Fascinerende å bli minnet om det nære forholdet mellom maktelitene i de tyske liberale mediene og RAFs senere sjefsterrorist Ulrike Meinhof. Nå har det dukket opp en bunke brev i Der Spiegels arkiver (nr. 19/2017, papirversjonen) som dokumenterer den nære relasjonen mellom Der Spiegels legendariske sjefsredaktør Rufolf Augstein og Meinhof. At Meinhof før dannelsen av RAF i mai 1970 hadde hatt en posisjon som fetert avis- og fjernsynsjournalist er ingen nyhet. De spesielt interesserte vil også vite at hun helt frem til bruddet med Konkret-grunnleggeren Klaus Reiner Röhl i 1968, pleide nær omgang med den venstreliberale bohemen av journalister og publisister i Hamburg, der skribenter og redaktører fra bl.a. Der Spiegel, Die Zeit, Stern og Meinhofs eget «Konkret» frekventerte.
Nå viser det seg at hun gjennom hele 60-tallet hadde en løpende brevveksling med Augstein, i fortrolig du-form og med visshet om gjensidig interesse og beredskap til finansiering hvis det knep på. Boten på 600 DM som Meinhof i 1966 ble idømt av Amtsgericht München for å ha fornærmet Franz Josef Strauss, var det Der Spiegel som betalte. Siste brev mottok Augstein kort tid etter at Meinhof, Baader, Ennslin & co hadde gått under jorden i 1970, vedlagt en tekst for publisering med tittelen «Den bewaffneten Widerstand organisieren – Die Klassenkämpfe entfalten – Die Rote Armee aufbauen». Som honorar foreslo hun 2000 Dollar! Manuskriptet ble ikke trykket, og honoraret ikke utbetalt. Om oppfordringen om tilsending av «Rothändle»-sigaretter, vitamintabletter, sjokolade m/nøtter, bøker, aviser og penger» til kameratene i fengsel ble fulgt, vites ikke.
Nye kilder av dette slag dukker opp med jevne mellomrom. Tyske medier – og særlig de som var tettest på «den gang da», som Der Spiegel og Die Zeit – synes å ha en umettelig trang til å kaste seg over kilder som på nytt belyser de tidlige RAF-skikkelsene som ungdommer, i pre-RAF-fasen osv. Før dette var det en bunke stipendsøknader fra unge Meinhof, Ennslin, Mahler m.fl. som Die Zeit hadde fått kloa i. Ellers kan det være fruktbart å tolke skikkelser som Meinhof (og i for seg hele den fanatiske venstreekstremismen i Tyskland på 70-tallet) på grunnlag av tysk idealisme (og evt. romantikk) som slår om i perversjon og galskap. En skikkelse som har studert denne «tyske furore» som tradisjon (knyttet den til anti-semittisme, de marsjerende studentene i 1933 m.v) er den ikke helt ukontroversielle historikeren Götz Aly.
Det eksistensielle, intensiteten, galskapen, seksualiteten – alt dette var bestanddeler i heksebrygget RAF ble bygget opp av: ”Åh, et sverdhugg, en kule som treffer målet, må være mindre verdt enn det jeg kjenner når jeg tenker på nærheten til deg“ (Gudrun Ennslin i et brev fra cella til loverboy Baader i august 1968). Røkte som skorsteiner gjorde forøvrig hele bunten, kombinert med svart kaffe – og mens de fortsatt var på frifot, ofte kombinert med speed. Det var en oppgearet og nærmest ekstatisk galskap i det de holdt på med, der de satt i sine timesvise «politiske» og taktiske diskusjoner i et etterhvert nærmest ubegripelig stammespråk. Den som vaklet måtte bearbeides inntil den «indre klassefienden» var demonutdrevet.
Tysktime 