Den forfinede Ottilie

Leser igjen en gammel bok, Goethes «Wahlverwandtschaften», og blir nok en gang svimeslått av hvordan språklig skjønnhet kan bergta selv om settingen ellers kan virke sær og fjern:

«Ihre ruhige Aufmerksamkeit blieb sich immer gleich, so wie ihre gelassene Regsamkeit. Und so war ihr Sitzen, Aufstehen, Gehen, Kommen, Holen, Bringen, wieder Niedersitzen, ohne einen Schein von Unruhe ein ewiger Wechsel, eine ewige angenehme Bewegung. Dazu kam, dass man sie nicht gehen hörte, so leise trat sie auf.»

Jeg kan formelig se den yndige, forfinede Ottilie for meg, nylig ankommet slottet som hun er, som den fjerde i «valgslektskapet» som romanen utspiller seg rundt. Hva er det ved språket til de store forfatterne som fanger en på tvers av tid og rom? Det er vel dette allehånde litteraturhistorikere, litteraturvitere og kritikere prøver å gi svar på? Jeg for min del har opplevd noe av det samme hos alt fra Homer, Dostojevskij og Hamsun til Celine, Kafka og Thomas Mann.

Thomas Mann hadde forøvrig Goethe – samt Nietzsche og de store russiske forfatterne – som et av sine store forbilder, og eviggjorde dette gjennom sin egen Goetheroman («Lotte in Weimar»). Og kanskje er det likevel ikke så langt mellom den for sin tid svært moderne Wahlverwandschaften og TM-romaner som Der Zauberberg og Doktor Faustus? I en viss forstand er de jo alle en slags «samlivsromaner», som utspiller seg i ulike varianter av lukkede rom, levendegjort gjennom finstilt observasjonsevne og et språk som suger en inn i tekstens univers.

Reklamer

Hva synes du?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s