Snyder og Habermas i ringen

En litt kortere versjon av denne teksten ble publisert som kronikk i Morgenbladet 8. juli 2002.

En opphetet debatt om Tysklands politikk i møte med det russiske angrepet på Ukraina har utspilt seg i tyske aviser og TV-talkshows siden slutten av april. I de mest sentrale rollene finner man forbundskansler Olaf Scholz, filosofen Jürgen Habermas og den amerikanske historikeren og Ukrainakjenneren Timothy Snyder. På spill står både arven etter Willy Brandts østpolitikk og en tysk pasifisme under press. 

Det startet med et opprop fra et trettitall kulturkjendiser i det tradisjonsrike feministtidsskriftet Emma. Blant underskriverne var tidsskriftets redaktør Alice Schwarzer, filmmakeren Alexander Kluge, skuespilleren Lars Eidinger og forfatteren Julie Zeh. Oppropet var utformet som et støttebrev til det brevskriverne oppfattet som forbundskansler Scholz’ «risikobevisste og forsiktige linje» i spørsmålet om tyske våpenleveranser til Ukraina. Utgangspunkt for teksten var underskrivernes ubehag med «eskalerende opprustning» og faren for atomar verdenskrig. Oppropet gikk langt i å hevde at det er ukrainerne selv som må bære det moralske ansvaret for at deres motstandskamp ikke utløser storkrig. I praksis kunne det vanskelig forstås som noe annet enn en oppfordring til kapitulasjon.

Oppropet utløste en storm av reaksjoner. Blant dem som reagerte var Kievs borgermester, Wladimir Klitschko, som i et personlig og direkterettet svar publisert i Frankfurter Allgemeine Zeitung 3. mai spurte brevskriverne om de ønsket «fred for enhver pris» – og da med den ukrainske nasjonens «frihet, identitet og integritet» som innsats?

Morgenbladet 8. juli 2022

Pasifismen i tysk etterkrigstid

Pasifismen har stått sterkt i store deler av den tyske etterkrigstiden, med en særlig oppblomstring i kjølvannet av 80-tallets omfattende fredsdemonstrasjoner. I en rekke innspill i den pågående debatten om Tysklands Ukrainapolitikk har fokuset nettopp vært rettet mot den tradisjonelle tyske pasifismens utfordringer i møtet med Ukrainakrigens brutale virkelighet. Et av innspillene kom fra Wolfgang Thierse, SPD-veteran med østtysk bakgrunn og Forbundsdagens president gjennom flere år på 2000-tallet, som i en kommentar i Frankfurter Allgemeine Zeitung 2. april karakteriserte det pasifistiske inntaket til Ukrainakrigen som «eget velbefinnende på bekostning av de andre». Han skrev også: «En historisk opplyst pasifisme forstår at en stabil fredsordning kun kan være en regelbasert ordning, en verden av avtaler og folkerett, som også pasifister må være forpliktet av».

Habermas går solo

Samme dag som oppropet i Emma kom på gaten, 29. april, publiserte Süddeutsche Zeitung et omfattende essay av Jürgen Habermas. Essayet, «Krieg und Empörung», hadde noe av det samme tematiske fokus som Emmaoppropet, men i stil og sjargong selvsagt en helt annen type tekst. Det spekuleres i om den samtidige publiseringen kan ha sammenheng med at Habermas har blitt forespurt om å delta i oppropet, men til slutt valgte å gjøre det på sin egen måte. Det får vi aldri noe endelig svar på.

I sin tekst sammenligner Habermas «moralsk rystede anklagere» med en «reflektert og forsiktig agerende regjering». Han ironiserer over tidligere pasifisters «konversjon» og beklager fortrengningen av etterkrigstidens «post-heroiske mentalitet» – en vending som kan gjøre ende på det «dialog- og fredssikringsrettede modus» som har preget tysk etterkrigspolitikk til nå. Et betydelig ansvar legges på de yngre generasjonenes ureflekterte forhold til historien. Habermas kritiserer også de som gjør storrussisk ideologi til enerådende i Putins tankeverden, og slik fratar ham evnen til rasjonalitet, avveining av interesser og forhandlingsvilje.

De store avisenes reaksjoner kom raskt, og var i betydelig grad kritiske. Frankfurter Allgemeine Zeitungs Simon Strauss, en av de nye stjernene i den tyske feuilletonen, rettet særlig blikket mot Habermas’ bruk av termer som «dreven iscenesettelse» og «moralsk utpressing» om president Selenskyj – i praksis en «..retorisk innhyllet, skjødesløs nedrakking av den ukrainske regjeringen». For Die Welts Thomas Schmid var intet mindre enn Habermas’ kommunikative teori satt i spill: «Habermas forsvarer på ortodokst vis sitt livsverk».

En akterutseilt østpolitikk

En premiss for både Habermas og Emmaoppropet var støtten til forbundskansler Scholz’ og regjeringens – angivelig – tilbakeholdende linje i spørsmålet om våpenleveranser til Ukraina. Antagelsen om en felles regjeringenpolitikk underslår imidlertid nyansene i vurderingen av krigens konsekvenser innad i trepartiregjeringen (SPD, De Grønne, FDP). Ikke minst De Grønne, med økonomiminister Robert Habeck og utenriksminister Annalena Baerbock i spissen, har høstet mye ros for sin konsekvente støtte til den ukrainske motstandskampen. En klar holdning i spørsmålet om tyske leveranser av tunge våpen til Ukraina er et kjernepunkt i denne støtten. Inntil Scholz’, Macrons og Draghis nylige togreise til Kiev, var det utenriksminister Baerbock, og ikke Scholz, som kunne dra til et krigsherjet Ukraina og få beskjeden: «deg kan vi stole på».

