Etter to år med rehabiliteringsarbeider og Coronanedstenging har Hölderlinturm i Tübingen åpnet dørene for publikum igjen. Her i sitt tårnrom hos den gode snekkermesteren Zimmer bodde Hölderlin, «geistig umnachtet», i de nesten fire ti-årene frem til sin død i 1843. Hvor gal han var, og hvor mye galskapen var en flukt fra en gal verden, får vi aldri helt vite.
Et steinkast unna, i Evangelisches Stift, tilbrakte Hölderlin pregende studieår med Hegel og Schelling som romkamerater. Parallelt skapte den pågående franske revolusjon først stort håp, så skuffelse.
Hvem var Hölderlin: romantiker, klassisist, revolusjonær, alt på en gang eller noe helt, helt annet?
Den nyoppbygde utstillingen er ekstremt velgjort, klok, lærd, rik og mangefasettert. Jeg tilbrakte selv fem klokketimer der i dag, og svimlet ut med følelsen av å ha blitt «hölderlinsk beveget». Forsøk på gjenfortelling er dømt til å gjøre vold på utstillingen, men den kan kanskje inspirere meg til å komme tilbake i en eller annen form. Noen få utvalgte fotos kan likevel gi et aldri så lite inntrykk. Ellers er det bare å si: kom dere til Tübingen.
Tysktime 