De nye tyskerne

En Herkulesoppgave

I løpet av noe få dager i august og september 2015 strømmet hundretusener av flyktninger inn over Tysklands grenser. Strømmen fortsatte utover høsten, og ved utløpet av året hadde det samlede antallet kommet opp i over 1 million – en firedobling i forhold til 2014. Hoveddelen var borgerkrigsflyktninger fra Syria, Irak og Afghanistan. Tyskland står nå foran en herkulesoppgave – å sikre utdanning og jobb til de mange nyankomne. Noen må også innstille seg på å vende tilbake til sine opprinnelsesland. Samtidig har flyktningkrisen bidratt til økt splittelse og polarisering i det tyske samfunn. Hvordan skal Tyskland løse utfordringene det står overfor?  Kan dette gå bra?

Bokomslag for Die Neuen DeutschenHerfried og Marina Münkler
Die neuen Deutschen:
Ein Land vor seiner Zukunft
336 sider, Rohwolt 2016

Tyskland godt rustet

Disse spørsmålene er utgangspunktet for en av de mest omdiskuterte saksprosautgivelser i Tyskland høsten 2016, Herfried og Marina Münklers bok om «Die Neuen Deutschen» – de nye tyskerne. Herfried Münkler er professor i «Politische Wissenschaften» ved Humboldt-universitetet i Berlin, en av Tysklands mest prominente statsvitere og høyprofilert i mediene, bl.a. i TV-kanalenes talkshows. Hovedbudskapet i boken, som han har skrevet sammen med sin ektefelle, litteraturprofessoren Marina Münkler, er at Tyskland er bedre rustet enn noe annet land i Europa til å mestre utfordringene. Lykkes en å organisere poltikken på en fornuftig måte, og ikke minst sørge for godt samarbeid med arbeidslivet og sivilsamfunnet, kan de mange flyktningene som ankom Tyskland i 2015 også representere en betydelig gevinst for det tyske samfunnet på lang sikt. En slik positiv utvikling vil ikke kun avhenge av innsats og holdninger hos de nyankomne. Også de «gamle tyskerne» må bidra.  Et fellesskap av nye og gamle tyskere som har forstått og akseptert at de skal leve sammen – «de nye tyskerne» – er nødvendig.

Tyskland har senest siden arbeidsinnvandringen fra Syd -Europa og Tyrkia på 60- og 70-tallet vært et innvandringsland. I dag har rundt 20 % av befolkningen ikke-tysk opprinnelse i en eller annen form. Debatter om integrering, det «multi-kulturelle», flyktningpolitikk osv. er følgelig ikke nye. Det helt særegne med situasjonen som oppsto sommeren og høsten 2015 var det rekordstore antallet som ankom på svært kort tid – og ikke minst de politisk-kulturelle rystningene som fulgte i kjølvannet av hendelsene. Hverken Tyskland eller EU er i dag det samme som det var før sommeren 2015, og utfordringene en står overfor synes overveldende. Münklernes mål med boken er å motvirke apati og handlingslammelse i møtet med disse utfordringene, «.. redusere kompleksitet for å muliggjøre praktisk handling», som de sier i innledningskapitlet. Boken har stor tematiske bredde og omfattende referanser til forskningslitteraturen, men den er ikke skrevet til oppbygning og beroligelse for den alminnelig interesserte leser. «Vi har skrevet en politisk bok», sier forfatterne.

«Wir schaffen das»

Når Angela Merkel 31. august 2015 første gang uttalte sitt berømte «Wir schaffen das» («dette klarer vi»), var den rekordstore tilstrømningen av flyktninger gjennom Balkanruten på vei mot Tyskland og Vest-Europa kun en del av bildet. Like viktig for å forstå konteksten ordene falt i, var den sjokkartede nyheten om 50 døde flyktninger i en lastebil nær Wien, et økende antall voldsaksjoner og brannstiftelser mot asylmottak utover våren- og sommeren-2015 og Merkels personlige møte med en skjellende mobb i den øst-tyske småbyen Heidenau noen dager tidligere. Et slags «tipping point» kom fire dager senere, 4. september, hvor Merkel garanterte innreise og asylbehandling for 4000 flyktninger som var strandet på sensommerhete motorveier i Ungarn. I følge Münklerne var det i disse dagene viktig for Merkel å handle på en måte som gjorde det umulig å anklage henne for ettergivenhet overfor mobbens og de høyreekstremes avskrekkingskampanjer. På samme tid demonstrerte tusener av hjelpere med klær, mat og velkomstbannere på München sentralbanestasjon og andre steder i landet at det finnes et annet Tyskland enn det Tyskland Merkel møtte i Heidenau. Münklerne gjør et stort poeng av at den primære motivasjon bak velkomstdemonstrasjonene ikke var å «lokke» flere flyktninger til Tyskland, slik mange uvelvillig har hevdet, men å vise utenverdenen at Tyskland ikke er et land av brannstiftere. At bildene av de frivillige hjelperne på München sentralbanestasjon i noen grad også kan ha hatt virkning som såkalt «pullfaktor» er likevel ikke usannsynlig. Påvirkning på beslutningene om oppbrudd hadde sannsynligvis også det Münklerne omtaler som «Torschlusspanik», spredning av rykter om at full stengning av den tyske grensen var nært forestående, og at det gjaldt å komme seg avgårde før det ble for sent.

