Madame de Staël og tyskerne

Klassekampen hadde 9. januar et fint portrett av den franske opplysningskvinnen Anne Louise Germaine de Staël. Portrettet er en del av en serie om kvinnelige tenkere som filosofiprofessor Kristin Gjesdal skriver for avisen. Madame de Staël, som hun også kalles, var en sprenglærd forfatter og filosof som gikk inn og ut av Europas litterære salonger før og etter århundreskiftet 1700/1800. Hun var ikke den eneste sterke og uavhengige kvinne med intellektuelle karrierer på denne tid – i Weimar/Jena gjorde Caroline og Dorothea Schlegel seg sterkt bemerket, likeså Rahel Varnhagen i Berlin. De virket som forfattere, oversettere, vertinner i tidens innflytelsesrike litterære salonger og mye, mye mer. De var de første «moderne kvinnene», levde ut frie kjærlighetsliv, giftet og skilte seg. Madame de Staël skrev et utall bøker – romaner, filosofiske studier, litteratursosiologiske tekster, sammenlignende kulturstudier og mer til, samlet noe mer enn 30 bøker.

Som KK-portrettet fremhever er kanskje de Staels viktigste, og for ettertidens mest kjente bok, det gigantiske verket om tyskerne, «De l’Allemagne», som kom ut i London i 1813 etter at det i 3 år hadde vært «i varetekt» hos Napoleons politiminister. Hva Madame de Staël rent faktisk mente om «tyskerne» kan man forståelig nok ikke forvente å få vite så mye om i et 1-sides avisportrett. Så la oss gjøre et forsøk – hva så den verdensvante de Staël i tyskerne? Tyskland var på begynnelsen av 1800-tallet ikke noe «land» slik Frankrike, England og Spania var det, det var i høyden et vagt sammenholdt språk- og kulturfellesskap splittet opp i et utall større og mindre fyrstehus. Dette var selvsagt kjent for de Staël når hun våren 1804 inntar Berlin med brask og bram. Etter en periode som æresgjest ved dronning Luises hoff innretter hun seg hos Goethe i Weimar. Et opphold som var planlagt for 2 uker, varte i nesten 3 måneder. I Goethes residens på Frauenplan 1, «musenes hoff», går datidens storheter inn og ut – Schiller, Herder, Jena-romantikerne, von Humboldt, Schelling, Fichte når han er på besøk fra Berlin. Den svært kunnskapshungrige de Staël egler seg inn på dem alle, diskuterer, forlanger svar, utfordrer. Det regnes som sikkert at de intense samtalene de Staël hadde i disse tre månedene ble helt avgjørende for boken om Tyskland. Før de Staël tar avskjed med Weimar har hun rekruttert filologen, oversetteren og den store Jenaromantikeren August Wilhelm Schlegel som personlig sekretær. De reiser Europa rundt og arbeider sammen i 13 år helt frem til de Staëls død i 1817.

I Goethes verk ser de Staël verdenslitteratur («Weltlitteratur»), noe som svarer godt til Goethes egne forestillinger om hans litterære ytelser. For det er den tyske litteraturen og filosofien som imponerer de Staël – arkitekturen, billedkunsten, og merkelig nok også musikken, har hun mindre sans for. Helt i sentrum for hennes dom over det tyske samfunnet, over dets kultur og politikk, står konstateringen av at landet er uten midtpunkt, uten et åndelig sentrum, uten hovedstad: «Flertallet av forfatterne og filosofene arbeider i stille avsondrethet eller i beste fall innenfor en stille krets, som de behersker.» En følge av dette er unødig respekt for det «utenlandske» og en form for mindreverdighetsfølelse som i følge de Staël er grunnløs, men som senere, i takt med gryende preussisk-tysk nasjonalisme og kjølvannet av seieren over Napoleon i den store «Völkerschlacht», slår om i patetisk og overspilt nasjonalisme. De Staël fremhever også militærstandens overvekt, underdanighetsfølelsen, klasseforskjellene og mangelen på fellesskapsfølelse som preget det tyske samfunnet. Hun er imponert over skarpheten og den kompromissløse viljen til å komme til bunns som preger professorenes og litteratenes teoridiskusjoner, men konstaterer samtidig at de er komplett uten makt og innflytelse. Maktens spill er avsondret fra de åndelige sfærer (her er i og for seg Geheimrat Goethe et unntak) og politikken er fyrstenes og embetsmennenes domene.

