Den tyske forfatningsdomstolen i Karlsruhe har avvist forslaget fra parlamentets andrekammer, Bundesrat, om å forby det høyreekstreme partiet NPD. Dermed blir det ikke noe partiforbud. Domstolen slår fast at partiets rasistiske og menneskeforaktende politikk er i strid med forfatningen. Domstolen legger imidlertid til grunn at trusselen mot den frihetlige statsordningen må være reell for at den skal kunne trumfe de andre hensynene forfatningen skal ivareta, herunder en bredt definert ytringsfrihet. Med sine knapt 6000 medlemmer, har NPD i dag ikke en styrke som representerer en slik reell trussel – selv om partiets fremtreden (særlig på enkelte mindre steder i tidligere DDR) kan oppleves truende og ubehagelig nok. Den tyske stat kan ikke utstede «Gesinnungsverbot» (sinnelags/meningsforbud), heter det i dommen og i medienes kommentarer til den. Her bygger forfatningsdomstolen også i betydelig grad på føringer gitt av den europeiske menneskerettighetsdomstolen.
Dommen kan absolutt diskuteres, noe da også politikere fra alle de store partiene i dag har gjort. De fleste beklager domstolens beslutning – og interessant nok kommer de tydeligste beklagelsene fra CSU-/CDU-hold. De Grønne, borgerrettspartiet fremfor noen i Tyskland, uttrykker derimot forståelse for dommen. Saken har også en trøblete forhistorie, siden et tilsvarende forsøk på partiforbud mislyktes i 2013. Dette er altså andre gang på mindre enn 15 år at det tyske politiske etablissementet mislykkes med å få gjennomslag for et partiforbud, den gang fordi forfatningsvernets hemmelige agenter i for stor grad hadde været med på å fremprovosere bevismaterialet.
Mer interessant enn domstolens beslutning i seg selv, er imidlertid det den forteller oss om forholdet mellom de lovgivende og dømmende maktene i den tyske forfatningen, og særlig om forfatningsdomstolens sterke og tydelige rolle. Grovt fortalt har altså et stort flertall av politikerne i Tysklands forbundsråd (altså de 16 delstatsregjeringene), med de to store statsbærende partiene CDU og SPD i spissen, ønsket å fatte en beslutning om partiforbud, men grunnlovsdomstolen gir dem ikke lov til det! Er det ikke uhørt at politikerne ikke kan få lov til beslutte de lover de ønsker å beslutte? Hva sier Klassekampens lederskribent(er)?
Bakgrunnen er selvsagt at det moderne Tyskland, klok av skade, i grunnloven av 1949 helt bevisst la inn en sterk prøvingsrett mot politikernes og byråkratiets beslutninger fra en forfatningsdomstol med vide fullmakter: Gerichtbarkeit, goverment by law – forfatningen ruler! Men slikt kan jo slå alle veier, som når forfatningsdomstolen for noen år siden avviste en beslutning om å benytte lavere sosialhjelpssatser for personer uten varig rett til opphold i Tyskland, dels med begrunnelse i «innvandringsregulerende hensyn». Hensiktmessighetstenkning på bekostning av individuelle grunnrettigheter – og grunnlovsstridig, sa forfatningsdomstolen.
Tysktime 