Humane forpliktelser og strategiske overveielser

På et overordnet plan sto den tyske regjeringen høsten 2015 overfor to hensyn av ulik og delvis uforenlig karakter: de humanitære forpliktelsene som fulgte av FNs flyktningkonvensjon, og de strategiske overveielsene knyttet til bevaring av Schengen- og Dublinavtalene, og dermed i siste instans redning av EU-institusjonene og deres evne til felles politisk handling. Münklerne beskriver den tyske regjeringens strategiske valg høsten 2015 som et «bytte av rom mot tid». I en situasjon med et handlingslammet EU måtte tysk territorium benyttes til mottak av flyktningene for å vinne tid til å oppnå enighet om en felleseuropeisk løsning. Målsetningene for en slik løsning var gjenopprettelse av kontrollen over EUs yttergrenser, avtaler med statene i EUs periferi for å minske presset mot yttergrensene og etablering av legale veier til Europa for mennesker på flukt fra krig og terror. Med inngåelsen av «Tyrkiaavtalen» årsskiftet 2015-16 ble målsetningen om kontroll over yttergrensene delvis oppnådd, men det ligger som en verkebyll på hele EUs flyktningpolitikk at så mange av medlemslandene fortsatt vegrer seg mot å ta i mot sin andel av de nyankomne. Når vegringen begrunnes i at landenes etnisk-religiøse identitet ikke tillater mottak av flyktninger med muslimsk bakgrunn, slik tilfellet delvis er for Visegradstatene, er dette for Münklerne «..uforenlig med hele EU-prosjektet».

Grusomheten

«Den største menneskelige last er grusomheten», skriver Michel de Montaigne i et av sine essays. Montaignes utsagn er startpunktet for forfatternes utlegning om det enkelte menneskes og den siviliserte verdens plikt til å bekjempe grusomheten, og å gripe inn for å forhindre den der vi ser den. Slik grusomhet utspiller seg her og nå i den syriske borgerkrigen. Men i den post-heroiske æra griper vi ikke inn med mindre vi er sikre på at vi kan oppnå resultater, og vi er sikre på at vi ikke utsetter hos selv for fare, skriver forfatterne. Menneskerettighetene bygger på ideen om «retten til å ha rettigheter», i følge Hannah Arendt. Men hvem griper inn når ingen statsmakt er i stand til å garantere ivaretakelsen av rettighetene, slik situasjonen f.eks. var for flyktningene i Idomeni som i månedsvis satt fast på grensen mellom Hellas og Makedonia? En stor svakhet ved FNs menneskerettighetserklæring av 1948 er at det ikke ble etablert noe organ med folkerettslig myndighet og fysiske maktmidler til å håndheve den. Det vi da står igjen med er politisk-moralske selvbindinger som grupper av stater kan inngå. Vesten generelt og EU-spesifikt er eksempler på statskonstellasjoner som har forpliktet seg til å vokte menneskerettighetene særskilt, og la seg lede av dem i praktisk politikk. Den humanitære krisen som har herjet i Syria over flere år utspiller seg i Europas nærområder. Når Europa unnlot å intervenere – isolert sett med gode grunner – lå det i følge Münklerne en forhøyet forpliktelse til å yte humanitær hjelp, og til å yte etter evne i mottaket av menneskene som var på flukt. Det var ideen om denne forpliktelsen som Merkel under stort press fastholdt som grunnlaget for sin politikk gjennom hele høsten 2015. For de fleste øvrige regjeringene kom det «en kjedereaksjon av ansvarsfraskrivelse» som til sist lot «EU som verdifellesskap stå igjen som grunnleggende blamert».  

