Det tyske Linkspartei («Die Linke»), SV/Rødts søsterparti, holdt digitalt landsmøte 26.-27.-februar. Landsmøtet valgte den kvinnelige duoen Janine Wissler und Susanne Hennig-Wellsow til nye partiledere. Henig-Wellsow tilhører den moderate, realpolitiske fløyen som har en kritisk-konstruktiv innstilling til EU-prosjektet og som ikke på prinsippielt grunnlag avviser utenlandsinnsats for det tyske Bundeswehr. Wissler har bakgrunn fra den trotskistisk inspirerte partifraksjonen «Marx-21». Hun har nå forlatt denne, men anses fortsatt som en person med tydeligere venstreorienterte posisjoner enn Hennig-Welsow. Wissler har vesttysk bakgrunn, mens Hennig-Welsow har en tydelig østtysk profil, bl.a. med erfaring fra den rød-rød-grønne regjeringen i Thüringen. Det er altså disse to som skal lede forhandlingene med SPD og De Grønne om det skulle rekke for et flertall for en rød-rød-grønn-regjering etter valget på ny Bundestag i september. Kandidaten fra partiets venstreopposisjon, «Fundifraksjonen», fikk omtrent 20% av stemmene.
Hva slags konsekvenser valget av den nye lederduoen vil få for de mulige forhandlingene med SPD og De Grønne om en rød-rød-grønn regjeringsplattform, er det fortsatt litt for tidlig å si noe helt bestemt om. Leser man kommentarene i Die Tageszeitung (TAZ), Süddeutsche Zeitung (SZ) og Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ), får man litt forskjellige vurderinger. Mens FAZ går langt i å antyde at valget av Wissler nærmest innebærer en skrinlegging av det rød-rød-grønne prosjektet, påpeker de andre at samarbeidsorienterte og moderate Hennig-Wellsow tross alt fikk mer enn 70% av stemmene på landsmøtet. Det kan man med en viss velvilje utlegge som støtte til regjeringsforhandlingskursen fra partiflertallets side. På den annen side fikk den mer uforsonlige Wissler over 80% av stemmene, men det må jo også ses i sammenheng med at kandidatene fra partiets ytre venstre aldri fikk mer enn 20%.
I følge TAZ’ kommentar forløp landsmøtet roligere og mer sivilisert enn noensinne tidligere, «bråkmakerne» Wagenknecht/Lafontaine er borte, de gamle med SED-skikkelsene har gått inn i de evige jaktmarker, partiet har blitt forynget og øst-vest-skillene har svekket seg. Det nye tyngdepunktet i partiet synes å ligge i en gruppering av yngre partimedlemmer som kaller seg «Bewegungslinke», og som fikk valgt in en rekke av sine medlemmer i det mer enn 40-personers store sentralstyret. Den moderate, østtysk baserte, fløyen rundt parlamentarisk leder Dietmar Bartsch synes dog å ha bli litt svekket. Oppsummert er det nok for tidlig å avskrive det rød-rød-grønne alternativet, slik FAZ-kommentaren gjør, selv om Wissler er valgt som en av to ledere.
Vi vet at SPD og De Grønne aldri vil gå med på en plattform med et prinsipielt nei til utenlandsinnsats for Bundeswehr og med veldig NATO-kritiske formuleringer. Da vil Die Linke stå overfor en situasjon hvor de må bestemme seg for om hva som er viktigst: komme i maktposisjon og å øve innflytelse eller å holde seg røde og ranke. Velger de det siste, vil de samtidig ødelegge en historisk mulighet for en ny type sentrum-venstrekonstellasjon i tysk politikk. Stilt overfor disse alternative er det slett ikke sikkert at Wissler vil trekke det lengste strået. Hadde die Linkes håndtering av disse spørsmålene kun hatt betydning som et internt partianliggende, ville det vært mindre grunn til å bry seg om dem. Saken er imidlertid at det er også er avgjørende for at den fallerte storheten SPD skal kunne fortsette som regjeringsparti. Med mindre en koalisjon av De Grønne, FDP og SPD seiler opp som et alternativ, vil nemlig SPD i praksis være avhengig av å ha med seg Die Linke for å kunne få regjeringsmakt. De Grønne for sin del har jo et åpenbart alternativ i en svart-grønn regjeringskonstellasjon med CDU/CSU (og evt. FDP).
Tysktime 