Robert Habeck er et av de hotteste navnene i tysk politikk nå om dagene. Sammen med ti år yngre Annalena Baerbock har han siden i vinter ledet et tysk grønt parti (Die Grünen) i sterk politisk medvind. Partiet puster nå, med sine 15-16% oppslutning, SPD i ryggen som det største partiet på sentrum-venstre side i politikken, og i Bayern er det allerede nest størst bak et skadeskutt CSU. Habeck representerer noe nytt i et parti med en rekke skreve og uskrevne regler for hva man kan og ikke kan gjøre som en ekte Grünen – en posterboy med doktorgrad i filosofi, karriere som skjønnlitterær forfatter, 4-barnsfar og de siste 1,5 årene miljøvern- og landbruksminister i delstatsregjeringen i Schleswig-Holstein; det siste en posisjon han forøvrig insisterte på å beholde når han ble valgt som nye partileder, selv om det var et åpenbart brudd med et tabu fra partiets tidligste morgen, skillet mellom «Amt und Mandat» (formelle regjeringsposisjoner skal ikke kombineres med lederposisjoner i partiet).
Habeck er noe såpass spesielt som en sentrum/venstre-populist – karismatisk og en smule selvforelsket, dyktig til å prate, kommer lett i kontakt med folk, troverdig og ærlig – og med passe avstand til partiet. I følge Der Spiegel kan han noen ganger se ut som en modell i en Jack-Wolfskin-katalog. Hans bakgrunn og habitus gjør at han kommer lett unna med pretensiøse og brødpolitikkfjerne utsagn av typen: «Av Kant har jeg lært hva kritikk er, av Camus å tvile». Det er Habeck – og den sammensveisede duoen Habeck/Baerbock – og ikke primært partiet som nå synes å være bærer av den nye bølgen for en grønn og ansvarlig sentrumspolitikk.
Duoen har i sommer gjort noe som bare for et par år siden ville vært helt utenkelig for partiet De Grønne – en reise til myteomspunnede minnesteder som Hermann-minnesmerket i Teuteburger Wald, Luthers skjulested i Wartburg og Hambacher Scholss, altså steder som mer er kjent som mål for nasjonalkonservative på pilgrimsferd enn som noe grønne politikere har det med å gjøre noe nummer ut av de besøker. Habecks svar er at han ikke vil overlate disse arenaene til ytre høyre – ikke for å kopiere deres politikk, men for å understreke at man trenger en samling rundt et helt annet «Heimat» enn det ytre høyre med AfD (og tidvis CSU) i spissen propagerer: et Heimat («hjemland» eller «hjemstavn», men vanskelig å oversette) som ikke splitter, men som samler, et Tyskland bygget på de mange positive verdiene som gradvis har blitt pilarer for etterkrigstidens samfunn: økologisk fundert, sosialt, kosmopolitisk, liberalt, grunnlovsorientert, europeisk.
Det skal bli interessant å se hvor lang dette kan bære. Frykten for å klappe sammen, slik begeistringsbølgen for SPD og Martin Schulz i fjor vinter gjorde, er en fare den reflekterte Habeck er seg fullt bevisst. Første mål er å nå 20-tallet ved delstatsvalget i Bayern i oktober, og på denne måte tvinge seg til en posisjon som regjeringspartner for et CSU som garantert vil miste sitt absolutte flertall. Det er en situasjon De Grønnes lokale lederduo i Bayern Katharina Schulze og Ludwig Hartmann (også de av det unge karismatiske slaget) går inn i med åpne øyne: «Mit uns kann man immer über ökologische und gerechte Politik reden. Über autoritäre und antieuropäische Politik aber sicher nicht.» Det vil bety et definitivt farvel med alt som ligner på AfD-flørting fra CSUs side, og en forskyvning i retning av det som er politikkens tyngdepunkt i det meste av Tysklands delstater – mot det politiske sentrum.
Et særmerke med De Grønne er nemlig åpningen mot deltakelse i alle typer regjeringskonstellasjoner – med absolutt unntak for AfD. Dermed er det også et typisk maktparti, et parti som vil være en svært sannsynlig deltaker i det meste av tenkelige regjeringskonstellasjoner i årene som kommer. På mellomlang og lang sikt er det partiets mål å overta SPDs rolle som det største «Volksparti» på venstre side. Intet mindre.
© Raimond Spekking / CC BY-SA 4.0 (via Wikimedia Commons)
Tysktime 