Høyreekstremisten Bjørn Höcke er truet med eksklusjon fra Alternative für Deutschland (AfD). I et intervju med Der Spiegel (papirversjonen) i forrige uke får man nærmere forståelse av hvilket politisk landskap Höcke beveger seg i, og av hvorfor også (flertallet i) AfD-ledelsen anser ham som en fare for partiet. I den nå berømte talen i et øl-telt i Dresden i januar ble selveste Holocaustminnesmerket i Berlin omtalt som et «Monument der Schande» (et skammens monument). I intervjuet beklager han «tonen» i deler av talen, og medgir at naziherredømmet «måtte overvinnes». Likevel fastholder han at 8. mai 1945 innebar «et totalt nederlag for det tyske folk».
For å forstå hvilket tabubrudd et slikt utsagn er kan det stilles i kontrast til bundespresident Richard von Weizsäckers berømte omtale av 8. mai 1945 som «en befrielsens dag for det tyske folk» (tale i anledning 40-årsfeiringen av krigsnederlaget i 1985). Denne erkjennelsen er en grunnstein i det moderne demokratiske Tysklands fortelling om seg selv, og dets aller fremste symbol er kanskje Holocaustminnesmerket i Berlin. Historikeren Norbert Frei har beskrevet dette – aksepten av nederlaget som befrielse, selvoppgjøret og læringen – som en slags «Selbstidentifikation» (selvidentifikasjon) for det nye Tyskland, og noe som har gjort det mulig for de nye generasjonene av tyskere å gå ut i verden med hevet hode.
På 50- og 60-tallet dominerte fortielse og bagatellisering i vest, mens diktaturet i øst jo pr. statsdekret var anti-fascistisk (noe som betød at et folkelig forankret oppgjør med nazitiden, slik vi kjenner det fra Vest-tyskland, aldri ble mulig å ta). Etter murens fall har fortellingen om det nye Tyskland også blitt en fortelling om den vellykkede overvinnelsen av to diktaturer. Når nå Höcke vil omdøpe overvinnelsen av det ene av disse til et nederlag, tar han ikke kun de hardbarkede nynazistenes retorikk i sin munn, han tråkker også med tunge svarte støvler på det moderne Tysklands selvfølelse som et moderne liberalt og tolerant land. Denne selvfølelsen må også AfD forholde seg til som realitet – om det skal kunne bli et «folkeparti» slik målet er. Derfor er Höcke farlig også for partistrategene i AfD.
Partimålingene for februar viser gjennomgående nedgang for AfD, og på enkelte målinger ligger partiet nå under 10%. Årsaken kan ligge i striden rundt Höcke innad i AfD (han er tross alt partileder i delstaten Thüringen og har støtte fra et betydelig mindretall i partiet) og muligheten for en partisplittelse, men den kan også ha sammenheng med at noen av de borgerlige protestvelgerne AfD har «hatt til låns» kan ha blitt skremt av Höcke. Nedgangen har sannsynligvis også sammenheng med at SPDs nye populære leder, Martin Schulz, henter tilbake tapte stemmer. Det er valg på ny Bundestag til høsten. AfD ville uansett ikke hatt potensiale til å oppnå stemmetall som Le Pen og Wilders, men at flere nå kan ha fått opp øynene for hva slags skikkelser som har posisjoner i AfD, og at partiet i flere måneder fremover kan bli lammet av fløykamper, vil kunne bety at det underpresterer ved valget i høst. Ingenting vil være bedre enn det.
Tysktime 