DDR OG NAZISMEN

Det er vanlig å beskrive forskjellene mellom de to tyske statenes oppgjør med nazifortiden i termene «oppgjør ovenfra» (DDR) og «oppgjør nedenfra» (BRD). Det er også vanlig å fremheve DDRs antifascisme som den nye statens grunnleggelsesmythos, mens det for BRD er vanlig å fremheve fortielse og bagatellisering av nazifortidens ugjerninger etter avslutningen av Nürnbergprosessene og fram til til 60- og 70-tallet, da «vendepunktet» sakte begynte å ta form. Det er betydelig mer litteratur om den vesttyske enn den østtyske nazibearbeidingen, og det er den vestlige varianten som har gitt navn til det etterhvert så verdensberømte fenomenet «Vergangheitsbewältigung» (fortidsbearbeiding). Derfor noen refleksjoner rundt DDR og nazismen: Hvordan forløp bearbeidingen av naziherredømmet i DDR, hvilke ideologiske og politiske premisser bygde det på? Var det noe med selve innretningen på DDRs oppgjør som gjorde at det politisk-kulturelle forsvarsverket mot autoritære holdninger fikk en svakere og mindre varig forankring i befolkningen enn i vest, og er det mulig å lese noen effekter ut av dette i dagens Tyskland?

DDRs offisielle lære om fascismen bygde på den såkalte «Dimitroff-formelen» – en teori om den tvingende sammenheng mellom kapitalisme, fascisme og imperialisme. Avskaffet man kapitalismen, fjernet man også det økonomiske fundamentet for fascismen; den ville da etterhvert forsvinne av seg selv. DDR hadde en kort periode med aktiv straffeforfølgelse av naziforbrytere på begynnelsen av 50-tallet – tusener ble straffeforfulgt og ca. 50 dømt til døden. Det var likevel en relativt kortvarig affære, om enn betydelig mer omfattende enn i Vest-Tyskland på samme tid, hvor det etter Nürnbergprosessene ble lagt lokk på det meste. I tråd med Dimitroff-formelen kunne så SED, fire år etter DDRs grunnleggelse, erklære avnazifiseringen som fullført: fascismens røtter var fjernet og en kunne gå over til dagsordenen – den planmessige oppbyggingen av sosialismen.

For å få dette til å gå opp måtte NSDAP-medlemmer som ikke hadde blitt straffeforfulgt, altså det store flertall, arrangere seg med regimet. Samfunnets midtsjikt – lærere, politi, leger – ble fylt opp med tidligere NSDAP-medlemmer, og vi fikk noe som godt kan beskrives som et bytte av skyld mot forpliktelse til aktiv og lojal deltagelse i oppbyggingen av det nye samfunnet. Det var altså ikke kun i vest at man gjennom 50- og 60-årene fikk omfattende personlige kontinuiteter mellom maktposisjoner under naziregimet og i etterkrigssamfunnene.

Den offisielle avslutningen av avnazifiseringen betød på ingen måte at DDR sluttet å minnes nazitidens ugjerninger. Men det var en annen form for minnepolitikk enn den som etterhvert skulle ta form i det vestlige Tyskland fra 60-70-tallet og utover. I sentrum sto nye, sentralt oppbygde minnesmerker over store konsentrasjonsleirer som Buchenwald, Sachsenhausen og Ravensbruch. Kjernen i utstillingene var fortellingene om terror og motstand, og ikke minst den kommunistiske motstanden. Holocaust var svakt til stede i denne etterhvert kanoniserte historiefortellingen. Historikeren Norbert Frei er en av de fremste ekspertene på bearbeidingen av nazitiden i de to tyske etterkrigssamfunnene, og ikke minst hans analyser av Vest-Tysklands totale svikt i de første ti-årene etter krigen har fått mye oppmerksomhet. Om Holocausts rolle i DDRs offisielle minnepolitikk er Freis konklusjon temmelig entydig (jfr. « Zur Rechten Zeit», 2019): «I sine samlede analyser av nasjonalsosialismen betraktet DDRs historikere mordet på jødene som heller underordnet, og underspilte i betydelig grad også de rasebiologiske begrunnelsene».

