Den simulerte borgerkrigen

Fotos aus dem Schanzenviertel in Hamburg in der Nacht von Samstag zu Sonntag zum G20 Gipfel.

Foto: Dustin Hackert (CC BY NC)

Publisert i Klassekampen 26. juli 2017

Brennende biler, plyndringer og barrikader dominerte nyhetsstrømmen fra G20-møtet i Hamburg 6-8 juli. I stedet for klimakrise og hungersnød i Øst-Afrika kom gatekamper mellom svartkledde «autonome» og politiets spesialstyrker i forgrunnen.  På lørdagen, toppmøtets siste dag,  beveget et demonstrasjonstog med nærmere 80.000 deltagere seg gjennom Hamburgs gater under hovedparolen «Grenseløs solidaritet i stedet for G-20», men i medienes beretninger kom denne helt i skyggen av vannkanonene. Hvem er de autonome, og hva vil de? Hendelsene har utløst en rekke debatter i tyske medier. Debatten har vært sterk også på den tyske venstresiden – er oppgjøret med de autonomes politikk tydelig nok, er fordømmelsen av volden klar nok?

Welcome to hell

Aksjonene var utvilsomt grundig forberedt over flere år gjennom de autonomes internasjonale nettverk. Militante aksjoner mot politiske toppmøter er ingen ny ting, vi kjenner dem bl.a. fra Genova og Gøteborg. Det sterke autonome miljøet i Hamburg – sentrert rundt bydelen «Schanzenviertel» og det legendariske aktivitetshuset «Rote Flora» – utgjorde hovedbase i planleggingen, men tilreiste gatekjempere fra Frankrike, Italia og Spania var viktige kjernetropper, særlig under fredagens hærverks- og plyndringsbølger. En polititaktisk uheldig beslutning om oppløsning av den varslede «Welcome to hell»-demonstrasjonen dagen før ga sannsynligvis aksjonistene det klarsignalet de trengte, og hadde forberedt seg på.

Plyndrede butikker i «Schanzenviertel»

I løpet av fredagen var deler av «Schanzenviertel» i flere timer et rettsløst rom av brennende barrikader og plyndrede butikker. En av grunnene var at politiet ikke våget å gå inn i bydelen av frykt for svartkledde med molotowcocktails på hustakene. Først etter at spesialstyrkene i SEK rykket inn kom situasjonen under kontroll, men kampene mellom politi og aksjonister fortsatte gjennom hele G20-møtet. I perioder utartet aksjonene til ukontrollert masseadferd, hvor eventyrlystne tenåringer fra Hamburgs forsteder blandet seg blant de plyndrende. Politiets jobb ble også vanskeliggjort av aksjonistenes taktikk med lynraske klesskift fra sivilt til svart, og svart til sivilt. En samlet polititropp på 20.000 var i aksjon i løpet av de tre dagene G20-møtet varte. Det ble først meldt om 471 skadde politifolk, men dette ble senere korrigert til det halve. Tallet på skadde demonstranter er ikke kjent, men det foreligger filmopptak av episoder som viser brutal fremferd fra politiets side, og flere tilfeller av mulig politivold er under etterforskning. Forsikringsselskapene har foreløpig beregnet tapet etter de fysiske skadeverkene til ca. 100 mill. kr. I tillegg har myndighetene avsatt 350 mill. kr. til erstatninger for skader uten forsikringsdekning.

