Den tyske energipolitikken

Publisert i Klassekampen 17. august 2022

I en kronikk i Klassekampen 10. august øser Øystein Noreng sin vrede over tysk energipolitikk. I særlig grad ergrer han seg over avviklingen av de tyske atomkraftverkene, som i sin konsekvens har resultert i « … dagens høye strømpriser i hele Europa». Vi får også høre om «selvgode tyske politikere som belærer sine europeiske kolleger» om det grønne skiftet, og at « … solkraft og vindkraft bare kan dekke en begrenset del av etterspørselen» etter energi. Samlet sett er bildet han tegner unyansert og ensidig.

Fremfor å gjøre Tyskland til Europas syndebukk, bør vi lære noe av landets energipolitiske eksperiment.

Den første prinsipielle beslutningen om ned­stenging av de tyske atomkraftverkene ble fattet av Gerhard Schröders rød-grønne regjering allerede i 2000. Våren 2011 kom så Merkelregjeringens mye omtalte vedtak om utfasing av samtlige tyske atomkraftverk (AKW) innen 2021/22. Siden da har Tyskland vært gjennom en omfattende prosess for kontrollert nedstengning av de 17 AKW’ene som i 2011 fortsatt var i drift. Ved utløpet av 2022 skal de tre siste – Isar 2, Emsland og Neckarwestheim 2 – tas av nettet.

De tre AKW’ene leverer i år cirka 30 Terrawattimer strøm, noe som utgjør rundt 5 prosent av den samlede årlige strømproduksjonen i Tyskland. Andelen fra fornybare kilder er til sammenligning rundt 45 prosent. Det er selvsagt mulig å spekulere i om prissjokket kunne vært svakere om AKW’ene ikke hadde vært faset ut. Ser man på prisutviklingen på strøm i tidsspennet 2011–2021, en periode hvor hele 14 AKW’er ble tatt fra nettet, er det ikke mulig å observere noen dramatiske sprang i prisene. Slike resonnementer vil uansett måtte bygge på mange usikre forutsetninger. I dagens situasjon, med 5 prosent andel av strømproduksjonen, er det villedende å påstå en direkte sammenheng.

Man kan godt mene at Tyskland gjorde et uklokt valg med sine nedstengningsvedtak i 2000 og 2011. Men da trengs det et minimum av anstrengelse for å forstå rasjonalet bak beslutningene, herunder den nesten 40-årige politisk-kulturelle striden som lå forut for disse. Rådene som ble gitt var understøttet av en bred allianse av folkelige bevegelser og sterke ekspertmiljøer. Et av de mest prekære hensynene var det uløste problemet med langtidslagring av de 15.000 tonnene med atomavfall som vil ha hopet seg opp innen årsskiftet 2022/23. Beslutningen ble altså ikke fattet i et politisk tomrom. Våren 2011 viste opinionsundersøkelser at 80 prosent av befolkningen ga sin støtte til et vedtak om full avvikling av atomkraften. Ved den endelige avstemmingen i Forbundsdagen ga 9 av 10 medlemmer sin støtte til regjeringens forslag.

Til grunn for beslutningen av 2011 lå en klar forutsetning om kraftig utbygging av de fornybare energiformene ( «Energiewende»), og en forventning om at importert naturgass skulle dekke opp for hullene som oppsto etter utfasingen av atomstrømmen. Til tross for store fremskritt i utbyggingen av de fornybare energiformene, er det i dag enighet om at utbyggingen har gått for langsomt. Fremfor alt er det hos tyske politikere bred samstemthet om at avhengigheten av russisk gassimport har vært altfor stor.

Norengs kronikk bidrar til forvirring gjennom et uklart skille mellom «strøm» og «energi». Den tyske krisen er mindre en strømkrise enn en energikrise. Den importerte gassen benyttes i hovedsak på tre områder: til oppvarming av private og offentlige bygg, som råstoff i industrien og til strømproduksjon. Cirka 10 prosent av den tyske strømproduksjonen er gassbasert. Atomstrømmens andel av det samlede energiforbruket er sånn sett enda lavere enn nevnte 5 prosent. De umiddelbare sjokkvirkningene av krisen har likevel tvunget Tyskland til å ta et skritt tilbake gjennom beslutning om forlenget drift av enkelte kullkraftverk, og muligens også inntil 1 års forlenget drift av de tre siste atomkraftverkene (AKW), som etter foreliggende planer skal stenges ned ved årsskiftet. Beslutningen om dette fattes på grunnlag av en stresstest i løpet av kort tid.

Lærdommene fra krisetilstanden i kjølvannet av det russiske angrepet på Ukraina er mange. Tysklands nærings-, energi- og klimaminister Robert Habeck (De Grønne) har formulert hovedpunktene slik: Langt større diversifisering av både leverandørland og av miksen av energiformer, høy prioritet i arbeidet for utvikling av alternativer til gass for industrien, herunder såkalt «grüner Wasserstoff» (grønn hydrogen) produsert av solarenergi i og utenfor Tyskland, og fremfor alt en kraftig intensivering av innsatsen for utbygging av de fornybare energikildene.

Noreng fremholder at «(tysk) solkraft og vindkraft bare kan dekke en begrenset del av etterspørselen». Påstanden er ubegrunnet. Den er også helt uten henvisninger til faktisk tysk politikk. Den nye tyske regjeringen, med nevnte energi- og klimaminister Habeck i spissen, la i november fram en svært ambisiøs og vidtrekkende klimapolitisk tiltakspakke. Programmets overordnede mål er en fornybarprosent på 80 innen 2030. Blant tiltakene er en lov som skal sikre at 2 prosent av det tyske landarealet avsettes til vindkraftanlegg, pålegg om solaranlegg på alle nybygg og omfattende forsknings- og utviklingsprogrammer for hydrogen. I tillegg kommer en rekke tiltak for forenkling og effektivisering av beslutnings- og planleggingsprosessene for bygging av vind- og solaranlegg. Under presset fra den pågående energikrisen har satsingene blitt ytterligere intensivert.

Hva er så realismen i dette? Den mangeårige sjefen for «Fraunhofer-Instituts für Solare Energiesysteme» i Freiburg, professor Eicke Weber (Die Tageszeitung, 22. januar 2022) uttalte tidligere i år at Tyskland har gode muligheter for å oppnå 100 % dekning av fornybar energi i sine strømnett innen 2030. Det var en uttalelse som falt før Ukrainakrigen; i dag vil det kanskje være mer nærliggende å peile mot 2033–35.

Uavhengig av prognoser som dette vil Tyskland ikke kunne lykkes med sine mål uten omfattende og målrettede investeringer i ny teknologi. Dette vil være oppsiden av det tyske eksperimentet, enten man har betraktet det med skepsis eller sympati: En kapital- og innovasjonssterk industri med høykompetente ingeniører og fagarbeidere som driver utviklingen av de nye teknologiene fremover, framtidsrettede investorer og bevisste borgere som etterspør løsningene som kommer på markedet.

Framfor lek med syndebukkstempelet burde Noreng løfte fram det som gjør Tyskland til et forbilde for andre nasjoner i den grønne omstillingen som vil måtte komme i tiåret som ligger foran oss. Omfanget av lærdommer kan iallfall bli større enn vi er i stand til å ta innover oss her og nå.

Hva synes du?

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s