Kronikker og artikler

Artikler, kronikker og essys publisert i norske aviser og tidsskrifter fra 2010 til idag – VG, Klassekampen, Morgenbladet, Vårt Land, Dagsavisen, Dag og Tid, Ny Tid, Vagant og Goetheinstituttets webmagasin.

Trollmennenes tid – Cassirer og Heidegger i Davos

Publisert i Vårt Land, 17.04.18

I mars 1929 møttes Ernst Cassirer (bildet) og Martin Heidegger på luksushotellet Belvedere i Davos, til det mange har omtalt som et slags filosofisk toppmøte for det 20. århundre. Møtet er et mythos, en allegori på krisen i den europeiske tenkningen i første halvdel av det 20. århundre – et møte med direkte og indirekte forbindelseslinjer frem til de store politiske tragediene 10-15 år frem i tid. «Tanketordenen som Heidegger og Cassirer slapp løs drønner fortsatt – som et uværstegn fra sivilisasjonsbruddet som rystet den gamle verden: klassisk humanisme mot romantisk barbari, opplysning mot motopplysning, fornuft mot irrasjonalisme, frihet mot skjebne».

Vakt oppsikt. Ordene over er hentet fra det tyske nyhetsmagasinet Der Spiegels (Nr. 13, 2018) brede presentasjon av Wolfram Eilenbergers bok «Trollmennenes tid – filosofiens store tiår 1919-1929». Davosmøtet er bokens utgangspunkt, men den er også et portrett av de fire samtidige, men svært forskjellige filosofene Martin Heidegger, Ernst Cassirer, Ludwig Wittgenstein og Walter Benjamin – tre demokrater, en fascist. Boken har vakt mye oppsikt i Tysland og har allerede flere uker bak seg på Der Spiegels bestselgerliste for sakprosa. Det finnes også en bred omtale av Davosmøtet på norsk av filosofen Ingmar Meland m.fl. i antologien «Cassirer og Heidegger i Davos» (Dreyer forlag).

Spørsmålene som møtet mellom Cassirer og Heidegger kastet opp, beveger oss på nytt. Der Spiegel spør: «Kan man ikke bak dagens besvergelse av ‘folk’, ‘hjemstavn’ og ‘identitet’ ane Heideggers forførende mumling, mens Cassirers mer blodfattige budskap er en illustrasjon på den politiske liberalismens svekkede motstandskraft?» Eilenberger selv beskriver «Davosdisputasjonene» som en kulminasjon hvor «… to fullstendig motsatte idealer for den kulturelle og politiske utviklingen møtes, to normative bilder av mennesket, som i sine motsatte tiltrekningskrefter har preget og bestemt vår kultur helt opp til i dag.» 

Siviliserende temming. I den tynne Davosluften sto det, ifølge Eilenberger: «mellom tilslutningen til alle fornuftsveseners likeberettigede humanitet og den enkeltes elitære mot til ‘egentlighet’, håpet på en siviliserende temming av angsten versus fordringen om radikalt å kaste seg ut i den, tilslutningen til kulturenes mangfold versus selvfortapelsen i de manges sfære, modererende kontinuitet versus viljen til det totale brudd». Heidegger – den Hitler-utnevnte rektoren ved universitetet i Freiburg – sa det slik i sin tiltredelsestale til studentene i 1933: «Ikke læresetninger og ideer skal være regelen for deres væren. Føreren selv og alene er i dag og for fremtiden tysk lov og tysk virkelighet».

Så kan man spørre: Hva har dette med virkeligheten i dagens Norge og dagens Europa å gjøre? Nei så klart, vi er ikke der. Men hva skjer i Ungarn og Polen, hvor mye av (den dårlige) arven fra 1929 lever videre i forståelsen av borger og individ versus «folk», «nasjon» og «historisk skjebne» blant de kreftene som har makt der i dag?