Anarkister og husokkupanter – ikke 68’ere

De autonome er en venstreradikal gruppering med røtter tilbake til anarkistiske og basisdemokratiske bevegelser på 60- og 70-tallet. Enkelte knytter bånd til «Autonomia Operaia», en allianse av militante arbeidere og studenter i Italia på slutten av 60-tallet; andre ser forbindelser til gatekjemperne i den radikale delen av «Spontiscenen» i tyske storbyer på 70-tallet og til det historikeren Gerd Koenen, i et intervju med Die Zeit, 13. juli, omtaler som 70-tallets «eksistensialistiske terrorisme», grupper som «hasjrebellene», «2. juni-bevegelsen» m.fl. De autonome er imidlertid ikke en del av 68-generasjonen, selv om det er viktige påvirkninger fra 68-ernes kampformer. Bevegelsens veteraner er født på 60-, 70- og 80-tallet, og de identitetspregende hendelsene i dens historie knytter seg mer enn noe annet til de mange kampene rundt husokkupasjoner i de store tyske byene på 80-/90-tallet. Forgreninger strakk seg både til Sør-Europa og Skandinavia (i Norge «Blitz»); deler av den fremvoksende punkbevegelsen ble også en del av de autonomes rekrutteringsgrunnlag. Når Hamburg i dag fremstår som bevegelsens fremste nordeuropeiske bastion, ligger en viktig årsak til dette i de ekstraordinært harde og langvarige kamper om de okkuperte husene i det såkalte «Hafenstrasse»-området. Kampene resulterte delvis i normaliserte leieavtaler. I dag har Hafenstrasse legendestatus for hele den autonome bevegelsen. Fra 90-tallet og fram til i dag har et tyngdepunkt i aksjonene vært blokader og kamp mot høyreekstreme og nynazister – aksjoner som tidvis også har høstet anerkjennelse fra den bredere del av venstresiden. Andre sentrale kampområder har vært anti-globalisering, beskyttelse av illegale flyktningecamps, forsvar av egne hus og «territorier» og militante 1. mai-marsjer – ofte ledsaget av politikonfrontasjoner og fysiske skadeverk.

De autonomes livsfølelse

Skulle man søke en slags kjerne i de autonomes «livsfølelse», rett før utbruddet av G20-aksjonene, kunne det kanskje uttrykkes slik:

«Kapitalen sier fred og oversvømmer verden med våpen. Kapitalen sier menneskeheten, og spekulerer i matvarer. Kun en narr kan tro at G20 vil reformere «systemet», for politikere er lakeier for den «imperialistiske globaliseringen». G20 representer ikke menneskeheten, men seierherrene. La bare mainstream-venstre og Apple-hipsterne svinge sine faner og be for rettferdighet sammen med den lokale biskop. I motsetning til den borgerlige opposisjonen vil vi aldri komme med alternativer som kan bidra til å holde systemet i live: Welcome to hell» (fritt etter Thomas Assheuer, Die Zeit, 6. juli).

«Opprøret som vil komme»

De autonomes verdensbilde er pleiet og næret i Hamburgs og Berlins venstreradikale subkulturer gjennom årtier. Konsekvensene av verdensbildet kan utledes slik: kapitalismen er grunnleggende ond, staten beskytter den, politimakten er statsmaktens fremskutte forsvar, i konfrontasjon med politimakten utfordrer man staten, kapitalismen og det onde direkte. Viktige inspirasjonskilder er bl.a. filosofer som Alain Badiou og Slavoj Žižek, to av de mest prominente eksponentene for tesen om kapitalismens og det liberale systemets kommende sammenbrudd. Mange kommentatorer har likevel fremhevet at den mest programmatiske formulering av de autonomes virkelighetsoppfattelse er gitt i den franske pamfletten «Opprøret som vil komme», som utkom i 2010. Teksten forteller i nærmest poetiske termer om en fremmedgjort og forvaltet verden, der de anonyme globale kreftene bemektiger seg subjektene med hud og hår, og hvor militant motstand som kan fremskynde det kommende sammenbruddet er det eneste som gir mening.

«Rote Flora» og de autonomes subkulturer

Voldsomheten i G20-aksjonene i Hamburg hadde ikke vært mulig å begripe uten kunnskap om den relative styrken byens autonome miljøer har tilkjempet seg gjennom sin «infrastruktur». Selv om bevegelsens kjernetropper ikke består av mer enn et par tusen mennesker, har man i bydelen Schanzenviertel de siste ti-årene klart å bygge opp et helt lite nettverk av aktivitetshus, kneiper, bokhandlere og alternative småbutikker. Helt sentralt står det okkuperte aktivitetshuset, «Rote Flora», som i Tyskland nok kun har sitt like i Berlins «Rigaerstrasse 94». Man kan leve år av sitt liv i de autonome subkulturenes livsverden. Noen av dem som trekkes til miljøet er sosiale drop-outs, andre er hardcore venstreradikale med tung ideologisk skolering, atter andre forfølger romantiske prosjekter der «følelsen» for det man møter i verden er viktigere en verden selv. Man kan ofte komme nærmere på fenomenet gjennom sosialantroplogiens eller sosialpsykologiens begreper enn gjennom politisk-ideologiske innholdsanalyser langs den tradisjonelle høyre-venstredimensjonen. Om likheten med 70-tallets K-grupper (m-l-aktige grupper) sier Koenen i intervjuet med Die Zeit: «Man pisket seg opp til kamp mot sine fiender, dannet rivaliserende stammer med eget språk og egne riter, ..og lukket seg inne i en underverden av hyper-politisering, som til syvende og sist ble ganske upolitisk».