Demografiske utfordringer

Uavhengig av hva som skjedde høsten 2015 vil Tyskland i årene som kommer stå overfor noen helt konkrete utfordringer i mottaket og oppfølgingen av de menneskene som rent faktisk kom – og som for en stor del skal bli. Helt sentralt i Münklernes drøfting står konstateringen av at Tyskland i årtier fremover vil være avhengig av en stor årlig nettoinnvandring om det skal lykkes å opprettholde sin velstand og sin lederposisjon i Europa. Forfatterne viser bl.a. til sosiologen Franz Xaver Kaufmann som i sine studier har fremholdt at Tyskland vil være avhengig av en årlig innvandring på 0,7-1,0 mill. personer pr. år for å kunne opprettholde befolkningstallet og for å hindre at forholdstallet mellom den yrkesaktive befolkningen og pensjonistene ikke skal komme helt ut av likevekt. Tilsvarende studier, bl.a. fra det velrennomerte utredningsinstituttet «Zentrum für Europäische Wirtschaftsforschung (ZEW)» i Mannheim, har gitt et lignende bilde. Selv om deler av det tyske økonomimiljøet, herunder stjerneøkonomen Hans-Werner Sinn, også har fokusert på kostnadene ved økt ikke-vestlig innvandring, har det vært bred enighet om hovedpremisset som ligger til grunn for Münklernes bok. I et intervju med nyhetsmagasinet Focus tidlig i 2015 konstaterte således nevnte Sinn: «Vi trenger migrasjonen på grunn av vårt pensjonsproblem, men også av hensyn til arbeidsmarkedet».

«Befähigung»

Fra et rent samfunnsøkonomisk ståsted ville det selvsagt være mer lønnsomt å møte den demografiske ubalansen gjennom en eller annen form for styrt innvandring – lokke høykvalifiserte gjennom et greencard-system eller drive cherrypicking blant klodens kvoteflyktninger. Det er nemlig liten tvil om at de som ankom høsten 2015 på kort sikt vil være dårlig forberedt til å fylle hullene. Men i et lengre tidsperspektiv kan det bli dyrt og risikofylt for det tyske samfunnet å ikke satse på at de nyankomne skal kunne lykkes med dette – og i vid forstand bli gode borgere av det fremtidige Tyskland.  Boken er nemlig båret frem av en overbevisning om at de nyankomne også representerer en sjanse for Tyskland – om man spiller kortene sine riktig, er kunnskapsbasert i valget av virkemidler og er beredt til å foreta overhaling av fortellingene om «det tyske». Et nøkkelbegrep er «Befähigung» – kvalifisering, el. sette i stand til. Å sørge for at de nyankomne utvikler ferdigheter som arbeidslivet etterspør er selvsagt bunnplanken for alt integreringsarbeid, men for Münklerne er «Befâhigung» også en term som beskriver den videre og mer krevende prosessen med å gjøre de nyankomne til fullverdige borgere av Tyskland, til deltagere i sivilsamfunnet og til politiske borgere. Skal man lykkes med dette må det skapes plattformer for fellesskap som er brede nok til å romme de nye uten at Tyskland gir avkall på sine egne grunnleggende verdier, et «..narrativ som formidler sammenhold og orientering» i et de facto mangfoldig Tyskland og Europa.  Tyskland må altså «.. gjennomtenke sin kollektividentitet på nytt, og avklare hva som er elementært og urokkelig og hva som tilhører forgangne historiske perioder».  Helt basalt er bl.a. det individuelle grunnlaget for Tysklands rettsforståelse, og forpliktelsen til å bekjempe « ..alle typer av forskjellsbehandling basert på religion og etnisitet». Det kan rettes både mot de fremmedfiendtliges avvisning av de nyankomne som «fremmede», og mot gruppebaserte forestillinger om «religion» som maktmiddel mot retten til å leve sitt liv som man vil.

Statsborgerlig definisjon av tyskheten

En slik ny statsborgerlig definisjon av tyskheten kaster ikke nasjonsbegrepet over bord, men det redefinerer det på en måte som tar høyde for de sosiale og kulturelle realitetene i et samfunn som ugjenkallelig er og vil forbli et annet enn det det var for bare noen tiår siden. Grunnleggende sett dreier det seg om hvordan man velger å definere «det nasjonale» – som en etnisk eller en sosiokulturell størrelse, som inkluderings- eller ekskluderingskategori. Det nasjonale som kunstgrep for å stenge ute er noe annet enn det nasjonale som ramme for arbeid, mobilitet og fellesskap, hvor likebehandling for alle som tilhører nasjonen – uavhengig av sosial bakgrunn, kjønn eller hudfarge – er dens bærende ide. Münklerne ser mange forbindelseslinjer mellom en slik nasjonsforståelse og de ytelses- og mobilitetsorienterte prinsippene som det moderne tyske industrisamfunnet bygger på. Men de konstaterer også at tilhengerne av det etniske som eneste gyldige kriterium tilhørighet har blitt mer tallrike, og i forlengelsen av dette mer høyrøstede og mer handlingsvillige. I særlig grad viser dette seg i de tidligere DDR-delstatene – «det tyskeste Tyskland som noen gang har eksistert» – hvor motviljen mot en modernisert nasjonsforståelse i mange tilfeller også har slått om i aggressiv og direkte voldelig fremmedfiendtlighet.

