Goethe og Schiller – et vennskap

«Jeg har ikke bare mistet en god venn, jeg har også mistet halvparten av meg selv», utbrøt Johann Wolfgang Goethe når han mottok budskapet om Friedrich Schillers død 5. mai 1805. Det ble slutten ikke bare på et vennskap, men på et 10-årig gjensidig befruktende samarbeid – et av de mest bemerkelsesverdige eksemplene på kunstnerisk inspirert vennskap mellom menn i hele den europeiske åndshistorien.

Åstedet er de to nabobyene Weimar og Jena i hertugdømmet Sachsen-Weimar-Eisenach i en tid hvor Napoleonskrigene herjer, men hvor det er relativt fredelig i det lille hertugdømmet i Mitteldeutschland. Vi kan vite svært mye om Goethe og Schillers vennskap fordi man den gang skrev brev til hverandre, massivt med brev. Men også fordi filosofen og formidleren Rüdiger Safranski i 2009 utga en svært god bok om relasjonen mellom de to dikterhøvdingene («Goethe und Schiller – Geschichte einer Freundschaft»). Jeg begynte på boken under en reise til Weimar i påsken i år, men la den bort. Leste den så ferdig på en gresk øy for noen uker siden, et bra sted når man tenker på hvor Grekenland-forgapte de to herrene var.

Vennskapet mellom de to begynte nølende. De mistrodde hverandre gjensidig lenge, Goethe dels fordi han i den 10 år yngre fremadstormende og geniforklarte Schiller nok så en ubeleilig Image result for Goethe und Schiller«konkurrent», dels fordi han i forfatteren bak det opprørske ungdomsverket «Die Räuber» («Røverne») kanskje ante en «jakobinsk ånd». Goethe hadde nok sympati for noen av ideene bak den franske revolusjon, men hatet samtidig uro, vold og overdrivelser. Schiller for sin del syntes Goethe var pompøs og selvhøytidelig. Han mistrodde også hans ensidige vekt på det «stofflige» og «anskuelsen», og hans nedtoning av det filosofiske og begrepslige. Når samarbeidet først kom i gang ble det intenst og omfattende. Det to vennene leste hverandres tekster kapittel for kapittel, daglige brev og manuskripter beveget seg mellom Weimar og Jena, og Goethe kunne oppholde seg i ukesvis i Jena bare for å arbeide sammen med Schiller. Den endelige utgaven av Goethes Wilhelm Meister kan man vel nærmest si at de skrev sammen. Tilsvarende fikk Goethes kritiske lesning av Schillers lange rekke av dramatiske verk (Wallenstein, Maria Stuart, Johanna av Orleans m.fl.) stor betydning for verkenes endelige form.

Schillers bopel vekslet mellom Jena og Weimar i de to siste ti-årene før hans altfor tidlige død. I Jena livnærte han seg dels som professor i historie (!) med en beskjeden lønn, dels med en gasje fra hertugen og dels som fri forfatter med økende inntekter etterhvert som forfatterskapet økte i berømmelse. Goethe for sin del levde på høy fot i det staselige huset på Frauenplan 1, noen steinkast fra hertugens slott i Weimar. Han var i tillegg til forfattergjerningen den høyeste embetsmannen i hertugdømmets statsadministrasjon, gruveminister, direktør for Hofteateret i Weimar og mye, mye mer.

Når Schiller i 1799 igjen flyttet til Weimar ble samarbeidet ytterligere intensivert, bl.a. var den overarbeidede Goethe svært oppsatt på å få Schiller sterkere involvert i repertoar- og regiarbeidet ved Hofteateret. Det skjedde da også, selv om Schiller, plaget av sykdom som han var, tidvis opplevde dette som forstyrrende for den rolle han aller mest ønsket å få ro til å utøve – skrivingen, forfattergjerningen. På det kunstneriske og estetiske området førte Goethe/Schiller en to-frontskrig mot teaterhøvdingen Kotzebues naturalisme (kanskje «realisme» i vår tids termer) på den ene side og ungromantikerne i Jena på den andre. Diktningen (teaterdramatikken) skulle handle om «Die Natur», det virkelige, men den måtte ikke skjule at den var kunst – «Die Naturwarheit» måtte finne sitt uttrykk gjennom en «Kunstwahrheit». Et av de viktigste grepene i Goethe/Schillers felles estetiske program ble derfor å bringe de dramatiske verkene over på verseform. Slik kunne kunstverket fremvise sin sannhet, uten å skjule at det var kunst.

