De nye tyskerne

Publisert i Morgenbladet 24.03.17

En av de mest omdiskuterte bøkene i Tyskland den siste tiden argumenterer for at flyktningene som ankom landet i 2015 og 2016 også kan representere en betydelig gevinst for landet, skriver Karsten Aase-Nilsen.

Bokomslag for Die Neuen DeutschenHerfried og Marina Münkler
Die neuen Deutschen:
Ein Land vor seiner Zukunft
336 sider, Rohwolt 2016

I løpet av noe få dager i august og september 2015 strømmet hundretusener av flyktninger inn over Tysklands grenser. Strømmen fortsatte utover høsten, og ved utløpet av året hadde det samlede antallet kommet opp i over en million – en firedobling sammenlignet med 2014.

Tyskland står nå foran herkulesarbeidet med å sikre utdanning og jobb til de mange nyankomne i et samfunn preget av økt splittelse og polarisering på grunn av flyktningkrisen.

Møtet med disse utfordringene er utgangspunktet for en av fjorårets mest omdiskuterte og solgte saksprosautgivelser i Tyskland, Herfried og Marina Münklers bok Die Neuen Deutschen (De nye tyskerne). Herfried Münkler er professor ved Humboldt-universitetet i Berlin og en av Tysklands mest profilerte statsvitere. Et hovedbudskap i boken, som han har skrevet sammen med sin ektefelle, litteraturprofessoren Marina Münkler, er at Tyskland er bedre rustet enn noe annet land i Europa til å løse problemene i kjølvannet av flyktningkrisen.

Lykkes man med å organisere politikken på en fornuftig måte, kan de mange flyktningene også representere en betydelig gevinst for det tyske samfunnet på lang sikt. En slik positiv utvikling vil ikke kun avhenge av innsats og holdninger hos de nyankomne. Også de «gamle tyskerne» må bidra.  Et fellesskap av nye og gamle tyskere som har forstått og akseptert at de skal leve sammen – «de nye tyskerne» – er nødvendig, argumenterer Münklerne.

På et overordnet plan sto den tyske regjeringen høsten 2015 overfor to hensyn av ulik og delvis uforenlig karakter: de humanitære forpliktelsene som fulgte av FNs flyktningkonvensjon, og de strategiske overveielsene knyttet til bevaring av Schengen- og Dublinavtalene, og dermed i siste instans redning av EU-institusjonene og deres evne til felles politisk handling.

Münklerne beskriver den tyske regjeringens strategiske valg høsten 2015 som et «bytte av rom mot tid». I en situasjon med et handlingslammet EU måtte tysk territorium benyttes til mottak av flyktningene for å vinne tid til å oppnå enighet om en felleseuropeisk løsning. Målsetningene for en slik løsning var gjenopprettelse av kontrollen over EUs yttergrenser, avtaler med statene i EUs periferi for å minske presset mot yttergrensene og etablering av legale veier til Europa for mennesker på flukt fra krig og terror.

Med inngåelsen av «Tyrkia-avtalen» årsskiftet 2015-16 ble målsetningen om kontroll over yttergrensene delvis oppnådd, men det ligger som en verkebyll på hele EUs flyktningpolitikk at så mange av medlemslandene fortsatt vegrer seg mot å ta i mot sin andel av de nyankomne.

Menneskerettighetene bygger på ideen om «retten til å ha rettigheter», sier filosofen Hannah Arendt. Men hvem griper inn når ingen statsmakt er i stand til å garantere ivaretakelsen av rettighetene?

En stor svakhet ved FNs menneskerettighetserklæring av 1948 er at det ikke ble etablert noe organ med folkerettslig myndighet og fysiske maktmidler til å håndheve den. Vesten generelt og EU spesielt er eksempler på statskonstellasjoner som har forpliktet seg til å vokte menneskerettighetene særskilt, og la seg lede av dem i praktisk politikk. Den humanitære katastrofen som har herjet i Syria over flere år utspiller seg i Europas nærområder. Når Europa har unnlatt å intervenere – isolert sett med gode grunner – ligger det ifølge Münklerne en forhøyet forpliktelse til å yte humanitær hjelp, og til å yte etter evne i mottaket av menneskene som er på flukt.

Det var ideen om denne forpliktelsen som forbundskansler Angela Merkel under stort press fastholdt som grunnlaget for sin politikk gjennom hele høsten 2015. For de fleste øvrige regjeringene i Europa kom det «en kjedereaksjon av ansvarsfraskrivelse» som til sist lot «EU som verdifellesskap stå igjen som grunnleggende blamert», ifølge Münklerne.