«De sier tysk, men mener selvpriviligering»

Det er få spor av forståelse, enn si sympati, fra Münklernes side for de som har forskanset seg i den fremmedfiendtlige tankeverdenen. Med kjølig blikk konstateres det at mye av uviljen mot «det fremmede» dreier seg om kognitive og normative sperrer. Disse må avlæres over tid og erstattes med det forfatterne beskriver som «habitualisert» hverdagsviten. Det samme må forøvrig gjelde motsatt, som krav til de nyankomne om å venne seg til og akseptere de «fremmede» vanene og normene de møter i samfunnet de skal vokse seg inn i. Med basis i noen få, men absolutte grenser satt av majoritetssamfunnet gjennom grunnlovens verdier, må man søke løsninger gjennom kompromiss og gjensidig tilnærming fremfor gjennom konflikt og adskillelse. Münklerne bruker lite energi på å gardere seg mot tidstypiske beskyldninger om elitetenkning og arroganse. De fremmedfiendtliges teser er ikke svake kun i praktisk-politisk og moralsk forstand. De målbærer også en tilbakeskuende frykt for fornying og ny dynamikk i samfunnet: «De sier «tysk», men mener selvpriviligering». I stedet for å tilslutte seg det mye utbredte budet om å uttrykke «forståelse for vanlige folks usikkerhet», er forfatterne ikke redde for å beskrive mye av retorikken rundt avstengning og grenselukking som stemmer fra et «..aldret, utmattet og slitent samfunn som vil innrette seg bekvemt i en eller annen nisje og ikke bli forstyrret». Münklerne antar at tilhengerne av det tysk-etniske som enerådende identitetsmarkør kan omfatte opp mot 20 % av befolkningen. På den motsatte ende av skalaen utgjør de post-migrantisk innstilte, altså borgere uten videre interesse for essensbaserte identitetstilskrivelser, sannsynligvis en noenlunde lik andel. Kløften i samfunnet er altså ikke fatal. De mellomliggende 60 prosentene utgjør realpolitikkens spillerom for forhandlinger om samfunnsmessige kompromisser og ny konsensus for hvordan «de nye tyskerne» skal kunne leve sammen i årtiene som kommer.  

Fem kjennetegn ved den tyske væremåten

Grunnlaget for dette «nye» samlivet sammenfatter Münklerne i fem nye «Merkmale des Deutschseins» – fem kjennetegn ved den tyske væremåten.  De første to kombinerer prinsippet om ytelse og ansvar med solidaritetsprinsippet slik vi kjenner det fra de moderne nordeuropeiske samfunnene – beredskapen til å sørge for seg og sine og til å yte det maksimale i samfunnet man er en del av, men også tilliten til at fellesskapet vil stille opp og gi hjelp når det trengs. Det tredje og fjerde kjennetegnet angir rettigheter og plikter i forholdet mellom majoritetssamfunnet og minoritetsgruppene, herunder også det enkelte individs rett til juridisk beskyttelse innenfor minoritetssamfunnene: Overbevisningen om at den religiøse troen og praktiseringen av den er et privatanliggende som ikke skal ha betydning i forvaltningen av plikter og rettigheter og i konkurransen om arbeid og andre posisjoner, men også overbevisningen om at hvordan man vil leve sitt liv og hvem man vil ha som livspartner er den enkeltes valg og ikke kan bestemmes eller foreskrives av familiene eller trossamfunnene. Det femte og kanskje viktigste kjennetegnet er for Münklerne tilslutningen til Forbundsrepublikken Tysklands grunnlov og dens verdier – en forfatning som ble utformet for å forhindre at tyskernes grusomme forbrytelser skulle kunne skje igjen og som i dag, når nasjonen ikke lenger kan grunngi seg selv som et etnisk bestemt fellesskap, formidler budskapet om den enkeltes verdighet som grunnlaget for å skape nytt fellesskap. De fem kjennetegnene er så langt fra mystiske opprinnelsesmyter som det går an å komme, men de bygger likevel på ideer, erfaringer og læring som i sitt vesen er dypt «tyske». Fremfor alt dreier det seg om det Münklerne omtaler som en «normativt forankret identitetstilskrivelse», krav som de «nye tyskerne» må stille seg, både de som har bodd der lenge og de nyankomne. En slik ny statsborgerlig definisjon av tyskheten kaster ikke nasjonsbegrepet over bord, men det redefinerer det på en måte som tar høyde for de sosiale og kulturelle realitetene i et samfunn som ugjenkallelig er og vil forbli et annet enn det det var for bare noen tiår siden.