Folk og nasjon. Og hvordan ser du ut her til lands, har vi ikke de siste årene sett en tendens til rehabilitering av «folk» og «nasjon» som kategorier for politisk tenkning – på bekostning av prinsipiell individuell rettighetstenkning fundert i internasjonale konvensjoner? Flytter vi ikke hele tiden grensene for hva som er dagsordensettende, er ikke motet til å forsvare liberale og republikanske verdier blitt svekket også her hos oss? Det ligger århundrer av utvikling – eksemplarisk fremstilt av den tyske sosiologen og teologen Hans Joas i hans «Die Sakralität der Person» – bak de verdiene som det nye FN la til grunn for en verden som lå i grus etter 1945. Det var mange av de samme verdiene som den blasse og korrekte humanisten Cassirer, med sin høye gråe hårmanke, forsvarte mot den fyrrige, unge mannen fra Schwarzwald på et luksushotell i Davos 1929. At Eilenbergers bok har vakt slik oppsikt er ikke tilfeldig. Bernhard Pörksen, professor i medievitenskap ved universitetet i Tübingen, sier det slik i en kommentar i Deutschlandfunk Kultur: «Ofte treffer en bok tidens nerve – også selv om den forteller om en epoke som ligger langt bak oss i tid.»

Det lysende mannlige geni

Publisert i Vårt Land, 23. februar 2018

Ruinerte kunstnerkarrierer i kjølvannet av MeToo er ikke noe som begrenser seg til Hollywood. Tysklands Harvey Weinstein bærer navnet Dieter Wedel. Den 75-årige Wedel, en høyprofilert filmregissør, filmprodusent og teaterintendant med mer enn 25 filmer og en rekke TV-serier på samvittigheten, er nå anklaget for vold, trakassering og psykisk terror mot en rekke yngre kvinnelige skuespillere. Trakasseringen skal ha foregått gjennom flere ti-år. I et av tilfellene skal det dreie seg om fullbyrdet voldtekt, i andre tilfeller om grov vold mot kvinner som har fysisk verget seg mot hans krav om sex. Skuespillere som har avvist ham har måttet utholde nedverdigende mobbing, hets og psykoterror under de videre filminnspillingene. Overgrepene har som oftest skjedd på hotellet hvor skuespillere og øvrig stab har bodd sammen under innspillingene av filmene. Mønsteret er kjent: «Alle visste om det», men Wedels makt har vært så stor at ingen har våget å konfrontere ham direkte, enn si anmelde forholdet til politiet. 

Saken startet med en reportasje i Zeit Magazin ved årsskiftet, men tok av for fullt tre uker senere når tre skuespillere valgte å stå frem i ukeavisen Die Zeit med detaljerte skildringer av sine «møter» med Wedel. I alt syv kvinner har under ed avgitt forklaringer om overgrep fra Wedel, men kun to av dem har valgt å stå fram under fullt navn. Det viser seg at det finnes betydelig med bevismateriale mot Wedel i arkivene til flere TV-stasjoner, herunder en legeerklæring som dokumenterer voldshandlinger. Problemet er at sakene, med unntak av én, er juridisk foreldet. I dette ene tilfellet har politiet startet etterforskning. Wedel har trukket seg fra stillingen som sjefsintendant ved Bad Hersfelder Teaterspiele med umiddelbar virkning. Han er nå sykemeldt etter et hjerteattakk. I den grad han har uttalt seg, har han bagatellisert eller benektet beskyldningene. Samtidig har en rekke film- og skuespillerkollegaer begynt å snakke, og i etterkant av avsløringene stått fram i mediene og fortalt ting som understøtter kvinnenes historier.