Med grunnlag i en rekke demografiske og sosiologiske studier konstaterer Münklerne at Tyskland i årtier fremover vil være avhengig av en stor årlig nettoinnvandring om det skal beholde sin velstand og sin lederposisjon i Europa. Fra et samfunnsøkonomisk ståsted vil det selvsagt være mer lønnsomt å møte den demografiske ubalansen gjennom en eller annen form for styrt innvandring, for eksempel lokke personer med kompetanse arbeidslivet trenger gjennom et poengsystem for kvalifikasjoner (etter modell av den amerikansk-canadiske Green Card-ordningen) eller forsyne seg fra øverste hylle blant klodens kvoteflyktninger. Det er liten tvil om at mange av de som ankom høsten 2015 på kort sikt vil være dårlig forberedt for arbeidsmarkedet, men i et lengre tidsperspektiv kan det bli dyrt og risikofylt for det tyske samfunnet ikke å satse på at de nyankomne skal kunne lykkes, hevder Münklerne.

Die Neuen Deutschen er båret frem av en overbevisning om at de nyankomne også representerer en sjanse for Tyskland – om man spiller kortene sine riktig. Et nøkkelbegrep for Münklerne er «Befähigung» (å sette i stand til), det vil si å sørge for at de nyankomne utvikler ferdigheter som arbeidslivet etterspør. Dette er selvsagt bunnplanken for alt integreringsarbeid, men for Münklerne er «Befähigung» også en term som beskriver den videre og mer krevende prosessen med å gjøre de nyankomne til fullverdige borgere av Tyskland, til deltagere i sivilsamfunnet og til politiske borgere.

Skal man lykkes med dette må det skapes plattformer for fellesskap som er brede nok til å romme de nye uten at Tyskland gir avkall på sine egne grunnleggende verdier, et «narrativ som formidler sammenhold og orientering» i et de facto mangfoldig Tyskland og Europa.  Tyskland må altså «gjennomtenke sin kollektividentitet på nytt, og avklare hva som er elementært og urokkelig og hva som tilhører forgangne historiske perioder», hevder Münklerne.  

En slik statsborgerlig definisjon av tyskheten kaster ikke nasjonsbegrepet over bord, men det redefinerer det på en måte som tar høyde for de sosiale og kulturelle realitetene i et samfunn som ugjenkallelig er og vil forbli et annet enn det det var for bare noen tiår siden. Helt avgjørende er hvordan man velger å definere «det nasjonale» – som en etnisk eller en sosiokulturell størrelse, som inkluderings- eller ekskluderingskategori. Det nasjonale som kunstgrep for å stenge ute, er noe annet enn det nasjonale som ramme for arbeid, mobilitet og fellesskap. Her må likebehandling for alle som tilhører nasjonen – uavhengig av sosial bakgrunn, kjønn eller hudfarge – være den bærende ideen.

Münklerne ser mange forbindelseslinjer mellom en slik nasjonsforståelse og de ytelses- og mobilitetsorienterte prinsippene som det moderne tyske industrisamfunnet bygger på.

Grunnlaget for dette «nye» samlivet sammenfatter Münklerne i fem «Merkmale des Deutschseins», fem kjennetegn ved den tyske væremåten.

De første to kombinerer prinsippet om ytelse og ansvar med solidaritetsprinsippet slik vi kjenner det fra de moderne nordeuropeiske samfunnene. Det tredje og fjerde kjennetegnet beskriver rettigheter og plikter i forholdet mellom majoritetssamfunnet og minoritetsgruppene: overbevisningen om at den religiøse troen og praktiseringen av den er et privatanliggende som ikke skal ha betydning i forvaltningen av plikter og rettigheter og i konkurransen om arbeid og andre posisjoner. Men også overbevisningen om at hvordan man vil leve sitt liv og hvem man vil ha som livspartner, er den enkeltes valg og ikke kan bestemmes eller foreskrives av familie eller trossamfunn.

Det femte og kanskje viktigste kjennetegnet er tilslutningen til Forbundsrepublikken Tysklands grunnlov og dens verdier – en forfatning som ble utformet etter andre verdenskrig for å forhindre at tyskernes grusomme forbrytelser skulle kunne skje igjen.  I dag, når nasjonen ikke lenger kan grunngi seg selv som et etnisk definert fellesskap, formidler den budskapet om den enkeltes verdighet som grunnlaget for å skape nytt fellesskap.

Et kjernepunkt i Die Neuen Deutschen er det konkrete og møysommelige arbeidet med integrering av de nyankomne. Med basis i store mengder forskningslitteratur oppsummerer Münklerne sine forslag i «11 imperativer for en god integrasjonspolitikk». Kongeveien til vellykket integrering ligger i utdanning og yrkeskvalifisering, dernest skolepolitiske tiltak, særskilt satsing på kvinnene, politikk for byutvikling som motvirker ghettodannelser med mer.