Imperativer for en god integrasjonspoltikk

Et kjernepunkt i boken er det konkrete og møysommelige arbeidet med integrering av de nyankomne. Målet er Befähigung i vid forstand – for arbeidsmarkedet, som borgere og skattebetalere og som fullverdige deltakere i sivilsamfunnet. Med basis i en bredspektret forskningslitteratur oppsummerer Münklerne sine forslag  i 11 imperativer for en god integrasjonspolitikk. Kongeveien til vellykket integrering ligger i utdanning og yrkeskvalifisering, dernest skolepolitiske tiltak, særskilt satsing på kvinnene, politikk for byutvikling som motvirker ghettodannelser m.m. Mange av tiltakene vil være kjente fra debattene i Norge og andre land, og i fokuset på utdanning og arbeid er det f.eks. mye som kan minne om forlagene i den nylig fremlagte Brochmann-II-innstillingen. I refleksjonene om hva som virker og ikke har forfatterne et særlig blikk på de individuelle ulikhetene blant de nyankomne, og på behovet for fleksibilitet og skreddersøm i utformingen av tiltakspakkene. De setter også skarpt fokus på ikke-tilsiktede virkninger av lovgivning og regelverk utenfor selve integreringspolitikken, herunder arbeidsmarkedspolitikk, saksbehandlingsregler for asylsøknader m.v. Det er f.eks. viktig å motvirke tendenser til kortsiktighet i livsplanleggingen til de unge nyankomne, hvor raske penger i gråsonen mot kriminalitet kan være fristende når utfallet av en asylsøknad er uviss og saksbehandlingstiden er lang. Regler som hindrer oppstart av utdanningsløp før oppholdsstatus er avklart, er kontraproduktive. Her må politikken bestemme seg for hva som er viktigst, byråkratisk orden eller suksessfulle integrasjonsløp.

Parallellsamfunnet

I sin gjennomgang av vellykkede og mindre vellykkede integreringsstrategier foretar Münklerene en kritisk drøfting av begrepet «parallellsamfunn». I sin negative versjon betegner dette bydeler med ekstrem innvandringstetthet, opphoping av sosiale problemer, kriminalitet og internjustis. I medienes beretninger symboliserer parallellsamfunnet ofte integreringens umulighet og «multikulti»-drømmenes fiasko. Det har lenge også tjent som politisk kampbegrep for de innvandringsfiendtlige miljøene. I den omstridte bestselgeren «Deutschland schafft sich ab» som ex-sosialdemokraten Thilo Sarrazin utga for noen år siden er således «parallellsamfunnet» selve kroneksempelet på integreringens umulighet. Münklerne gjør imidlertid et stort poeng av at parallellsamfunnet ikke trenger å være en prinsipiell motinstans til integrasjon. Det kan også fungere som en mellomstasjon inn i majoritetssamfunnet. Det avgjørende er om det åpner eller lukker seg mot majoritetssamfunnet. Fungerer det som gjennomgangssluse inn i det tyske samfunnet eller utvikler det seg som rom for varig seperasjon, hvor fiendtlige holdninger mot det omliggende samfunn setter seg fast. De beste parallellsamfunnene vil over tid tendere mot selvoppløsning når «romtemperaturen» for det nye samfunnet er oppnådd. Eksempler på ghettopregede parallellsamfunn som har satt seg fast over tid finner man bl.a. i bydelen Neukölln i Berlin og i andre storbymiljøer med stor konsentrasjon av lavt utdannede arbeidsinnvandrere som kom til Tyskland fra fattige og ofte tradisjonelle landsbymiljøer i det tyrkiske Anatolia på 60- og 70-tallet. Forfatterne går langt i å legge skylden for problemene i disse bydelene på kortsiktig og feilslått politikk fra den tyske regjeringen på 70- og 80-tallet, herunder strenge krav til arbeidstillatelse for gjestearbeidernes ektefeller etter beslutningen om stopp i arbeidsinnvandringen fra 1974. Konsekvensene av dette ble innestenging av kvinnene i tradisjonelt familieliv, og forsterkning av de mentalitetene de hadde med seg fra landsbylivet i Anatolia. I kombinasjon med den konservative familiepolitikken som fortsatt preget Tyskland på 70- og 80-tallet, herunder lav takt i barnehageutbyggingen, bidro dette til å bygge opp om og sementere de livsformene som den dag i dag produserer machokultur, lav sosial mobilitet og begrensende roller for de oppvoksende jentene og kvinnene i miljøene. Eksistensen av disse parallellsamfunnene er et klassisk eksempel på politikkens utilsiktede virkninger. Lærdommene for i dag klokkeklar – sats bredt på språkopplæring, utdanning og forberedelse for arbeidslivet fra dag 1, og glem ikke kvinnene!