Avsløringene har utløst en rekke debatter i de store avisene, i sosiale medier og i kjente TV-talkshow som «Anne Will» og «Hart aber fair». Temaene er i stor grad de samme som vi har hatt hos oss – maktstrukturer som må brytes opp, behovet for holdningsendringer, fortielse av trakassering og overgrep på grunn av skam eller skjeve maktrelasjoner, farene ved å gjøre kvinnene til ofre. Men enkelte av Wedels kollegaer fra filmverdenen, som den prisbelønte skuespilleren Ulrich Tukur («Das Leben der Anderen»), har også advart mot forhåndsdømming og tatt Wedel i forsiktig og betinget forsvar. Familieminister Katarina Barley har deltatt i flere av debattene. Hun har bl.a. pekt på de store offentlige TV-kanalenes sentrale rolle som oppdragsgivere for Wedels filmer, og reist mistanke om at kollegialitet og «tiekarteller» i disse kan bidra til å hindre oppklaring av sakene.

Der Spiegel stiller i en kommentar 27. januar det vanskelige spørsmålet om sammenhengen mellom mannen, verket og ugjerningene. Dieter Wedel var intet mindre enn den gamle forbundsrepublikkens sjefskronikør. I Wedels filmer stryker kvinnene mennenes skjorter og er ansvarlig for husholdet, mens kvinnene mennene møter i yrkeslivet primært er objekter for begjær. Overalt i filmene er det «intriger og maktspill» skriver Der Spiegels kommentator, og «til enhver tid er det kun en (mann) som har hele makten». Kanskje er overgangen fra dette handlingsuniverset til filmproduksjonssettenes lukkede subsystemer ikke så veldig stor – altså der hvor «..det angivelig lysende mannlige geni råder over alt, og med grunnlag i alt det gode han skaper, befrir seg selv fra all skyld og alt ansvar.» Likevel hadde den enorme makten til skikkelser som Weinstein og Wedel (eller en Jimmy Savile og Bill Cosby) begynt å erodere lenge før deres ugjerninger kom til overflaten. Og flere står nok for fall.

Foto: © JCS’/, CC BY 3.0, commons.wikimedia.org

Det store politiske selvmordet

Publisert i Klassekampen 17. februar 2018

I det tradisjonelle karnevalstoget i Düsseldorf fastelavnsmandag vakte én figur mer oppsikt enn noen andre. Den viser SPD-leder Martin Schulz som maler seg selv i stykker i en kjøttkvern. Figuren er et sinnbilde på en politiker som ville det beste og som for en stakket stund skapte håp, men som til slutt falt for eget grep. Men den symboliserer også et parti som befinner seg i sin alvorligste politiske krise i moderne tid, og som vakler videre fra vondt til verre for hver dag som går. Vi snakker ikke om et hvilket som helst parti, vi snakker om «Tysklands sosialdemokratiske parti», giganten blant Europas sosialdemokratiske partier – August Bebels og Willy Brandts parti.

Hva gikk galt? For Schulz del kan man konstatere en bevegelse fra begeistring, hype og oppslutning på Merkelnivå i fjor på denne tid via valgnederlag i tre delstatsvalg på rad våren 2017, historisk lavmål under Bundestagsvalget i september, lovnad om nei til ny regjeringsdeltagelse på valgnatta, ja til forhandlinger om storkoalisjon likevel, lansering av seg selv som ny utenriksminister i en ny regjering kombinert med avbikt som partileder og til slutt tilbaketrekning av kandidaturet som utenriksminister: Fra «Ich bin der nächste Bundeskansler Deutschlands» til backbencher i Bundestag på et år. Et dypt fall for den tidligere EU-toppolitikeren. Han er ikke alene skyld i miseren, drevet hit og dit av rådgivere og spinndoktorer og offer for intriger og partikonflikter som han har vært. Det tyngste ansvaret hviler uansett på et parti som ikke lenger vet hva det vil.

