Den tyske forfatningsdomstolen avsa i går en historisk viktig dom om myndighetenes klimaoppfølging. Den står i følge dommen i direkte motstrid til grunnlovens § 20a, og må forbedres på en rekke punkter. Nevnte paragraf, som kom inn i grunnloven i 1994, slår fast at staten har ansvar for å «beskytte livsgrunnlaget for fremtidige generasjoner» gjennom lovgivning og politisk planlegging. I følge grunnlovsdomstolen er oppfølgingen av denne forpliktelsen ikke tilfredsstillende ivaretatt gjennom eksisterende klimalov og klimamål.
Dommen krever bl.a. at det senest innen 2022 fastsettes mer spesifikke mål for hvilke klimakutt som må iverksettes fra 2030, og viser her også spesifikt til de yngre generasjonenes rett på forutsigbarhet og planleggingssikkerhet. Saken ble behandlet som en såkalt «Verfassungsbeschwerde», på norsk «forfatningsklage» – en rett det tilkommer den enkelte tyske borger å benytte seg av. Forfatnigsklagen var innsendt av lederne for en rekke miljøorganisasjoner, med tyske «Fridays for future»-frontkvinne, Lisa Neubauer, i spissen.
Mange her på berget vil sikkert skrike opp om «politikkens rettsliggjøring» av en dom som dette, Klassekampens lederskribenter ikke unntatt. Men det var altså slik grunnlovsfedrene (og -kvinnene, det var 4 av 65) i «Parlamentarische Rat» ville ha det da den nye tyske grunnloven ble fremlagt for beslutning i mai 1949 – en grunnlov med sterk konstitusjonell sikring av demokratiet, med solid rettslig forankring av frihetsrettighetene og med vid kontroll av, og prøvingsrett mot, de politiske myndighetenes (Bundestag, Bundesrat, delstatsforsamlingene) beslutningspraksis. Tilslutningen til denne rettsoppfatningen – til grunnloven som «verdidokument», om man vil – har styrket seg gjennom hele etterkrigstiden. Den har også lagt grunnlaget for flere forbedringer og fornyelser av selve grunnlovsteksten, noe nevnte § 20a er et eksempel på. En helt grunnleggende rolle har blitt spilt av forfatningsdomstolen, med sine to kamre («Senate») og sitt sete i den sydvestlige byen Karlsruhe.
Det er i dag bred enighet om at grunnloven – og forfatningsdomstolens løpende arbeid med tolkning, kontroll og utvikling av den – har bidratt sterkt til moderniseringen og demokratiseringen av Tyskland, og til at forankringen av de liberale og humanistiske verdiene i befolkningen i dag er en fundamentalt annen enn den var i ruinene fra sivilisasjonssammenbruddet for 75 år siden. Det kan leses mer om dette i et essay jeg skrev for Morgenbladet i anledning grunnlovens 70-årsjubileum i mai 2019. https://tysktime.wordpress.com/2019/05/23/grunnloven-ble-forst-mott-med-likegyldighet-og-fiendtlighet/
Gårsdagens dom i forfatningsdomstolen er ingen virkningsløs resolusjon. I tråd med domstolens virkningskraft, MÅ politikerne nå foreta endringer i klimaloven og foreta skjerpinger og konkretiseringer av eksisterende klimamål. Det er bl.a. temmelig sikkert at dommen vil få konsekvenser for tempoet i det såkalte «Kohleaussteig», avviklingen av de tyske kullkraftverkene. Reaksjonene fra miljøorganisasjonene og fra de politiske partiene har vært positive – begeistrede fra partiene på sentrum-venstre side, noe mer avdempede fra regjeringspartiet CDU/CSU.
Det er forøvrig høyinteressant å se dommen i sammenheng med valget på ny Bundestag til høsten. Et resultat av dette vil med 99% sannsynlighet bli at Tysklands store grønne parti (26-27% på siste målinger) trer inn som regjeringspartner, og muligens også overtar Bundeskanslerrollen etter Angela Merkel. Dommen i forfatningsdomstolen vil gi De Grønne styrket legitimitet i ambisjonene om et regjeringsprogram med langt mer offensiv miljø- og klimapolitikk. For et parti som tror på EU-institusjonenes mulighet for å skape forandring, og som ønsker å spille en lederrolle i den europeiske klimapolitikken, kan man godt se for seg at de samlede langtidsvirkningene av denne dommen kan bli store.
Tysktime 