By og land – nord og syd

I medienes omtale av «Die Neuen Deutschen» har kapitlene som omhandler flyktningkrisen og integrasjonsutfordringene naturlig nok fått mest oppmerksomhet. Men hva skiller dagens situasjon fra tidligere tiders migrasjonsstrømmer, og hvor kommer begreper som flukt, bofasthet, gjesten og den fremmede fra? En styrke ved boken er dens omfattende bruk av historisk, filosofisk og mytologisk kildemateriale og den rike kontekstualiseringen av begrepenes opprinnelse, virkningshistorie og semantikk. Det skaper avstand til opphisselsene i den dagsaktuelle debatt, og gir grunnlag for en mer adekvat forståelse av de konkrete oppgavene og dilemmaene man vil stå overfor i årene som kommer. Det er f.eks. nyttig å bli minnet om at de store byene, fra deres oppkomst i Mesopotamia og langs Nilen for mer enn 3000 år siden og til langt inn i det 19. århundre, aldri var i stand til å reprodusere seg gjennom egne fødselstall, men var henvist til konstant påfyll av folk fra de omkringliggende landområdene for å kunne jevne ut underskuddene i egen biologisk reproduksjon. Det tilsvarende mønsteret kan en studere i Vest- og Sentral-Europa fra det 11. til det 19. århundre: soldater, kjøpmenn og landløse bønder banket konstant på fyrstenes porter, og i den tidlige industrialiseringens epoke kom de første massevandringene av arbeidskraft (bl.a. fra Schlesien i nåværende Polen til Ruhrområdet). Livet i byene trakk ikke bare fordi det fylte et behov; de ga flere bekvemmeligheter og større muligheter for sosial mobilitet enn livet på landsbygda. Slik er det også i dag, bare med den forskjell at by og land har byttet plass med det rike nord og det fattige syd. I Europa ble det flytende fra tidligere epoker sterkt utfordret av det 19. og 20. århundres nasjonalrevolusjoner. I kjølvannet fulgte ambisjonen om enhet mellom statenes og nasjonenes grenser, nasjonalisering av befolkningsgruppene, store migrasjonsbevegelser, deportasjoner og i noen tilfeller folkemord. Fra det sene 19. århundre stammer også kollektive forestillinger om immigranten som trussel – som «urostifter», «sikkerhetsrisiko» og «sykdomsspreder». Slike figurer er virksomme også i dag. Münklerne minner oss om den historiske konteksten de oppsto i, og om deres virkningshistorie.

Gjestfrihetens semantikk

I sin utlegning av Siegmund i Hundings hus (Richard Wagner: Walküre, Der Ring) og Lot og hans beskyttelse av sine gjester mot den truende mobben i Sodoma (1. Mosebok) foretar forfatterne en annen type kontekstualisering. Hunding gir ly for natten til sin dødsfiende Siegmund i en kaotisk verden der gjestfriheten står for den siste rest av orden. Lot er beredt til å ofre alt, også sine to jomfrudøtre, for å beskytte sine gjester (englene) mot Sodomas innbyggere, som vil voldta dem; Lot ser ikke det truende og farlige i de fremmede, men anser dem derimot som noe ubegrenset beskyttelsesverdig – fordi de også er en mulig kode for det hellige. Begge de to fortellingene er mytiske narrativer fra førstatlige samfunnsordninger som kan gi tolkningsrammer for gjesterettens og gjestfrihetens semantikk også i dag. Historien om Hunding og Siegmund forteller om gjesten som fare (terroristen), mobben ved Lots dør minner om mobben i Heidenau og Lots vilje til å beskytte sine gjester kan stå som bilde på et samfunn som er beredt til å beskytte de som i dag er truet og på flukt. Tysklands håndtering av flyktningkrisen høsten 2015 viste at en slik semantikk – gjestfrihetens semantikk – var virksom for store deler av befolkningen. I andre deler av Europa var den langt mindre virksom. Politisk-operativt har gjestesemantikken liten relevans, og som ledetråd for den rettslige reguleringen av innvandrings- og asylpolitikken vil den bringe forvirring. «Men», konkluderer Münklerne, «som kilde til et samfunns iakttagelse av sine problemer er den av aller største betydning.»