De autonome og volden

Det tyske forfatningsvernet (tilsvarende PST) anslår i en rapport for 2016 det samlede potensialet for venstreekstremisme i Tyskland til 28.500 personer, herunder 6300 autonome. I følge forfatningsvernet er de autonome «hovedbærer av venstreorientert vold» i Tyskland. Det utgår ingen direkte terrorfare fra de autonome, men senest aksjonene i Hamburg viser at forfatningsvernets beskrivelse av de autonomes voldsberedskap er riktig. Voldsberedskapen kommer også frem gjennom de autonomes fremtreden som «svart blokk» under demonstrasjoner. Sosiologen Sebastian Haunss (Die Zeit, 7. juli) beskriver dette som «.. en bevisst symbolsk handling der enhetlig påkledning skal signalisere voldsberedskap både innad og utad». De autonome selv er veldig tydelig på at deres vold skal begrense seg til «vold mot gjenstander», og at det går en rød linje ved vold mot personer. Prinsippet omfatter åpenbart ikke polititjenestemenn, siden disse er fiendens fremskutte forsvarsverk. Et gjennomgående trekk ved den svarte blokkens forklaringer etter aksjoner hvor kamp med politiet inngår, er forøvrig at «politiet ga startskuddet» og at egen agering var «selvforsvar». Denne versjonen ble gjentatt etter G20-aksjonene, selv om man denne gang også gjorde noe så uvant som å anklage politiet for å ha grepet for sent inn (mot fredagens plyndringer).

Venstrefløyens unnfallenhet?

Venstrefløyens tradisjonelle partier har fra første stund vært klokkeklare i sin fordømmelse av de autonomes aksjoner. Likevel har en rekke politikere i Merkels parti, CDU, beskyldt enkeltpersoner på venstresiden (i Attac og Die Linke, hos de autonomes advokater osv.) for ikke å være tydelige nok i sine fordømmelser. Debattene har vært særlig intense i venstrefløyens egen avis, Die Tageszeitung (TAZ). Leser man filosofen Thomas Seiberts kommentar der 14. juli, vil man se at CDU-politikernes anklager ikke er helt uten hold. Således fremholder Seibert – i sin senere sterkt kritiserte kommentar – at opptøyene må anses som en «del av protestens helhet» og «en politisk grensehandling». Andre forsøk på «forklaringer» har kommet fra den profilerte publisisten Jakob Augstein (Spiegel Online, 17. juli) og fra ex-RAF-terroristen Karl-Heinz Dellwo (TAZ, 18. Juli). I følge Die Zeits Thomas Assheuer (20. juli) er fellestrekket ved disse forklaringene at «.. demonstrantene reduseres til et slags medium som den ellers usynlige volden finner sitt eruptive uttrykk gjennom». I manøvre av «dialektisk idioti» og «pseudovenstristisk magi» innbiller man seg så at det i forlengelsen av opptøyene skal kunne dukke opp et fredeligere program for politisk motstand. Men bruk av vold i demokratiske samfunn beviser kun en ting: «mangel på fantasi». G20-møtet i Hamburg kunne handlet om behovet for forandringer i verden, men som TAZ-redaktør Berhard Pötters fremholdt i en kommentar 16. juli, trenger man da «.. kloke hoder, kompromisser og sivilsamfunnets motstand.» Opprørernes simulerte borgerkrig sto i veien for dette.

Reklamer

Hva synes du?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s