«De nye tyskerne» – fem kjennetegn og elleve imperativer

«De sier «tysk», men de mener selvpriviligering», skriver Herfried og Marina Münkler i «Die Neuen Deutschen», en av de mest omtalte sakprosautgivelser i Tyskland høsten 2016. Og fortsetter: «Denne forestillingen om «tyskhet» tjener som selvbeskyttelse for de som vil styre unna alle forsøk på sammenligning av egne ytelser, og som ikke ønsker å bli utsatt for noen form for konkurranse. Det er en kategori for utestengelse fra et aldret, utmattet og slitent samfunn, som vil innrette seg bekvemt i en eller annen nisje og ikke bli forstyrret».

Opp mot dette fremhever Münklerne fem nye «Merkmale des Deutschseins» (kjennetegn ved den tyske væremåten) som kan danne grunnlag for sammenhold og samfunnsbygging for de menneskene som rent faktisk skal bebo landet i årtiene og århundrene som kommer, herunder nesten 20% med eller annen form for «ikke-tysk» opprinnelse:

1) Beredskapen til å sørge for seg og sine, til å yte det maksimale i samfunnet man er en del av.
2) Tilliten til at fellesskapet han/hun er en del av, i nødsfall, vil stille opp og gi hjelp når det trengs.
3) Overbevisningen om at den religiøse troen og praktiseringen av den er et privatanliggende, som ikke skal ha betydning i forvaltningen av plikter og rettigheter og i konkurransen om arbeid og andre posisjoner.
4) Overbevisningen om at beslutningen om hvordan man vil leve sitt liv og hvem man vil ha som livspartner er den enkeltes valg, og ikke kan bestemmes eller forskrives av familiene.
5) Tilslutningen til Forbundsrepublikken Tysklands grunnlov og dens verdier – en forfatning som ble utformet for å forhindre at tyskernes grusomme forbrytelser skulle kunne skje igjen og som i dag – når nasjonen ikke lenger kan grunngi seg selv som et etnisk bestemt fellesskap, – formidler budskapet om den enkeltes verdighet som grunnlaget for å skape nytt fellesskap.

De fem kjennetegnene er så langt fra mystiske opprinnelsesmyter som det går an å komme, men de bygger likevel på ideer, erfaringer og læring som i sitt vesen er dypt «tyske». Fremfor alt dreier det seg om det Münklerne omtaler som en «normativt forankret identitetstilskrivelse» – krav som de «nye tyskerne» må stille til seg selv, både de som har bodd der lenge og de nyankomne.

En slik ny statsborgerlig definisjon av tyskheten kaster ikke nasjonsbegrepet over bord, men det redefinerer det på en måte som tar høyde for de sosiale og kulturelle realitetene i et samfunn som ugjenkallelig er, og vil forbli, et annet enn det det var for bare noen tiår siden.

Herfried Münkler, professor i politische Theorie ved Humboldt-universitetet i Berlin, er en av Tysklands mest prominente statsvitere, og forfatter av en rekke standardverk innen statsvitenskapen («De nye krigene», «Imperier», «Machiavelli», «Tyskland og mytene deres» m-fl.). Politisk sett kan han gjerne tilordnes «det radikale sentrum»; senest vintersemesteret 2014-15 var han utsatt for en anonym nettaksjon fra en gruppe venstreradikale studenter som fant hans forelesninger for «høyreorienterte».

Boken han nå har skrevet sammen med sin ektefelle, litteraturprofessoren Marina Münkler, er en bredspektret undersøkelse av migrasjon, mobilitet og den fremmede som figur gjennom historien, men det er også et konkret bud på spørsmålet, «Deutschland, was nun?» i kjølvannet av fjorårets flyktningkrise. Nevnte redefinsjon av verdigunnlaget for det tyske samfunnet er en del av svaret, men det er slett ikke det hele. I tillegg kommer en rad praktisk-politiske, organisatoriske og økonomiske grep, konkret utformet som 11 imperativer for en vellykket integrasjonspolitikk. Blant disse er det også noen (diskutable og omstridte) tiltak som flere i den tyske debatten har gitt merkelappen «neo-liberal», herunder lempning av minstelønnsstandarden og deregulering av arbeidsmarkedsbestemmelser for å sikre raskere tilgang til arbeidsmarkedet for de mange nye som skal bli. Tyskland står nå foran en Herkulesoppgave – å sikre utdanning og jobb til de mange nyankomne, og å legge grunnlaget for gode og bærekraftige integreringsregimer. Noen må også innstille seg på å vende tilbake til sine opprinnelsesland. Samtidig har flyktningkrisen bidratt til splittelse og polarisering i det tyske samfunn. Kan dette gå bra?

«Ja», svarer Münklerne: det moderne Tyskland har svært gode forutsetninger for å lykkes med dette, og det er bedre utrustet for oppgaven enn noe annet europeisk land!

Dèt skal jeg komme tilbake til.

Hva synes du?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s