Nettaksjon fra venstreorienterte studenter

Etter standardoppfatninger om «høyre» og «venstre» vil det for mange være nærliggende å plassere Münklerne og deres prosjekt i det venstreorienterte og «politisk korrekte» hjørne. Det er kun betinget riktig. Mange av bokens tiltak har i den tyske debatten fått merkelappen «neo-liberal», herunder forslaget om lempning av minstelønnsstandarden og deregulering av arbeidsmarkedsbestemmelser for å sikre raskere tilgang til arbeidsmarkedet for de mange nye som skal bli. Dens betoning av meritokratiske og konkurransebaserte prinsipper og kritikken av privilegiestrukturer i det «gamle samfunn» peker i samme retning. Det er betegnende at den ene av de to forfatterne, Herfried Münkler, senest vintersemesteret 2014-15 var utsatt for en anonym nettaksjon fra en gruppe venstreradikale studenter som fant hans forelesninger i politisk teori ved Humboldt-universitet for «høyreorienterte». Må man tilordne Münklerne et politisk ståsted, vil det mest presise sannsynligvis være å plassere dem et eller annet sted i det «liberale sentrum». Mer enn noe annet har imidlertid Herfried og Marina Münkler med sin bok om «de nye tyskerne» villet skape et kunnskapsbasert, realistisk og pragmatisk grunnlag for navigering i et vanskelig politikkområde, uten å måtte sette til side verdiene og prinsippene Tyskland som stat har forpliktet seg på i sin egen forfatning og i internasjonale konvensjoner.

Münkler og Sloterdijk

At Münklerne med et slikt program har inntatt en rolle som forsvarere av Angela Merkels politikk, og i særdeleshet hennes håndtering av den krisepregede tilstanden høsten 2015, overrasker ikke. De kritiserer henne imidlertid for at hun høsten 2015 ikke tok initiativ til en Bundestagsdebatt som kunne sikret en bredere og mer prinsipiell forankring for hennes politikk. Før boken kom ut sist høst hadde den ene av de to, Herfried, rukket å havne i offentlig polemikk med flere av Merkels kritikere, herunder intellektuelle prominenser som litteraturviteren Rüdiger Safranski og filosofen Peter Sloterdijk. I tråd med sitt program gikk han bl.a. i mars 2016 (Die Zeit nr. ) til kraftig angrep på fraværet av faktabaserte analyser i Sloterdijks skriverier. Hans «dans med metaforer» er en type tenkning som iflg. Münkler blokkerer for læring og som i siste instans også må forstås som «..en abdikasjon for den type offentlig intellektualitet» som Sloterdijk og hans like representerer. Striden mellom Münkler og Sloterdijk kan godt beskrives som en hanekamp mellom to av Tysklands mest profilerte «Grossintellektuelle», men den kan også leses som et vitnesbyrd om hvor sterkt debatten i kjølvannet av flyktningkrisen utviklet seg til en ide- og verdidebatt, en kamp om hvilken fortelling om Tyskland som skulle få legge premissene for politikkens og sivilsamfunnets håndtering av krisen.

Fra kaos til ny orden

Høsten 2015 dreide det meste seg om tepper, senger, vinterfrakker og et tak over hodet. Situasjonen var i mange måneder preget av administrativt og finansielt kaos. De føderative strukturene kjørte seg fast i sin egen kompleksitet, og var periodevis mer eller mindre handlingslammet. Hjelperne fra München sentralstasjon holdt hjulene i gang. Med sedvanlig tysk planmessighet er det meste av dette i dag ryddet opp i; de sentrale institusjonene har fått nye ledere, nye spesialtilpassede enheter er etablert og kommunene og delstatene har fått friske budsjettmidler. Gjennom Tyrkiaavtalen, stengningen av Balkanruten og EUs etablering av nye «hotspots» i Syd-Europa foregår tilstrømningen av nye asylsøkere til Europa nå i rimelig «kontrollerte» former. Foreløpige tall viser at vel 200.000 asylsøkere ankom Tyskland i 2016, altså under en femtedel av tallet for 2015. Grunnet etterslep fra 2015 er imidlertid antall behandlede asylsøknader langt høyere enn tallet på nyankomne. Av de som kommer vil flere måtte innstille seg på å få sine søknader avslått som følge av endrede definisjoner av hva som gjelder som «sikre opprinnelsesland». I følge tall presentert av Der Spiegel (51/2016) ble det i 2016 fattet 615.000 asylbeslutninger, hvorav 390.000 eller ca. 63 %, resulterte i innvilget asyl. Tallet som må returnere til sine hjemland anslår Der Spiegel til ca. 485.000 innen utløpet av 2017.

