Singularitetssamfunnet

Den utdannede middelklassen har i ti-årene etter 68-opprøret hatt en relativ høy oppslutning om venstrepartiene. Grunnlaget for dette har i betydelig grad vært verdibasert. Dette har en vel visst helt siden Ronald Ingleharts «The Silent Revolution» på sent 70-tall, en bok som ble skoledannende når det gjaldt forståelsen av sammenhengen mellom idealistiske og «postmaterielle» verdisett i den nye «post-revolt»-middelklassen og denne klassens preferanser for venstrepartiene. Den lange empiriske forskningstradisjonen i kjølvannet av Inglehart har så vidt jeg vet vist at denne sammenhengen fortsatt har gyldighet. Men hva skjer når disse sjiktene blir så kulturelt dominerende at de virker fremmedgjørende på de gruppene som tradisjonelt har utgjort kjernen i venstrepartiene, og i særdeleshet de sosialdemokratiske partiene?

Image

En ny bok som kom ut på Suhrkamp i fjor, kultursosiologen Andreas Reckwitz’ «Die Gesellschaft der Singularitäten» kan gi viktige bidrag til forståelsen av den kulturelle kløften som går tvers gjennom de sosialdemokratiske velgersjiktene, altså mellom middelklassen og de tradisjonelle arbeidervelgerne – i den grad de siste ikke allerede har forsvunnet. Boken har fått strålende omtaler, og er allerede kommet i fem opplag. I vaskeseddelen omtales den bl.a. slik:

«Det spesielle betyr triumf, det egenartede blir premiert, det allmenne og standardiserte er kjedelig og sjarmløst. Gjennomsnittsmenneskene med sine gjennomsnittsliv står under konformitetsmistanke. Alle tings nye målestokk er de autentiske subjektene med orginale interesser og kuraterte biografier, men også de umiskjennelige kvalitetsproduktene, eventene, miljøene og byene. Senmoderne samfunn feirer det singulære.» … «Men singularitetssamfunnet, med sin «kulturalisering av det sosiale» kjenner ikke kun de strålende vinnerne, det produserer også sine helt egne ulikheter, paradokser og tapere.» (min overs.)

I et intervju med Die Tageszeitung tidligere i sommer redegjør Reckwitz nærmere for sitt prosjekt. Her uttrykker han sin skepsis mot sosiologiens tradisjonelle fokus på subkulturanalyser, og fremhever behovet for en ny type klasseanalyse. Tre klasser karakteriserer og preger vår tids samfunn, iflg. Reckwitz: den nye middelklassen, den gamle middelklassen og den nye underklassen. I tillegg kommer den tallmessig beskjedne, om enn maktsterke, overklassen. Skillene mellom de tre klassene er både økonomisk-strukturelt og kulturelt bestemt. De siste tiårenes samfunnsutvikling – kunnskapsøkonomien og utdanningsrevolusjonen, markedsliberalismen – har gjort den nye middelklassen til vinnere og den gamle middelklassen (murermesteren i semiurbane eller landlige strøk) og den nye underklassen (tjenesteytingsproletariatet) til tapere. Den nye middelklassen, som finnes både i en progressiv/venstreliberal og en høyre-/markedsliberal utgave, er i dag politisk-kulturell hegemon og stildannende for hvordan «gode og unike liv» skal leves. Agget mot denne singularitetskulturen fra de andre to klassene er en viktig forklaringsfaktor for høyrepopulismens fremvekst.

Mange vil vel umiddelbart tenke Bourdieu når man leser dette (og han er åpenbart en viktig inspirasjonskilde), men fokuset er nyere og dermed også tettere på utfordringene vi konkret står overfor i dag – med de politiske konsekvensene av det Reckwitz omtaler som en radikal nyjustering av forholdet mellom «Det Allmenne» og «Singulære». I et essay i Die Zeit sist vinter anvendte Rekckwitz sitt perspektiv i en kritisk analyse av de store problemene det tyske sosialdemokratiske partiet (SPD) står oppe i for tiden.

Reklamer

Hva synes du?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s