Begge de to holdt god avstand til ungromantikerne i Jena (Schlegelbrødrene, Novalis, Tieck m.fl) , Schiller sterkere enn Goethe. For Schiller var romantikerne dilettanter: «Dilettanten evner aldri å skildre gjenstanden selv, kun sin følelse for den». Småbyene Weimar og Jena var intet mindre enn det åndelige og intellektuelle sentrum i det tyskspråklige området i perioden 1794-1805. I ettertid er det smått fascinerende å konstatere hvor sinnsykt mange skikkelser med varig påvirkning på de neste århundrenes åndshistorie som arbeidet og virket innenfor denne lille plett i aktuelle tidsrom: Herder, Wilhelm von Humboldt, Fichte, Schlegelbrødrene, Novalis, Wieland, tidsvis også Hölderlin og Schelling – for å nevne noen. Konflikter, intriger og skiftende allianser var det nok av: skandalene i huset Schlegel, ateismebeskyldningene mot Fichte og tapet av professoratet hans i Jena, Goethes brudd med Herder osv osv. Øverst i hierarkiet tronet Goethe og Schiller. De var også godt beskyttet av hertugen, selv om han ofte forlangte å få lese deres manuskripter, og noen ganger også krevde (og fikk) dem omskrevet.

Schiller led av en kronisk sykdom med stadig tilbakevendende anfall av feberkramper o.l. Sykdommen, som mest sannsynlig hadde sin årsak i et malariaangrep i ung alder, gjorde det stadig tyngre for ham å arbeide. At tiåret 1794-1805, tross dette, ble så bemerkelsesverdig produktivt må vel – litt pompøst uttrykt – kunne tilskrives en slags «åndens seier over materien». I tråd med dette furnerte Goethe helt inntil det siste Schiller med tekster, oversettelser og ideer som han ville ha tilbakemelding fra vennen på – «.. es dürfe der Tod keine Macht über das Leben haben». Goethe overlevde Schiller med nesten 30 år. Han ga senere ut den samlede brevvekslingen dem imellom, og han fortsatte å beære og beundre Schiller livet ut.

En rekke bisarre omstendigheter førte til at (det man trodde var) Schillers hodeskalle mer enn 20 år etter hans død havnet i Goethes bibliotek, og ble der nesten et år. Goethe skrev da diktet «Bei Betrachtung von Schillers Schädel»: «Was kann der Mensch im Leben gewinnen/Als dass sich Gott-Natur ihm offenbare/Wie sie das Feste lässt verrinnen/Wie sie das Geisterzeugte fest bewahre“. Schiller som Gud-Naturens frembringelse – hverken mer eller mindre. Den smått utrolige striden om Schillers hodeskalle har forøvrig fortsatt helt opp til vår tid, men det er en annen historie ..

Det som senere har blitt kalt „Die Deutsche Klassik» ble på mange måter «oppfunnet» av Goethe og Schiller i Weimar og Jena i årene 1794-1805. Det klassiske Weimar ble også det store samlende mythos for det senere så innflytelserike tyske dannelsesborgerskapet – en slags opphøyet åndelig antipolitikk som både avgrenset seg mot den engelske kjøpmannsmentaliteten, den franske revolusjonære republikanismen og romantikkens radikale subjektivisme. Noe forenklet kan man kanskje si at det fra de to siste går noen linjer frem mot de to totalitære hovedstrømningene i den senere tyske historie (og tragedie) – kommunismen og fascismen. Med en viss velvillighet kan man kanskje også si at Weimarklassiken med sin moderate og (selv-)reflekterende humanisme har representert en slags tredje vei i den tyske (ånds-)historien, en kilde til åndelig og politisk fornyelse etter trubled times. Både Thomas Mann og Karl Jaspers er inne på noe à la dette etter sivilisasjonssammenbruddet post-WW2. Samtidig må man ikke glemme at både Nazi-Tyskland og DDR-kommunismen hver på sin måte forsøkte å smykke seg som arvtakere av Weimarklassiken.

Rüdiger Safranski tilbyr med sin bok om Goethe og Schillers vennskap et titteskap inn i verkstedet som skapte «Die Deutsche Klassik». Virkningshistoriens tyngde og mangfold er grunn nok alene til å bli med inn i skapet, og å lese boken.

Advertisements

One comment

Hva synes du?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s