Den tyske politiske teoretikeren Jan-Werner Müller, professor i political sciene ved Princeton University, USA, har gjennom flere år skrevet fram en liberalisme fra venstre. Han har gjort det gjennom bøker om populismen, om forfatningspatriotismen, i sin politiske idehistorie for det 20. århundre, i sine studier av Carl Schmitt og mer til. I disse dager er han aktuell med en ny bok om demokrati og regjerbarhet.
I boken «Furcht und Freiheit – für einen anderen Liberalismus», som utkom høsten 2019, utlegger han sitt venstreliberale program i nær anknytning til den jødisk-latvisk-canadiske politologen Judith N. Shklar (f. 1928) og hennes «Liberalism of fear», fryktens liberalisme. Sentralt i hennes teorier står det enkelte individs rett på beskyttelse mot grusomhet og frykt, og i forlengelsen av dette hennes «rettighetenes liberalisme». Det er en nær forbindelse mellom hennes biografi og hennes verk.
Müller analyserer i sin bok flere aspekter av det vi i dag, ofte svært kritisk, omtaler som «identitetspolitikk». Hans utgangspunkt i Shklar gjør at han evner å fange opp noen elementer som ofte blir borte i dagens opphissede debatter. Kort sagt argumenterer Müller for en type «avkulturalisering» av det politiske ordskiftet. De identitetspolitiske kravene er legitime: Men handler beskyttelse av mindretallskulturer primært om «kultur»? Er det ikke langt mer et spørsmål om å sette makt bak kravet om likebehandling? Et sted i boken formulerer Müller dette slik:
—
«Det mange i dag nonsjalant avfeier som identitetspolititikk forstås feil hvis man oppfatter den som en etisk oppfordring til maksimal individuell (eller kollektiv-kulturell) selvutfoldelse; det handler heller ikke om å fremme en utvikling med et maksimalt antall pittoreske livsformer ved siden av hverandre. Derimot handler det om likhet, og i særlig grad å kjempe fram en effektiv likebehandling. For Black Lives Matter-bevegelsen handler det ikke primært om å utbre en bestemt form for mangfoldsideologi; det dreier seg rett og slett om det, til dels fortvilte, forsøket på å øke bevisstheten blant et indifferent eller ignorant flertall om erfaringene av sårbarhet. Man gjør til syvende og sist ikke noe annet enn å kreve den selvfølgelige grunnretten til ikke å bli skutt av politiet.
Noe lignende kan man si om MeToo. Heller ikke her dreier det seg om skurrile, subkulturelle erfaringer, eller om rettighetene til et mindretall, snarere om innfrielsen av en basisfrihet – nemlig friheten til å leve sitt liv uten frykt for sjikanering fra mektige menn. Judith Shklar betegnet sin liberalisme som «de permanente mindretallenes liberalisme». Hun ville med dette ikke fremme noen slags gruppeseparatisme, en forestilling om at kollektive identiteter er bærere av en tidløs og permanent «essens». Hovedpoenget var ikke noe annet enn å peke på kjensgjerningen om disse mindretallenes opplevelse av diskriminering, ikke-aktelse og sårbarhet over svært lang tid.
De som opplever at egen «frihet» innskrenkes av krav om beskyttelse mot frykt, forsøker gjerne å fremstille de sårbare som en slags penetrante mindretall, eller som subkulturelle yrkesdemonstranter og eviggående gledesdrepere. Det skal likevel mye til for å hevde at man befinner seg i en situasjon der flertallene trenger beskyttelse mot mindretallene. Sistnevntes stemmer er i dag ofte tydeligere enn de tidligere har vært. Deres tilstand av strukturell sårbarhet er likevel fortsatt langt mer utpreget enn hva det påstått viktimiserte flertallet er i stand til å forestille seg.»
(Min overs.)
—
Müllers (og Shklars) teorier er liberale fordi det er det enkelte individ og den enkelte borger som står i fokus, de er venstreorienterte fordi de synliggjør at undertrykkelse og sårbarhet kan sette seg gjennom på alle plan i samfunnet og i hele spekteret av mulige herredømmerelasjoner – på arbeidsplassene, gjennom sosial diskriminering og ulikebehandling, i strukturelle hindre for sjanselikhet. Demokratiske institusjoner og like politiske rettigheter er viktig, men ikke tilstrekkelig for å beskytte den enkelte mot frykt og ufrihet.
For en skikkelse som Shklar ga heller ikke de tette sosialt-kulturelle fellesskapene noen garantert beskyttelse mot det enkelte individs sårbarhet og utsatthet. Shklar var derfor skeptisk mot veldig mye av det som går under navnet «kommunitaristisk» samfunnsteori. Svært mange vil derimot hevde, og jeg er blant dem, at en eller annen form for sosialisme – eller i det minste en rettighetsbasert og omfordelende velferdsstat – er nødvendig for å realisere det program Müller (og indirekte, Shklar) gjør seg til talsmann for.
Tysktime 