I hodet på Putin – vestens dekadanse versus sannhetens metafysiske gnister

„Ordet har blitt til gjerning – og tankenes krig til blodig slakt“. Slik avslutter Thomas Assheuer sin usedvanlig interessante gjennomgang av Wladimir Putins tankeunivers i denne ukens utgave av Die Zeit.

„Putin er på mange måter en gåte“, skriver Assheuer, „men hans gåtefullhet er også en del av en iscesettelse med mye metafysisk skrap („metaphysischem Klimbim“). Når metafysisk klimbim også blir til tunge beveggrunner for en blodig overfallskrig på et fredelig naboland, og det mest eklatante folkerettsbruddet i Europa siden WW2s slutt, blir det nødvendig å se nærmere etter.

Assheuer fremholder at Putin de første årene ved makten været en viss fascinasjon for Immanuel Kant – «en felles landsmann for russerne og tyskerne», med Putins ord. I en tale i 2005 beskrev han således Kant som en «fredsfilosof», en tenker som «..kategorisk var i mot å løse mellomstatlige meningsforskjeller gjennom krig (…), og som bør lære oss at stridigheter må løses med fredelige midler» (!).

Store ord som det passet bra å kaste om seg med i en periode hvor han så seg selv som en mektig global spiller som fortjente respekt og aktelse fra hele verdenssamfunnet. Sett på bakgrunn av det nesten utenkelige som utspiller seg for oss i disse dager, fremstår ordene fra 2005 som en nihilists og løgners tale, en som «..kommanderer sine ord slik han kommanderer sine panservåpen» (Assheuer).

Senest fra 2012 inntar konservative og reaksjonære forfattere den sentrale plass på Putins leseliste. Fra nå av handler det i følge Assheuer ikke lenger så mye om «Russlands bidrag til den europeiske familie», men om avgrensning og selvhevdelse. Putin blir revansjistisk: Sovjetunionens undergang var en historisk feil, som må bli korrigert!

Den mest prominente posisjon på Putins leseliste inntas av forfatteren Iwan Iljin (1883–1954). En av hans sentrale profetier var at „..Vesten ville komme til å rive det hellige Russland i fillebiter og røve Ukraina over til seg.“ Iljin etterlyste derfor „en sterk fører“ som kan „konstruere“ den gamle russiske ide på nytt og på den måte fylle igjen tomheten som Vesten har etterlatt den russiske sjelen med. «Man trenger ikke gruble så mye over hvem Putin anser eslet til å innta posisjonen som den nye ideale føreren som skal redde det metafysiske Russland fra undergangen», skriver Assheuer.

Iwan Iljin er også en av forbildene til filosofen Alexander Dugin, en allestedsnærværende skikkelse som anser det som et kompliment å bli kalt «fascist», og som «fullt og helt» understøtter Putin: «Med Putin sprenger morgendemringen seg fram – en morgendemring med militærstøvlene på». I sin bok «Putin. Das Phänomen“ (2019) skriver Dugin, i Assheuers utlegning, bl.a. følgende:

«Kombinasjonen av „postmoderne verdier og det frie marked“ ødelegger den russiske religionen og setter seg, i en akt av „selvsakralisering“, i dennes sted. Vesten er en bedrageriets gud, dets politikere er falske hellige, som ikke taler sannhet, men dekadens. Kun i Russland, på „Eurasias gullgrunn“, er sannhetens metafysiske gnister ennå ikke slukket. Ukraina, Vestens forpost, truer nå denne sannheten; derfor kan Putin ikke lenger tillate at Ukrainas „radikalt antirussiske regjering uhindret får herse med hans land.“»

Og hva sa så Putin i den «historisk» underbygde krigstalen han holdt for noen dager siden? Identisk med Dugin i innhold, om ikke identisk i ord. Bekmørkt, ja mørkt som svarteste natta, er iallefall Iljins, Dugins og Putins språk. Putin fortjener uten tvil merkelappen «høyreradikal», skriver Assheuer – et preg så entydig at man selv overfor det mest outrerte og eksotiske ytre-venstre må kunne spørre hvorfor man (delvis) har holdt sin hånd over mannen. Om den berømmelige, og i mange henseender tvilsomme, hesteskoteorien noe sted skal ha gyldighet, må det være her.

Putin og Dugins tenkning har åpenbart også vestlige røtter – «..produkter av den «europeiske åndshistorien» og diskursive etterlatenskaper av det voldelige Modernes århundrelange strid med seg selv», i følge Assheuer. Dugin er vel en slags høyrehegelianer. Han er iallefall en stor beundrer av Hitlers kronjurist Carl Schmitt og av Julius Evola, det italienske ytre høyres ikon. Vi kan gjerne også slenge på Putin-beundreren Steve Bannon.

Putins lektyre ble med årene mer og mer radikal. Vendingen ble tydligere i takt med de østeuropeiske nabostatenes klarere og klarere ønsker om vestvending i form av EU- og NATO-medlemskap. Det kan man gjerne anerkjenne som et rasjonale i de statsvitenskapelige seminarrommene. Det viktigste er likevel at Putins frykt for NATO hele tiden har vært langt underordnet hans frykt for frihet og demokrati. Assheuer uttrykker det slik: «Langt større er hans fanatiske vilje til å hindre en demokratisk fremtid for Russland, og å erstatte den med en fingert eurasisk fortid».

Hva synes du?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s