Münklerne har et særlig blikk på de individuelle ulikhetene blant de nyankomne, og på behovet for fleksibilitet i utformingen av tiltakspakkene. De setter også fokus på ikke-tilsiktede virkninger av lovgivning og regelverk utenfor selve integreringspolitikken. Det er for eksempel viktig å motvirke tendenser til kortsiktighet i livsplanleggingen til de unge nyankomne, fordi raske penger i gråsonen mot kriminalitet kan være fristende når utfallet av en asylsøknad er uvisst og saksbehandlingstiden er lang. Regler som hindrer oppstart av utdanningsløp før oppholdsstatus er avklart er kontraproduktive. Her må politikken bestemme seg for hva som er viktigst, byråkratisk orden eller suksessfulle integrasjonsløp.

Münklerne vrir på den franske tenkeren Blaise Pascals berømte veddemål om Guds eksistens for å illustrere gevinstene ved å tenke positivt og konstruktivt om utfordringene Tyskland står overfor: Den som satser på at det skal gå galt kan kun vinne veddemålet, den som satser på det motsatte kan vinne både veddemålet og en god framtid for landet.

Forutsetningene for å kunne lykkes er gode også fordi «den tyske integrasjonsmodellen» har vist seg langt mer ytelsessterk enn de sammenlignbare modellene i for eksempel Frankrike, Sverige og Nederland. Styrken til den tyske modellen, som har blitt til gjennom prøving og feiling over tid, hevder Münklerne, er at den evner å kombinere flere elementer på en fornuftig måte: statlige reguleringer og finansiering der det er nødvendig, stor tillit til arbeidsmarkedet og et dynamisk næringsliv og sterk satsing på sivilsamfunnets engasjement.

Etter standardoppfatninger om «høyre» og «venstre» vil det for mange være nærliggende å plassere Münklerne i det venstreorienterte og «politisk korrekte» hjørnet. Det er kun betinget riktig. Mange av bokens tiltak har i den tyske debatten fått merkelappen «neo-liberal», herunder forslaget om lempning av minstelønnsstandarden og deregulering av arbeidsmarkedsbestemmelser for å sikre raskere tilgang til arbeidsmarkedet for de mange nye som skal bli.

Må man tilordne Münklerne et politisk ståsted, vil det mest presise sannsynligvis være å plassere dem et eller annet sted i det «liberale sentrum».  Det er betegnende at Herfried Münkler året før boken kom ut både rakk å bli angrepet fra venstre for «høyreorienterte» forelesninger, og selv gå til angrep på kritikk fra høyre av Merkels flyktningpolitikk. En av de som sterkest fikk unngjelde var filosofen Peter Sloterdijk, som i en artikkel i avisen Die Zeit våren 2016 ble beskyldt for mangel på realpolitisk funderte analyser, «dans med metaforer» og «abdikasjon som offentlig intellektuell». Boken har fått positiv omtale i sentrumsliberale organer som avisen Süddeutsche Zeitung og tidsskriftet Der Spiegel, mens debattmagasinet The European har beskyldt Münklerne for å polarisere unødig og å utelukke stemmer som ikke passer inn i deres egen fortelling.

Omstillingen som Tyskland skal gjennom vil ta tid, kreve store ressurser og slett ikke være uten risiko. En mulighet er at stemningen i befolkningen snur så kraftig i innvandringsfiendtlig retning at samfunnet kastes ut i sterk indre strid, og hele prosjektet om «det nye Tyskland» må oppgis. Herfried og Marina Münkler selv vil nok si at medisinen de forskriver i Die neuen Deutschen også vil være den beste medisin mot en fremtidig høyning av konfliktnivået. Eller som de skriver: «Vi må endre på noen ting om vi skal kunne fortsette å leve slik vi har gjort det i de siste årtiene – det er en besværlig vei, men også en vei det vil lønne seg at vi velger å gå».

Karsten Aase-Nilsen

Avdelingsdirektør, Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo. Skriver om tysk, politikk og historie på bloggen Tysktime.

Fakta: Tysk flyktningdebatt

Boken Die neuen Deutschen (De nye tyskerne) av ekteparet Herfried og Marina Münkler har skapt stor debatt etter at den utkom høsten 2016.

Münklerne argumenterer for at Tyskland er godt skikket til å integrere de mange menneskene som kom til landet under flyktningkrisen i 2015, og at de nyankomne kan utgjøre en betydelig gevinst for det tyske samfunnet.

Herfried Münkler er professor ved Humboldt-universitetet i Berlin og en av Tysklands mest profilerte statsvitere. Marina Münkler er professor i litteraturvitenskap ved Det tekniske universitetet i Dresden.

Én kommentar

Hva synes du?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s