bendit, en tydelig talsmann for demokratisk reform av EU-institusjonene. Mitt første møte med Beck skjedde gjennom hovedverket «Risikogesellschaft – auf dem Weg in eine andere Moderne», publisert i 1986, kort tid etter etter Tjernobylulykken, og senere opphav til en hel liten skoledannelse innen sosiologien. Boken – en lysegrønn Suhrkamp-blekke, og en av de mest gjennomleste og margnotat-fylte bøker jeg eier – ble fortært høsten 1988 i Köln innimellom bleieskift og barnevogn-trilling (fruen hadde forskningopphold på Max Planck-instituttet og jeg permisjon fra jobb i Kunnskapsdepartementet). Med mitt «Gasthörerkarte» ved Universität zu Köln klarte jeg også å snike meg inn på et Oberseminar med nærlesning av boken og andre Beck-tekster. Jeg ble hekta, og fulgte ham gjennom mange senere bokutgivelser og ikke minst som stridbar skribent og samfunnsdebattant.

Hans enke, den kjente sosiologiprofessoren Elisabeth Beck-Gernsheim (som han ofte skrev sammen med), har nå i disse dager posthumt gitt ut hans siste manuskript, «Die Metamorphose der Welt» (Suhrkamp, 2016). I følge Der Spiegel, som omtaler boken i denne ukens utgave, forfølger Beck på nytt de mange små handlingenes og subrasjonalitetenes vei til aggregerte uønskede konsekvenser på globalt nivå, konsekvenser som ingen egentlig kan tilskrives direkte skyld for, men som ikke desto mindre må håndteres kollektivt og transnasjonalt – fra klimakrise og atomavfall til flyktningkrise, skatteflukt, digitale rettigheter og reproduksjonsmedisin. Problemene er overveldende og komplekse, men Becks medisin er iallefall ikke til å misforstå: en grunnleggende forutsetning for å komme noen vei er at nye kosmopolitiske tenkemåter får fotfeste: «Nøden er hierarkisk, smogen er demokratisk.» Nå i disse dager er det mange, både til høyre og venstre, som fremmaner nasjonalstaten som botemiddelet mot tidens onder. Det er å stikke hodet i sanden. Ingen nasjonalstat kan løse ørkenspredning, migrasjonsbølger eller informasjonssikkerhet i Google-æraen. Becks teoretiske og politiske livsverk er en eneste stor kamp for politikkens primat, og en kamp for å etablere den der vi mest trenger den. Det gjør han viktigere enn noensinne.

Der Spiegel avslutter med følgende utdrag fra Becks bok:

«Den som i dag taler om ‘menneskeheten’ vil nettopp ikke lenger ‘bedra’ – slik det ennå het hos Proudhon og Carl Schmitt – men vil anerkjenne tvangen til å måtte redde de andre for å kunne redde seg selv.»

Hva synes du?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s