Det sosialdemokratiske håpet som svant

Kronikk VG, 16. august 2017

Lederen i Tysklands sosialdemokratiske parti (SPD), Martin Schultz, legger i disse dager ut på en turne som skal vare helt fram til valget på ny Bundestag 24. september. Mer enn 20.000 km skal tilbakelegges, 60 byer skal besøkes og hender i tusentall skal trykkes. Målet er å gjenerobre tronen som Bundeskansler etter 12 år med regjeringer ledet av Angela Merkel. Men kan Schultz hindre Merkel fra å tiltre sin fjerde periode som tysk regjeringsleder? Det så lyst ut i februar og mars. I dag må det nærmest et politisk jordskjelv til for at han skal lykkes.

Martin Schultz overtok som leder av SPD og kanslerkandidat etter en rask og uortodoks prosess i januar i år. Han etterfulgte Sigmar Gabriel, som etter syv år som partileder sto igjen med et skadeskutt image, lav tillit blant partimedlemmene og et parti med en oppslutning så vidt over 20%. Valget av Martin Schultz utløste en voldsom begeistringsbølge både i SPDs egne rekker og i befolkningen generelt. Partiet økte sin oppslutning fra 22 til til 32 % og fikk i løpet av noen få uker 13000 nye medlemmer. Populariteten var særlig stor blant unge mennesker. På forsiden av det store nyhetsmagasinet Der Spiegel tronet Schultz i helgenpositur som «Sankt Martin» – den hellige Martin. Image result for martin schulz free photos

Fenomenet Schultz vakte stor oppsikt de få månedene det sto på. Mange forklarte oppsvinget som en reaksjon på Merkels flinke, men kjedelige og uinspirerte politikerstil. Andre knyttet populariteten til Schultz’ biografi – til fortellingen om den tørrlagte alkoholikeren og småbyordføreren uten artium som endte opp som mangeårig president i det mektige EU-parlamentet i Strasbourg. Imaget av den litt freidige oppkomlingen som også kjente maktens spilleregler innenfra passet godt inn her. Schultz kombinerte det kjente med det nye, en erfaren politiker som var stålsatt i apparatet og byråkratiet, men som likevel kunne fremstå som et friskt pust. Schultzbølgen nådde sitt høydepunkt i slutten av mars. To måneder og tre tapte delstatsvalg senere var den slutt. Oppslutningen om SPD på meningsmålingene dalte, og partiet er sommeren 2017 tilbake på samme nivå som det var da Schultz overtok partiledertrøya i januar.

SPD har de siste fire år vært juniorpartner i en storkoalisjon med Merkels kristelig-demokratiske union, CDU. En storkoalisjon gir aldri en god plattform for partienes markering av egne posisjoner. Begge partiene har derfor lenge vært enige om at videreføring av koalisjonen etter 2017 kun vil være aktuelt dersom ingen andre flertallskonstellasjoner lar seg realisere. Med dagens målinger er det sannsynlig at Bundestag etter høstens valg vil bestå av seks partier – nåværende fire (CDU, SPD, De Grønne og Die Linke) samt liberale FDP og høyrepopulistiske Alternative für Deutschland (AfD). Siden AfD er utelukket som regjeringspartner, vil den nye regjeringen sannsynligvis måtte bli dannet med basis i tre partier. Det har derfor lenge vært klart for Schultz at noe flertall med ønskepartneren De Grønne ikke vil være innen rekkevidde, og at det mest realistiske flertallsalternativet vil være en såkalt «rød-rød-grønn» koalisjon mellom SPD, De Grønne og venstresosialistiske Die Linke. Konstellasjonen har vært prøvd ut i flere delstatsregjeringer i det østlige Tyskland, men har likevel vært kontroversiell som alternativ på nasjonalt nivå, bl.a. på grunn av Die Linkes bånd til det tidligere statsbærende partiet i DDR. Den forventede seieren for det rød-rød-grønne alternativet i Saarland i slutten av mars var planlagt som en prøvestein på om denne konstellasjonen også kunne fungere i en vestlig delstat. Det skulle også gi bekreftelsen på at Schultz ikke bare kunne skape begeistring i egne rekker, men også var i stand til å vinne valg.

SPD lyktes ikke i Saarland. Det lyktes heller ikke de to etterfølgende valgene i Nordrhein-Westfalen og Schleswig-Holstein, hvor eksisterende flertall for SPD og De Grønne gikk tapt til CDU-ledede regjeringer. Tapet var særlig alvorlig i det folkerike og industritette Nordrhein-Westfalen. Hva skjedde? Magien rundt Schultz var åpenbart gått tapt. Mange kommentatorer viste også til at Schultz ikke fikk anledning til å vise seg fram som ønsket i de tre valgkampene, men måtte stille seg i skyggen av de lokale partilederne og betale prisen for mislykket lokal politikk. Målinger i tilknytning til de tre valgene viste også at tilliten til Merkel og CDU var større på politiske kjerneområder som indre sikkerhet og økonomisk politikk. Angela Merkel kan ofte fremstå som grå og kjedelig, men hun inngir også trygghet og tillitt. Hun kan dessuten tie når hun bør. Ingen er dyktigere enn henne til – tålmodig, rolig og selvsikker – å vente på at politisk ugunstige trender går over av seg selv. Det ser det ut til at hun vil lykkes med også denne gang.

Martin Schultz har satset tungt på at SPDs nye valgprogram skal bli et vendepunkt i valgkampen. Programmet ble presentert tidligere i sommer med den klassiske sosialdemokratiske merkevaren «sosial rettferdighet» som overskrift – sterkere beskatning av de rike, høyere minstepensjon, likelønn, mer midler til utdanning og familiene; på det europeiske plan økte EU-investeringer i økonomi og infrastruktur og mer solidaritet i fordelingen av flyktninger internt i EU. Forskjellene til CDU er imidlertid ikke veldig store, og programpunkter som vil merkes på de brede velgerskarers lommebok, eller utfordrer de tyngste maktgruppene i samfunnet, glimrer med sitt fravær. Ingen partier, heller ikke De Grønne, har f.eks. hatt mot eller evne til å gripe skikkelig fatt i den tyske bilindustriens dype krise i kjølvannet av de såkalte dieselskandalene.  Profilløshet og «døsende stillstand» preger den tyske valgkampen, skriver FAZ-redaktør Claudius Seidl i en kommentar 7. august.

Effekten av SPDs nye valgprogram har i alle fall uteblitt. De aller siste målinger viser 39% oppslutning for CDU og 24% for SPD; på det personlige popularitetsbarometeret skårer Merkel 59%, mens Schultz har falt helt ned på 33%. Holder målingene seg uforandret frem til valget, vil det mest sannsynlige utfallet være en koalisjon mellom CDU, liberale FDP og De Grønne. Skal trenden brytes må det nok inntre en alvorlig politisk hendelse, f.eks. en videre utvikling av nevnte dieselskandale. «Schultzbølgen» i vinter viste at det er mulig å sette store velgermasser i bevegelse. SPD i nåværende forfatning er neppe i stand til dette.

Det sosialdemokratiske håpet som svant

Hva synes du?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s