Folkets vilje

Publisert i Vagant 1-2/2017

De nye høyrepartiene svermer for «folket», vil uttrykke folkets vilje og være folkets stemme. Få europeiske kommentatorer har etterprøvd dette kjernepunktet i den høyrepopulistiske retorikken så konsekvent og over så lang tid som Die Zeits Thomas Assheuer, slik han også gjør i artikkelen «Kontrarevolusjonen», oversatt til norsk av Snorre Fjeldstad i Vagant 3-4/2016: «Folkets vilje er alltid til stede i de dype sjiktene i folket selv, i den førpolitiske sfæren av religion, språk og kultur». Tekstene hans viser at denne forestillingen om er et gjennomgående trekk ved det nye høyre enten vi er i Russland, USA, Polen, Frankrike eller Tyskland. I en nylig utgave av Die Zeit (02.03.17) presenterer han sitt eget lille alfabet over det nye høyres kampbegreper, fra «Alternative» (alternativet) til «Wahre Demokratie» (sant demokrati). Hele fire av dem er sammensatte ord med «Volk» som bærende element.

I de høyrepopulistiske fortellingene er folkets stemme alltid den etnisk homogene majoritetsbefolkningens stemme. Men hvor kommer ideen om folkets stemme fra? At «folkets stemme også er guds stemme («vox populi, vox Dei») er en forestilling som går tilbake til senromersk tid og til tidlig middelalder», skriver historikeren Christian Geulen i Die Zeit 26.01.2017. «Folket» da ikke som kollektiv politisk enhet (demos eller civitas), men som den enkle manns fellesskap. Det var ikke plebeiernes makt som masse, men deres naturlige uskyld som gjorde at de ble tilskrevet en hellig renhet. Først gjennom det 18. århundrets nasjonalrevolusjoner ble den enkle stemmen omdannet til kollektive egenskaper ved de nye nasjonene. Den moderne versjonen av lengselen etter en felles folkemening kommenterer Geulen slik: «Den som forveksler disse stemmene med den demokratiske suverenens stemme henger fast i en arkaisk demokratiforståelse. Vi må spørre oss hva vi oppgir hvis erstatter demokratiet som pluralistisk system for representasjon av interesser, med et mytisk Vox Populi.»   Image result for Thomas Assheuer                

Politologen Herfried Münkler og litteraturprofessoren Marina Münkler beskriver i boken Die neuen Deutschen (Rowohlt Berlin, 2016) hvordan Europas stater i det 19. og 20. århundre bestrebet seg på å skape enhet mellom statenes og nasjonenes grenser. I kjølvannet fulgte nasjonalisering av befolkningsgruppene, store migrasjonsbevegelser, deportasjoner og folkemord. I dagens samfunn er en slik enhet mellom folk, stat og nasjon en umulighet. Anvendt på sitt case, det moderne Tyskland, fremholder Münklerne det  likevel som kortsiktig å overlate følelsesladete begreper som nasjon, folket og tyskhet til dem som avviser alt annet enn det etnisk-kulturelle som gyldig tilhørighetsform for nasjonen – ikke minst fordi fortellingen om nasjonen også kan være en kilde til solidaritet. En statsborgerlig definisjon av «tyskhet» kaster ikke nasjonsbegrepet over bord, men tar høyde for samfunnets sosiale og kulturelle kompleksitet. Nei til det nasjonale som ekskluderingskategori, ja til det nasjonale som ramme for arbeid, mobilitet og fellesskap.

Münklerne ser mange forbindelseslinjer mellom en slik nasjonsforståelse og de ytelses- og mobilitetsorienterte prinsippene som  det moderne tyske industrisamfunnet bygger på. En annen bærebjelke er grunnlovens beskyttelse av religions- og ytringsfriheten og av borgernes rett til å leve sine liv som de vil – og til å sprenge seg ut av kontrollerende livsformer. Også slik kommer folkets stemme til uttrykk, om da enn som en «uren» stemme.

(Foto: Thomas Assheuer)

Reklamer

Hva synes du?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s