Utskjelt som «prostituert» av Erdogan, rockebandmanager, visepresident i Forbundsdagen – Tysklands nye kulturminister setter kursen

Med De Grønnes Claudia Roth som «Staatsminesterin für Kultur und Medien» har Tysklands nye sentrum-venstreregjering fått en meget erfaren og profilert skikkelse som øverste leder for statens kulturpolitikk. I det føderative Tyskland er kulturpolitikken etter grunnloven delstatenes domene. Tysklands nye «kulturminister» har følgelig ikke noe eget departement, derimot en stor avdeling administrativt plassert i «Kansleramt», forbundskanslerens kontor.

Claudia Roth. Foto: S. Teschke, CC BY-SA 3.0

Roth vil årlig likevel ha mer enn 20 milliarder Nkr. til disposisjon for statlige kulturformål. Det store gross av Tysklands museer er i hovedsak finansiert av de 16 delstatene og av landets byer og kommuner. Noen få store, og symboltunge, museer er imidlertid rene føderale institusjoner og direkte underlagt Roths «Staatsminesterium», herunder «Deutsches Historisches Museum» og «Jüdisches Museum» i Berlin og «Haus der Geschichte der Bundesrepublik» i Bonn. Kulturstatsministeren har også stor betydning når det gjelder kulturpolitiske retningsvalg for hele republikken, og som finansiell understøtter av store kulturpolitiske prestisjeprosjekt. Prosessen bak det gigantiske «Humboldt Forum» i Berlin er umulig å forstå uten kulturstatsministerens pådriverrolle.

Claudia Roth har nesten 20 års fartstid som medlem av forbundsdagen, og var inntil i høst forbundsdagens visepresident. I forbundsdagen har hun vært særlig profilert på menneskerettighetsspørsmål. Hun har også eksponert seg som tilhenger av kulturutveksling som redskap for støtte til den demokratiske opposisjonen og til sivilsamfunnet i autoritære stater. I en tidlig fase av Recep Tayyip Erdogans politiske karriere ble hun av den senere autoritære tyrkiske statslederen beæret med tittelen «prostituert»; anledningen var et politisk samarbeidsprosjekt med tyrkiske kvinneaktivister i Erdogans periode som borgermester i Istanbul. På sin kulturpolitiske CV kan Claudia Roth også skrive inn sin fortid som manager for det legendariske revolusjonære rockebandet «Ton Steine Scherben» – et av det tyske 70-tallets mest ikoniske kulturelle fenomener.

Posten som kulturstatsminister har i de siste 8 år vært ivarettatt av CDUs Monika Grütters, en dyktig og målbevisst skikkelse som med all mulig tydelighet har bevist hvor mye makt det kan ligge i embetet. De siste årenes kriser og lederstrider innad i både Det jødiske museet og i Filmfestivalen i Berlin hadde sannsynligvis ikke kunnet bli løst på samme gode måte uten Grütters inngripen.

Med Claudia Roth blir det nok mindre «Humboldt Forum» og «Garnisonskirche zu Potsdam», i det hele tatt mindre Preussen i de politiske profileringene. I samspill med utenriksminister og partikollega Annalena Baerbock ligger det også til rette for at det verdensomspennende nettet av «Goethe-institutter» skal kunne benyttes mer aktivt som redskap for Roths ide om kulturpolitikk som utenrikspolitikk. Fremfor alt vil vi se et sterkere fokus på en konsekvent gjennomlysning av kolonialt erobrede kunst- og kulturgjenstander i de statlige samlingene, og på en forpliktende politikk for tilbakeføring av disse til opprinnelseslandene. I tillegg kommer videreføring av Tysklands antifascistiske minnepolitikk, likestillingspolitikk i kulturfeltet og bedring av de sosiale betingelsene for de frie kunstnerne.

Det kan i årene som kommer være gode grunner for norske kulturjournalister – og for museums- kunst- og litteraturfolk generelt – til å rette et litt skarpere blikk mot det tyske kulturfeltet. En åpenbar grunn er at flere av de store kulturpolitiske debattene som de siste årene har preget «Leitmedien» som FAZ, SZ, Die Zeit og TAZ er høyaktuelle også for oss. Med Roth som ny kulturstatsminister er det sannsynlig at dybden og intensiteteten i disse vil øke. Det gjelder ikke minst de store og krevende debattene om dekolonisering av museene, om restitusjon av illegitimt erobrede kunst- og kulturgjenstander, om en reflektert og differensiert minnepolitikk i det offentlige rom osv.

Den bredspektrede debatten om disse spørsmålene i den tyske offentligheten – med deltagelse fra politikere, akademia og museumsfeltet – har i mange henseender overføringsverdi til våre egne debatter om de samme temaene. I norske medier har det knapt vært et ord å lese.

Hva synes du?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s