Dårlig kvalifisert for arbeidsmarkedet

For Tyskland vil utfordringene i årene som kommer ikke ligge i tallet på nyankomne i seg selv. Hadde forfatterne av «Die Neuen Deutschen» fått det som de ville, skulle EU ha innrettet seg med felleseuropeiske innvandringsbestemmelser som både regulerte asylinnvandringen i tråd med gjeldende konvensjoner og som ga grunnlag for kontrollert arbeidsinnvandring fra land utenom EU for de stater som ønsker seg dette, slik tilfellet er for f.eks. Tyskland. Hovedproblemet for Tyskland, utover integrasjonsutfordringene, vil være at de som har kommet, og skal bli, kun delvis har de kvalifikasjonene arbeidsmarkedet etterspør. Der Spiegel beregner antallet flyktninger som skal inn på arbeidsmarkedet til ca. 460.000 på mellomlang sikt. Undersøkelser av flyktningene som ankom Tyskland i perioden 2013-2015 viser at ca. 13 % hadde en avsluttet høyskoleutdanning og 12 % en yrkesutdanning, mens 26% var helt uten utdanningspapirer. Det er altså langt mellom legespesialisten fra Syria og ingeniøren fra Irak. Av flyktningene som ankom i 2015 er 9 % allerede i jobb, mens andelen sysselsatte som kom i 2012 er på 31 %. Der Spiegel anslår en gjennomsnittstid på 5 år for de som må ta den lange veien fra språkopplæring via praksisplass til ny skoleutdanning.

Pascals veddemål

Münklerne erkjenner åpent utfordringene knyttet til den nye situasjonen. Tross dette er bokens bærende ide at de nyankomne representerer en sjanse for det tyske samfunnet, en sjanse fordi Tyskland vil trenge jevn tilvekst av nye borgere og fordi det på lang sikt kan bli svært kostbart og ikke satse på at en vil lykkes. Forfatternes vri på Blaise Pascals berømte veddemål om guds eksistens billedliggjør gevinstene med å tenke positivt og konstruktivt på utfordringene – den som satser på at det skal gå galt vinner kun veddemålet, den som satser på det motsatte vinner både veddemålet og en god framtid for landet. Forutsetningene for å kunne lykkes er gode også fordi «den tyske integrasjonsmodellen» har vist seg langt mer ytelsessterk enn de sammenlignbare modellene i f.eks. Frankrike, Sverige og Nederland. Styrken til den tyske modellen, som har blitt til gjennom prøving og feiling over tid, er at den evner å kombinere flere elementer på en fornuftig måte: statlige reguleringer og finansiering der det er nødvendig, stor tillit til arbeidsmarkedet og et dynamisk næringsliv og sterk satsing på sivilsamfunnets engasjement. Hver av de øvrige nevnte modellene utpreger seg ved at det har vært for mye ensidig satsing på ett av elementene og for lite helhetstenkning. Frankrikes administrativt-statssentrerte metode har riktignok gitt statsborgerlige rettigheter til brede lag av den ny-franske befolkningen fra de tidligere koloniene i Afrika, men det er lite hjelp i dette når store deler av etterkommerne deres er latt alene med sine dystre framtidsutsikter i storbyenes banlieuer.

En besværlig vei

Omstillingen som Tyskland skal gjennom, og er i gang med, vil ta tid, kreve store ressurser og slett ikke være uten risiko. En mulighet er at stemningen i befolkningen snur så kraftig i innvandringsfiendtlig retning at samfunnet kastes ut i sterk indre strid, og hele prosjektet om «det nye Tyskland» må oppgis. Ser man på oppslutningen om det høyrepopulistiske AfD pr. februar/mars 2017, og ellers tar i betraktning de andre partienes sterke forankring i de demokratisk-liberale verdiene, er dette pr. i dag et lite sannsynlig scenario. Herfried og Marina Münkler selv vil nok si at medisinen de forskriver i «Die Neuen Deutschen» også vil være den beste medisin mot en fremtidig eskalering av konfliktnivået. Det ligger slik sett ikke så rent lite egenomsorg i Münklernes prosjekt. «Vi må endre på noen ting om vi skal kunne fortsette å leve slik vi har gjort det i de siste årtiene», fremholder forfatterne. Man må finne ut av hvordan Tyskland i dag rent faktisk ser ut og bestemme seg for hvordan man vil innrette det for å kunne beholde det gode ved dette samfunnet også i årene som kommer: «Det er en besværlig vei, men det er en vei som til sist bør kunne lønne seg».

Advertisements

Hva synes du?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s