Tidligere i kveld ble det bekjentgjort at årets «Tyske Bokpris» («Deutscher Buchpreis») går til sveitsiske Kim de l’Horizon for romanen «Blutbuch». Direkte oversatt betyr det «blodbok», men det kan også ligge en dobbelbetydning på lur. En sentral betydning i boken har nemlig også en «Blutbuche» («blodbøk»). Den «riktige» tittel blir altså noe oversetterne og forlagene må strides om.
Kim de l’Horizon (foto: Harald Krichel, CC-BY-SA 4.0)
Kim de l’Horizons roman var en av seks sluttnominerte fra en longlist av 20 forhåndsnominerte kandidater. Den tyske bokprisen deles ut i tilknytning til åpningen av bokmessen i Frankfurt, og er i jungelen av tyske bokpriser den mest prestisjefylte og høyest belønnede av dem alle. Den tyske bokprisen dekker hele det tyske språkområde, og er altså en pris som likeså godt kan gå til en sveitsisk eller østerriksk forfatter som til en tysk.
Hovedfigur i sveitsiske Kim de l’Horizons roman er den unge ikke-binære Kim, en roman med åpenbart selvbiografiske trekk og altså også en roman om et høyaktuelt tema. I sin forhåndsomtale av romanen skriver den 7-personers store fagjuryen bl.a. følgende:
—
„Blodbøken» i hagen der hjemme er både opprinnelse og forsvinningspunkt i Kims liv, romanens ikke-binære hovedfigur. Plantet ble blodbøken ved bestemorens fødsel – Die Grossmutter, eller „Die Grossmeer“ („Storhavet“) som det heter på forfatterens Bern-dialekt. I «Havet» trues barnet Kim med å drukne, samtidig utstråler hun en magisk fascinasjon. Når „die Großmeer“ rammes av demens og taper sin viten og sin dominans, begynner Kim på utformingen av sitt eget språk: for identitet og kroppslighet, for opprinnelse og pregning. Da denne blandingen ikke inviterer til den rette vei, kan romanens form ikke være lineær. Den er eksperimentell og dristig, i et øyeblikk voldsom, vulgær og obskøn, i neste løyeblikk sart og intensiv. Den benytter overraskende nivåer og synsvinkler. En roman som berører og beveger.»
—
Et stort spenningsmoment er alltid om vinnerboken finner et norsk forlag som vil oversette den. I perioden 2005-2015 ble de aller fleste vinnerne oversatt til norsk, hvorav kanskje de mest kjente var Uwe Tellkamps «Tårnet» og Arno Geigers «Vi har det bra».
I perioden 2016 til 2021 er det, så vidt jeg har kunnet registrere, kun Saša Stanišić’ «Herkunft» (2019) som er oversatt til norsk («Der du kommer fra» i Astrid Nordangs oversettelse). Sistnevnte er for øvrig en helt fabelaktig roman, som jeg selv anmeldte for Vårt Land på grunnlag av den tyske originalen. En av seks romaner altså. At denne perioden sammenfaller med de samme årene hvor det norske kulturetablissementet var i høyspenn som følge av Norges status som gjesteland ved bokmessen i Frankfurt, sier vel dessverre det meste.
Den svært vellykkede Norsk-Tyske Litteraturfestivalen i Oslo i 2019 ga håp om vi kunne se starten på en ny trend, og at den norsk-tyske litterære forbindelse ikke kun må handle om norsk litteratur i Tyskland, men også tyskspråklig litteratur i Norge.
Så får vi se hva som skjer med årets vinner. Kim de l’Horizon er en spektakulær og flott skikkelse. Under prisutdelingen i dag holdt hen en bevegende takketale, sang i falsett og barberte av seg håret i solidaritet med Irans kvinner: «Denne prisen er et angrep på hatet, og for kjærligheten.“
Det ligger nok noe i både i stoffet og i forfatterskikkelsen som gjør at en norsk oversettelse denne gang ikke er så usannsynlig. Min optimisme er i alle fall ukuelig.
Tysktime 