Nazismen var selvsagt en manifest realitet for etterkrigstidens østtyske befolkning. Antallet minnesmerker var i de første ti-årene etter krigen langt flere i øst enn i vest, og store mengder av skoleklasser, fagforeninger og partiforeninger hadde organiserte turer til Buchenwald og de andre minnestedene som obligatorisk program. Men annerledes enn i «selvoppgjøret nedenfra» som begynte å ta sin form i Vest-Tyskland fra 70-tallet og utover, var det få koblinger mot personlige biografier, ingen konfrontasjoner mellom generasjonene, ingen lokalhistoriske gravehistorier, ingen kritisk og åpen debatt båret fram av samfunnsborgerne selv. Den mørke tyske historien var til stede overalt, men kun oppstykket og i omriss. Norbert Frei uttrykker det slik: «Historien var gjenstand for mobiliserende tilslutning, ikke for reflekterende betraktning.»

Historien om den «kommunistiske motstanden» var selv delvis retusjert, bl.a. ved fjerning av problematiske sider ved kommunistenes agering i Buchenwaldleiren – forøvrig et svært ømtålig tema så sent som på 90-tallet når dette ble debattert på grunnlag av nytt arkivmateriale som hadde dukket opp etter murens fall (jfr. Niethammer m.fl. «Der gesäuberte Antifascismus», 1994).

I sin kritikerroste bok „Umkämpfte Zone – mein Bruder, der Osten und der Hass» (2019) – et nådeløst oppgjør med sin far, en voldelig STASI-offiser med Hitlerjugend-bakgrunn – beskriver teaterskoleprofessoren og den tidligere verdensklassesprinteren Ines Geipel etterkrigstidens postfascistiske DDR som en „syntese mellom innkapslet Hitler og nytt diktatur.“ Nettopp unge menn født mellom 1930 og 1935 – generasjonen som Neipels far tilhørte – fikk på 50-tallet sentrale posisjoner i den nye statens funksjonselite. En generasjon som var vokst opp med «hurra og Hitlerjugend, jubel for føreren, folket og fedrelandet og som hadde drømt om oppbrudd og fellesskap», fikk tilbudet på nytt i det «bessere Deutschland» – og grep det. Men som Geipel fremholder: Jubelen rettet seg alltid «fremover» – fortiden og det indre ble «uthulet og glemt».

Hvordan virket så dette på samfunnets mikroplan, hva ble virkningshistorien utover 60-, 70- og 80-tallet, og ikke minst, hvilke nedslag fikk det i det gjenforente Tyskland? I en artikkel i „Blätter für deutsche und internationale Politik“ (10/2019) om „forholdene 1989“ og om AfD fastslår psykoanalytikeren Annette Simon, selv et barn av DDRs 70- og 80-tall, at hverdagen i DDR var preget av „en stadig nykonsolidering av autoritære, hierarkiske strukturer». Raseriet som vokste ut av dette resulterte imidlertid ikke i medfølelse med ofrene for fascismen, men tvertimot i et raseri mot det Simon beskriver som en «påtvunget» antifascisme. I dagens Tyskland lever dette raseriet videre i deler av den tidligere DDR-befolkningen, bl.a. som raseri mot migrasjon «påtvunget» av «de politiske elitene i vest». Mye av forklaringen finner Simon i manglende erfaring med å «stå i offenlige debatter og konflikter på en konstruktiv måte», diskusjonskultur av den type vi kjenner fra vest var ikke lært og internalisert.

Dette er selvsagt kun en del av historien. Det ligger også mye forklaring i ydmykelsene og tapserfaringene den østtyske befolkningen måtte gjennomleve i en unødig fremskyndet gjenforeningsprosess. Ikke minst det trange rommet for egen bearbeiding av sin 40-årige historie, og den manglende opplevelsen av likeverdighet i gjenforeningsprosessen, kan ha satt spor man i dag må betale prisen for. Samtidig har det de siste årene vært en betydning økning i antallet studier som har satt fokus på DDR-diktaturets eget ansvar for utviklingen av autoritære, antidemokratiske og høyreekstreme holdninger i befolkningen – og da både innad i DDR og som langtidsvirkning opp til vår tid. Ines Geipel og Anette Simon er to av flere, og de aller fleste av dem har DDR-bakgrunn.

Hva synes du?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s