Etter hvert som våpenleveransene den tyske regjeringen har stilt i utsikt, herunder panservogner og moderne feltartilleri, nå begynner å ankomme Ukraina, er det uansett et spørsmål om hvor lenge en Habermas eller en Alexander Kluge kan opprettholde forestillingen om den «forsiktige» forbundskansleren. Selv om sommel og halvhjertethet åpenbart har vært virksomme faktorer i forsvarsdepartementets og kansleradministrasjonens indre gemakker, er det også grunnlag for å anta at noe av sendrektigheten kan knyttes til materiellmangel, sviktende logistikk, opplæringsbehov og ikke minst et Bundeswehr som gjennom en årrekke har vært underfinansiert.

SPD går likevel ikke fri. Det er nemlig liten tvil om at noe av forklaringen på Scholz’ antatte nøling kan ligge i akterutseilte og ubearbeidede deler av partiarven fra 70-tallet til i dag. I et essay i Der Spiegel (nr. 24/22) fremholdt den profilerte, og SPD-nære, samtidshistorikeren Heinrich August Winkler nylig at det er et behov for å korrigere deler av østpolitikken som ble skapt i tradisjonen fra Willy Brandt og Egon Bahr. Gjennom 80-tallets fokus på «sikkerhetspartnerskap for fred» ble borgerrettsbevegelsene i øst i stor grad ignorert, i følge Winkler. De skulle nemlig, av hensyn til stabiliteten i øst-vest-relasjonen, «føye seg etter sin skjebne og fortsette å leve i ufrihet». Brandts og Bahrs østpolitikk var avgjørende for at den kalde krigens øst-vest-konfrontasjon kunne overvinnes. Forsterket av 80-tallets fredsbevegelse, brakte den imidlertid SPD inn på en kurs hvor økonomisk og kulturelt samarbeid med Russland etterhvert kom til å trumfe alle andre hensyn, også betenkeligheter knyttet til den tiltagende autoritære utviklingen under Putin.  Konsekvensene ser vi i dag bl.a. i form av Nord Stream 1 og 2 – og i rullebladet til en skikkelse som tidligere SPD-kansler Gerhard Schröder.

Snyder svarer

Med sine mange forskningsopphold i Wien og sine gode tyskkunnskaper har den amerikanske historikeren Timothy Snyder gjennom en årrekke vært et prominent og tydelig stemme i de tyske debattene om Russland, Ukraina og Tyskland. Etter Russlands angrep på Ukraina 24. februar har han gjennom hele våren og forsommeren – bl.a. i flere større intervjuer med Die Zeit og Frankfurter Allgemeine Zeitung – ytret seg sterkt kritisk både til klimaet i den tyske Ukrainadebatten og til Tysklands bidrag til Ukrainas forsvarskrig. I en omfattende kommentar publisert i Frankfurter Allgemeine Sonntagszeitung 26. juni går han også kraftig i rette med Habermas’ essay av 29. april. Et kjernepunkt i kritikken er opplevelsen av et Tysklands som kretser om seg selv:

«I stedet for å gå inn på de ukrainske og russiske rasjonalitetene i det 21. århundre, argumenterer Habermas som om han er i det komfortable rede Vest-Tyskland under den kalde krigen, en periode hvor Tyskland på ingen måte hadde noe ansvar for Europas skjebne». I følge Snyder forveksler Habermas på denne måten utsynet fra en svært spesiell setting med «den universelle fornuft.» Han avslutter med å beskylde Habermas for å «forsinke oppgjøret med fortiden, forspille tid og bidra til å bringe Tyskland på terskelen til et nytt moralsk sammenbrudd.»

Farvel til det gamle Tyskland

Nøkkelen til endring ligger kanskje nettopp hos SPD. I en erklæring i slutten av juni annonserte partiets nyvalgte leder Lars Klingbeil en «ny kurs i den tyske utenriks- og sikkerhetspolitikken». Han fremholdt også at erfaringene fra Ukrainakrigen gjør det nødvendig for Tyskland å «styrke seg militært» og å «forfølge en ambisjon om en lederrolle» i Europa og i verden.

Om det er mulig å samle et stabilt flertall bak en slik ny politikk, er det for tidlig å si noe sikkert om. For en Timothy Snyder svarer dette iallfall på en lenge etterlyst nyorientering av tysk politikk. For en Habermas betyr det kanskje et slags farvel det Tyskland han har vært fortrolig med i store deler av sitt voksne liv, og som han også i betydelig grad har bidratt til å forme.

Føljetongen av opprop om krigen synes uansett ikke å være over. Sist ute er en gruppe intellektuelle med tv-filosofen Richard David Precht og publisisten Jakob Augstein i spissen, som i forrige ukes utgave av Die Zeit krever «våpenstillstand nå» og appellerer til «vesten» om å «skape betingelser for fredsforhandlinger».

Oppropet uttrykker forståelse for Ukrainas avvisning av en «diktatfred». Men felles for alle de tre oppropene er svak av interesse for hva ukrainerne selv måtte mene om hva krigen de så brutalt er kastet ut i – og hva den krever av handlinger her og nå. 

Hva synes du?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s