Veit Harlan, «Jüd Süss» og det nye Tysklands grunnlov – historien om rettssamfunnets sene triumf

Publisert i Vårt Land, 20. mai 2019

Tysklands grunnlov feirer i slutten av mai sitt 70-årsjubileum. Det er en svært liberal og moderne forfatning, tross tilblivelse under svært spesielle og krevende omstendigheter – et land i ruiner med rasjonering og mangeløkonomi, store flyktningstrømmer fra øst, en nazifisert befolkning og en ikke-stat under seiersmaktenes overherredømme. Lovens kapittel 1 angir borgernes grunnrettigheter, dens aller første paragraf (§1.1.) lyder: «Die Würde des Menschen ist unantastbar» – menneskets verdighet er urørbar. Denne setningen, og de øvrige 19 paragrafene i kapittelet om grunnrettighetene, er styrende for byggverket i grunnlovens øvrige deler. Grunnrettighetenes primat representerer en kopernikansk vending i tysk rettshistorie – ikke bare et brudd med naziherredømmets brutale og vilkårlige «rettsutøvelse», men også med Weimarrepublikkens forfatning: menneskets og dets verdighet settes foran staten og nasjonen, hierarkiet snus på hodet. Sentrale paragrafer i den nye grunnloven omfattet bl.a. ytrings- og forsamlingsfriheten, kvinnenes likeberettigelse, forbud mot dødsstraff og tortur, beskyttelse av privatsfæren og grunnrett på asyl for politisk forfulgte. Blod og gull Poster

I 1951, to år etter lovens stadfestelse, starter den tyske forfatningsdomstolen (BvG) i Karlsruhe sitt arbeid. Dens oppgave var å vokte over lovens grunnrettigheter, og å kontrollere at lovgivning, rettsutøvelse og forvaltning ikke bryter med disse. Gjennom utallige dommer over syv tiår har domstolen bidratt til videre utdypning av grunnloven, og til den gradvis styrkede forankring av de demokratiske og rettsstatlige verdiene i den tyske befolkningen.

Et eksempel på forfatningsdomstolens betydning kan vi finne historien om Veit Harlan, en av nazitidens mest berømte og beryktede filmregissører, og mannen bak den sterkt anti-semittiske publikumssuksessen «Jud Süss». Harlan ble i de første etterkrigsårene frifunnet for tiltaler om forbrytelse mot menneskeheten i flere lokale domstoler. Dommerne var i stor grad tidligere NSDAP-medlemmer som hadde manøvrert seg tilbake til sine tidligere dommerembeter. Harlan kunne etter dette fortsette sitt virke som filmregissør i det tyske etterkrigssamfunnet, dels med nye publikumsuksesser. I et åpent brev, utsendt sommeren 1951, henvendte pressesjefen for Hamburgs SPD-styrte byregjering, Erik Lüth, seg til den bredere offentlighet med oppfordring om boikott av Harlans filmer. Lüth skrev bl.a: «Harlans gjeninntreden som filmregissør river opp gamle sår, og svekker Tysklands anseelse i verden. Det er ikke bare en rett, men også en plikt for anstendige tyske borgere å protestere mot denne uverdige representanten for tysk film.» Harlans filmproduksjonsselskap klagde Lüth inn for en domstol i Hamburg, og fikk medhold etter en sivilrettslig paragraf om «.. tilsiktet påføring av skade på en annen i strid med hevdvunne normer». Lüth ble dømt til å betale erstatning, og ilagt forbud mot å videreføre boikottoppfordringene.

Den 22. november 1951 leverte Lüth klage over dommen til forfatningsdomstolen i Karlsruhe. Klagen hadde form av en såkalt «Verfassungsbeschwerde», en rettighet som tilkom enhver tysk borger i den nye grunnloven. Klagen gjaldt påstand om brudd på Lüths rett til meningsfrihet etter grunnlovens artikkel 5.1 Mer enn 6 år senere, januar 1958, opphevet forfatningsdomstolen (BvG) dommen mot Lüth. Hamburgdomstolen hadde krenket Lüths rett på menings- og ytringsfrihet etter grunnloven. Forfatningsdomstolens dom, som ble forfattet av BvG-dommeren Günter Durig, ble på mange måter en milepæl.

BvG-dommen utlegning av når, og på hvilken måte, grunnlovens grunnrettigheter kan overstyre lovgivning og domfellelser har senere blitt betegnet «som teorien om grunnlovens objektive verdiordning» («Theorie von der objektiven Wertordning des Grundgesetzes»). Teoriens status og rekkevidde har vært omstridt blant rettsfilosofer og jurister, men at den har hatt de facto virkning er hevet over tvil. Hovedelementer i teorien er:

– Mennesket og dets verdighet har forrang foran statens maktinteresser.
– Grunnrettighetenes innhold, og plasseringen av kapitlet om dem først i grunnloven, tydeliggjør at grunnloven aldri var ment som noe verdinøytralt dokument.
– Grunnlovens verdiordning må stå i sentrum for det sosiale fellesskapet, og være normgivende for all lovgivning og rettsutøvelse som berører dette.

Lüth ble frifunnet fordi han «..ikke hadde gjort noe annet enn å benytte seg av sin menneskelighet til å vise Harlans medansvar for jødeforfølgelsene, og til å ta konsekvensene av det gjennom oppropet om boikott». Ut fra vår tids perspektiv kan domfellelser for noe så selvsagt som retten til frie ytringer fremstå som svært fremmed. Retten til å ytre seg fritt var der på papiret, klokkeklart hjemlet i den nye grunnlovens § 5, men etterkrigstidens øvrighetsstat og delvis naziinfiserte juristeri la hindringer i veien. Med Lüth-dommen ble grunnloven noe mer enn en beskyttelsesordning mot statlig vilkårlighet, den ble også verdiordning med «utstrålingsvirkning» på alle rettens områder.

Christian Bommerius beskriver i sin bok «Das Grungesetz – Eine Biographie» (2009) denne overgangen slik: «Først med denne dommen kom grunnlovens samtale med sine borgere virkelig i gang». Senere, og helt opp til vår tid, har forfatningsdomstolens «samtale» med sine borgere resultert i dommer som har styrket alt fra kvinnerettigheter og seksuelle minoriteters rettigheter til pressefriheten, forsamlings- og demonstrasjonsfriheten og sosialmottakernes rettigheter. I de senere år har dommer mot uproporsjonale overvåkingstiltak begrunnet i sikkerhetshensyn stått sentralt.

Forfatningsdomstolens samtale med sine borgere la etterhvert grunnlaget for en spesifikk tysk form for «forfatningspatriotisme», en teori om legitimitet, identitet og demokratisk kultur fundert i forfatningens verdigrunnlag. Forfatningspatriotismen fikk på denne måten etterhvert karakter av en alternativ nasjonal identitet for tyskerne, i en stat hvor historien etter 1945 var blitt ubrukelig som grunnlag for etablering av noe som lignet på en stolthetsbærende identitet, og i en nasjon som helt fram til 1990 var delt i to stater.  Grunnloven, slik forfatningsdomstolen fortolket og videreutviklet den, ble på mange måter selve motoren i den vellykkede moderniseringen av det tyske samfunnet, slik vi i dag kjenner det.

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11751759-det-nye-tyskland-historien-om-rettssamfunnets-seine-triumf?fbclid=IwAR2JC-7a9O5Uj5Pe0csll-kFide-xapTMny3nD2qYI2HoI2zZX7FyPcGQEY

Hva synes du?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s