Den motsatte (og positive) siden av dette er imidlertid den individuelle fantasiens plass og det De Staël omtaler som «sjelens poesi». Den tyske litterære teori er i følge De Staël en teori om de skapende kreftene og de skjønne kunstene, om «..Promotheus som henter flammen ned fra himmelen og skjenker den til kunsten». Den (klassiske) franske diktningen kan ha større klarhet, men det er også noe stivnet ved den. Forholdet mellom litteraturen og det lesende publikum er også helt forskjellig i Frankrike og Tyskland. I Frankrike behersker et kompetent og kresent publikum sine diktere, i Tyskland er det dikterne som behersker publikum: «Un auteur allemande forme son public; en France le public commande aux auteurs».

De Staël gjør et stort poeng ut av forskjellene mellom tyskernes og franskmennenes konversasjonsstil. Dette er er observasjoner man godt kan humre litt over, og som også peker fram mot mange av vår tids klisjeer om «tyskerne» og «franskmennene». Tyskerne kan vel egentlig ikke konversere, om man forstår de Staël riktig. De behersker i alle fall ikke kunsten slik franskmennene gjør det, med sine kjappe avbrudd og innskudd og sin lekende språklige eleganse. For tyskeren, med sitt diskursive alvor og sin dialektikk, er resultatet av kommunikasjonen det sentrale; den tyske konversasjonsstilen hemmes også av antikverte høflighetsformer og unødig betoning av samtalepartnernes rang og posisjon. For franskmannen har konversasjonens lette flyt en betydning i seg selv. For den stakkars tyskeren kan språket, med den eviglange ventingen på at verbet skal komme og setningen ta slutt, i seg selv være en hemsko for den utvungne konversasjon. Å lyve er heller ikke noe for tyskeren, iallfall ikke hvis det skal gjøres med troverdighet. Løgnens elegante dobbelttunge fungerer nemlig svært dårlig i et språk overfylt av konsonanter, omstendelig oppbygde setninger og lærd grammatikk. «Det er som om språket selv motsetter seg intensjonen om å misbruke det», skriver de Staël, og viser her til et godt tradert element i det tyske myteuniverset – Tacitus hyllest av germanernes oppriktighet («Aufrichtigkeit»).

Madame de Staëls portrett av tyskerne kan med god rett beskrives som anakronistiske betraktninger fra fyrstehusenes og borgerskapets salonger mer enn 200 år tilbake. Hva er vitsen med å holde på med slikt? Av pur lyst, om ikke annet. I tillegg må man aldri glemme at bilder og mytologier om «hva et land er», eller bør/kan bli, alltid har vært innvevd i den reelle historien og selv også har vært med på å skape den. Virkningshistorien av De Staëls portrett er isolert sett ikke spesielt dramatisk, men den kan godt innskrives i den lange rekken av det Dieter Borchmeyer i sitt 1000-sider lange Opus Magnum «Was ist Deutsch» (2017) omtaler som «fenomenologier over tyskerne» – fra Tacitus’ «Germanerne» (det romerske «utenfrablikket» fra år 100 som tyskerne senere adopterte som «innenfrablikk») via Goethetidens mange utlegninger (Schiller, von Kleist, Fichte) og Heinrich Heines elegante spott senere på 1800-tallet til de større filosofiske og sosiologiske diagnoser i første del av forrige århundre (Erich Kahler, Helmuth Plessner, Norbert Elias) – for å stoppe før WW2, som kaster om på veldig mye og kompliserer bildet. Beslektet (og i et visst henseende farligere) er det man kan kalle «de tyske mytologienes historie», og ikke minst mytenes skjebnesvangre instrumentalisering i form av skakkjørt heroisme, nasjonalisme og krig i de 150 årene som skulle følge etter at Madame de Staël forlot sitt Weimar.

Da er vi inne på et stort og annet terreng. Det får bli en annen gang.

Hva synes du?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s