«Fake Volk» – Jan-Werner Müller om høyrepopulismen

Tidsskriftet Kursbuch ble grunnlagt av Hans Magnus Enzensberger i 1965, og har siden holdt det gående mer eller mindre sammenhengende fram til i dag. Rundt påsketider forelå Nr. 189, «Lauter Lügen», med populisme, fake news og politiske løgner som hovedtema. Et veldig interessant bidrag er statsviteren Jan-Werner Müllers «Fake Volk».

Populistenes forenklinger ligger, iflg. Müller, ikke primært i kritikken av frihandelsavtaler, Euroredningspakker o.l. (slik kritikk kan ha viktige poenger og være legitim), men i påstanden om at det finnes et homogent, ufordervet «folk», som taler med én stemme, og at det kun kan gjøre det gjennom dem, populistene. To påstander er grunnleggende for populistene: 1) Folket har alltid rett; 2) Folket – eller rettere «det sanne folket», evt. «det tause flertallet» – kan ikke være representert av noe andre enn populistene. Kravet om moralsk alenerepresentasjon får som konsekvens at populistenes konkurrenter om den politiske makten må beskrives som illegitime. Dette på sin side er ofte begrunnet i karaktersvikt e.l. hos de politiske motstanderne: De andre politikerne er korrupte, arbeider ikke for «folket», men for «EU, de multinasjonale selskapene eller rett og slett «Davos-partiet»», slik Steve Bannon kaller det. Enkelt sagt – de er umoralske! Roemerberggespraeche-2013-10-jan-werner-mueller-ffm-446.jpg

For populistene er «folk» aldri kun folk i betydningen et kollektiv bestående av alle borgere i en stat. Kun noen er «real people» – de andre kan man se bort fra. Men cluet med demokratiet er jo nettopp – så banalt det enn kan virke – at krav om å representere «folkeviljen» kan bli utfordret, bli reforhandlet gjennom ny konsensus og nye identiteter eller bli falsifisert gjennom skiftende politiske eliter som mislykkes og må tre av. Müller: «Representasjon er en dynamisk prosess, ingen mekanisk reproduksjon av evigvarende identiteter og interesser.» For populistene ser dette annerledes ut. Når «Alternative für Deutschland» (AfD) tross klart mandat fra «folket» ikke lykkes som håpet i et valg, er forklaringen gjerne «løgnpressens» propaganda eller at «elitene» og «systempartiene» har trukket i trådene bak kulissene: Hadde ikke de perfide elitene dømt flertallet til å tie, ville populistene for lengst hatt makten.

I populistenes idealverden er det lite plass for prosedyrer, check and balances og kompromisser: de styrende får et imperativt mandat fra folket – en befaling som må følges opp. Müller viser til en empirisk undersøkelse av AfD’s forbundsfeller på gateplan, «Pegida». Hos Pegida-tilhengerne hersker prinsippet om «bestillingsdemokratiet»: «Folket» bestiller gjennom entydige oppdrag («send flyktningene tilbake»), politikerne må «levere»; når det ikke «leveres» krever de marsjerende reklamasjon.

Oppsummert: Populistene er fiendtlige til (resultat-)åpne politiske diskusjonsprosesser i borgersamfunnet. Slike er unødvendige fordi man uansett alltid kjenner «det riktige» svaret i forkant, forankret som det er i det symbolsk og moralsk «riktige» begrepet om «folket». Müller oppsummerer det slik: «Det handler altså ikke om Rousseaus «volonté générale», som dannes gjennom borgernes reelle deltagelse; i stedet dreier det seg om å bringe til uttrykk en «autentisk folkekraft (Volkskraft)», med alt det den har av «kraft» og «substans» (Carl Schmitt) – noe, tar man Schmitt på ordet, man nettopp best kan lykkes med hinsides alle politiske og rettslige prosedyrer.»

Müllers tekst skiller ikke eksplisitt mellom høyre- og venstrepopulisme. Eksempelmaterialet (AfD, Pegida, Norbert Hofer, Orban, Trump m.fl) og argumentasjonslinjene peker imidlertid klart mot høyre. Det er mange merkelapper man kan sette på tidens venstrepopulistiske tendenser (proteksjonisme, EU-fiendtlighet, økonomisk uansvarlighet osv), men man kan definitivt ikke, iallefall ikke i Europa, tilskrive dem den type ikke-universelle, udemokratiske og ethnos-baserte forestillinger som Müllers populismediagnose beskriver.

Den største trusselen mot det konstitusjonelle, liberale demokratiet kommer i dag fra (ytre) høyre. Müller selv snakker i slutten sin artikkel om nødvendigheten av en «liberal motoffensiv». Artikkelen avsluttes slik: «Liberale må fastholde kjennsgjerningenes sannhet – det finnes ingen «alternative fakta». Men det fins alltid alternative meninger og ulike politiske bedømmelser; med bakgrunn i denne uoppløselige pluralitet må de liberale stå inne for og kjempe for sine meninger, noe som alltid også må innbefatte verdiforestillingene og prinsippene.» Forsvaret av disse må ikke bli monopolisert til det politiske sentrum, det er mange som skal med – fra den konservative Tory og liberalisten til høyre til venstresosialisten og eurokommunisten til venstre.

En av dem som mest konsekvent har ettersporet det nye høyres ideer om «folket» og «folkeviljen» er Die Zeit’s Thomas Assheuer. Han har i en rekke artikler dissekert og dekonstruert ideologiene bak fenomenet, men han har også dokumentert den nye øst-/vestlinjen som binder de europeiske autoritære kreftene sammen på nye måter. Tidsskriftet «Vagant» har oversatt flere av Assheuers tekster til norsk, flere av dem digitalt tilgjengelig. I anledning Vagants Assheuer-oversettelser har jeg selv på trykk en kortere refleksjon rundt begrepet «folkets vilje» i det kommende Vagant 1-2, 2017. Det kommer, såvidt jeg har forstått, på gata i løpet av denne uka.

 

Hva synes du?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s