Den tidligere biologilæreren Björn Höcke, nestleder i høyrepopulistiske «Alternative für Deutschland» (AfD), har beveget seg fra å snakke om afrikaneren som en «Ausbreitertyp» til å beklage at Tyskland med sitt Holocaustdenkmal i Berlin har plassert et «vanærens» minnesmerke midt i hovedstatens sentrum. Höcke tilhører partiets åpent historierevisjonistiske og «völkische» fløy.
Nå har han også fått følge av en Bundestagkandidat og dommer (!) fra Dresden samt flere andre på partiets høyreekstreme fløy. Partileder Petry anser ham derimot som et stigende problem. Spørsmålet for AfD er: vil partiet lykkes med å bli et «folkeparti» àla Wilders og Le Pen eller vil det bli et fløyparti i grenselandet mot den nynazistiske scenen? Sklir partiet mot sistnevnte posisjon, vil det sannsynligvis få problemer med å bevege seg utover nåværende oppslutning på 12-13%, og kanskje også stå i fare for å synke i oppslutning. For det store flertallet av Tysklands befolkning er de siste 50-årenes selvoppgjør med nazitiden nemlig forbundet med stolthet og selvrespekt, og noe nær et identitetskjennetegn for det moderne, demokratiske Tyskland. Holocaustminnesmerket ved Brandenburger Tor er det fremste symbolet på dette.
Men de i AfD som er satt til å drive brannslukking er ikke dumme. Som forsvar for Höcke har man f.eks. vist til forfatteren Martin Walser (som slett ikke er noen høyreekstremist) og hans omtale av tyskernes skyldbevissthet som «Moralkeule» (moralkølle) i en pristakketale i 1998 (noe som i seg selv utløste en opprivende debatt). «Når han, hvorfor ikke vi?» Likevel: hvis Höckes utspill er en del av taktikken om å skape oppmerksomhet og oppslutning gjennom bevisste provokasjoner (noe et lekket partidokument viser er en del av mediestrategien frem mot valget i september), kan man ha feilbedømt hvor grensen går.
Jeg skrev for noen år siden en artikkel for Dagsavisen om det tyske selvoppgjøret og dets betydning for den moderne tyske selvforståelsen. Med unntak av beskrivelsen av Tyskland som Europas annerledesland i oppslutningen om ytre høyre (der tok jeg feil), synes jeg teksten står seg godt som en beskrivelse av det Höcke bevisst har villet tråkke på.
Tysktime 