Med jevne mellomrom minnes man om at folk i tidligere tider skrev brev til hverandre – brev i konvolutter med pålimte frimerker, stemplet og viderebragt av uniformerte postbud fra land til land, by til by og gate til gate. Kunstnere, litterater og «åndsmennesker» synes i særlig grad å ha sverget til brevet.
Goethe og Schiller skrev uavlatelig til hverandre om sine pågående prosjekter, postkusken brakte brevene frem og tilbake de vel 20 km mellom Weimar og Jena. I andre tilfeller dreide brevene seg om kjærlighet, hat og lidenskap – de store kjærlighetsdramaene. Brevene er ikke kun unike kilder for biografene og litteraturvitenskapen. De har selv ofte svært høy litterær verdi.
Mitt inntrykk er at slike gjenfunnede (eller glemte) brevvekslinger oftere får større oppmerksomhet ute i Europa enn hos oss, at det «sensasjonelle» ved dem påaktes og at også forlagene i større grad løfter dem frem, ofte gjennom høyprofilerte og påkostedede utgivelser.
Utgivelsen av en slik brevveksling dekkes i dag som en krigsnyhet på halve førstesiden av den store tyske ukeavisen Die Zeit. Oppslaget handler om den østerrikske forfatteren Ingeborg Bachmann og hennes sveitsiske kollega Max Frisch, og de rundt 300 brevene de sendte hverandre gjennom deres ekstremt intense periode som elskende på slutten av 50-tallet og begynnelsen av 60-tallet.
Frisch-Bachmann anses av mange som den tyskspråklige etterkrigslitteraturens mest berømte par. Klinikkopphold og selvmordsforsøk satte preg på Bachmanns liv utover 60-tallet og endte tragisk med forbrenningsdøden i leiligheten i Roma 1973, sannsynligvis forårsaket av en sigaratt. Frisch gikk videre med nye forhold til «stadig yngre kvinner» (Die Zeit). Spor av forholdet kan gjenfinnes i flere av hans senere utgivelser, herunder fortellingen Montauk.
Brevene skulle aldri bli offentliggjort. Bachmann forlangte etter bruddet at brevene skulle brennes, men Frisch bevarte dem i all hemmelighet. For hans egne brev fantes det gjennomslag fra skrivemaskinen. Frisch la ned en publiseringsklausul på 20 år etter hans død på alle etterlatte papirer, og Bachmanns familie har nå godkjent publisering. Brevvekslingen utgis på Suhrkamp Verlag, og kommer i handelen 21. november.
Inne i avisen vier Die Zeit et omfattende essay til utgivelsen. Det er forfattet av Tysklands kanskje mest fremtredende litteraturkritiker Iris Radish, og er i seg selv en sann fryd å lese. I tillegg publiseres to av brevene – Frisch til Bachmann, Bachmann til Frisch, fra sommeren 1959. Brevene dirrer av intensitet.
Å si at (ellers heller kjølige) Radish er begeistret vil nesten være en underdrivelse. Hun er overbegeistret. Allerede i innledningen til essayet slår hun fast: «Man liest sie atemlos, beinahe fassungslos» («man leser dem åndeløst, nesten med bestyrtelse»). Et annet sted skriver hun at dette er noe langt, langt mer enn litteraturhistorisk kildemateriale. Det har også en helt samtidig og sterkt tilstedeværende tone:
—
„Ihre Briefe mögen uns als Flaschenpost aus längst versunkener Literaturgeschichte erreichen, aber der geniale Selbstentblößungsmut der beiden, ihr wild pulsierender Herzschlag und ihr unbedingter Wille, den Liebesalltag poetisch zu intensivieren, sind vollkommen gegenwärtig. Es ist bewegend, das zu lesen“.
Overs:
„Brevene deres kan godt forstås som flaskepost som når oss fra en forlengst hensunket litterturhistorie, men begges geniale mot til blottstillelse av egne selv, deres vildt pulserende hjerteslag og deres ubetingede vilje til poetisk intensivering av kjærlighetshverdagen, er fullkomment samtidig. Det er bevegende å lese det.»
—
Jeg har opp gjennom tidene lest en god del Max Frisch, herunder den her på berget lite påaktede, men fabelaktige «identitetsutprøvingen» i romanen «Stiller». Av Bachmann har jeg kun lest noen få fortellinger. Men det må bli mer av dem begge.
I siste del av november får jeg en hel uke til å gasse meg i tyske bokhandler. Av bøkene som får bli med hjem har én rykket helt forrest i køen.
Tysktime 