Schulz’ vekst og fall inngår i en endeløs rekke av lederskifter fra 1990 til i dag: Hans Jochen Vogel, Bjørn Engholm, Johannes Rau, Rudolf Scharping, Oskar Lafontaine, Gerhard Schröder, Franz Müntefeiring, Mattias Platzek, Kurt Beck, Frank Walter Steinmeier, Sigmar Gabriel og nå, kanskje også Andrea Nahles – 13 i alt. Felles for dem alle er at det har vært skapt voldsomme forventninger om oppbrudd og fornyelse i startfasen, som så i de fleste tilfeller har endt med konflikter og uro – og avskjed i vanære. SPD har vært verdensmestere i å knytte håp til Den Nye Store Leder, og gang på gang blitt skuffet. Av nevnte 13 var det kun Gerhard Schrøder med sin «Agenda 2010»-politikk under de to rød-grønne regjeringene fra 1998-2005 som klarte å formulere en noenlunde samlet visjon for hva han ville, og som evnet å gjennomføre den. I ettertid er det likevel mange som peker på at nettopp Schröders radikale arbeidsmarkedsreformer er årsaken til at SPD tapte sin «sosialdemokratiske sjel», og brakte partiet ut i sin nåværende krise. Den motsatte perspektivet her, slik partiets høyrefløy og næringslivets representanter vil hevde, er at det nettopp er Agenda 2010-reformene som har lagt grunnlaget for den sterke vekstkraften i den tyske økonomien de siste årene, og dermed også for at det nå er skapt mulighetsrom for finansiering av nye reformer. Problemet med denne historien er at den har vist seg lite egnet til å gi partiet grunnlag for nytt oppbrudd og ny fremgang.

FOTO: FEDERICO GAMBARINI, DPA/NTB SCANPIX

Fornyelsen må altså komme fra venstre, slik både partiets sterkt voksende ungdomsorganisasjon «Juso» og store deler av partiets grunnplan ønsker seg det. Noen av hovedpoengene i kritikken fra venstre kan illustreres gjennom en artikkel av Christoph Butterwegge, pensjonert professor i statsvitenskap ved Universitetet i Köln, som ble publisert i Die Tageszeitung 12. februar. Butterwegge fremhever at årsaken til at SPD siden 1998 har mistet halvparten av sine velgere ikke bare ligger i skuffelse med partiets politikk. En vel så viktig faktor er det at partiet har ødelagt kjernen i sitt eget velgerklientell, fagarbeiderne i det organiserte arbeidsliv, gjennom prekarisering av arbeidslivet. I dag er lavtlønnssektoren – som nesten en fjerdedel av alle sysselsatte jobber i – hovedinnfallsporten til fattigdom, blant de sysselsatte, blant barn, og senere, i alderdommen.

SPD har i regjeringsplattformen som nylig er fremforhandlet med CDU/CSU fått gjennomslag for programpunkter som representerer en viss modifikasjon av nevnte Agenda 2010-politikk, bl.a. når det gjelder alderspensjonene og innstramming av reglene for midlertidige tilsettinger. For Butterwegge gir dette bare mer tyngde til hovedinnvendingen mot SPDs nåværende politikk: «I stedet for å være en progressiv og innovativ kraft i det tyske partisystemet, fungerer SPD i dag fremfor alt som en politisk reparasjonsbedrift som forsøker å oppheve skadevirkningene av egne feilbeslutninger.»

SPD har i tre perioder etter 50-60-tallets CDU-dominans hatt avgjørende innflytelse på Tysklands politiske og økonomiske utvikling: under Willy Brandts regjeringer på sent 60-tall og tidlig 70-tall – en periode preget av demokratisk oppbrudd, sosiale reformer og avspenningspolitikk; gjennom Helmut Schmidts viktige rolle som sterk og stabiliserende statsleder under RAF-terrorens trusler (1974-1982) og under Schröders «Agenda 2010»-politikk (1998-2005). Kritikken fra venstre sier vel egentlig at det er for lite Willy Brandt i dagens SPD, og at de uheldigste sidene av Agenda 2010-politikken har blitt videreført i begge de to etterfølgende koalisjonsregjeringene med CDU/CSU (2005-2009 og 2013-2017). Europa (og verden) trenger definitivt en ny sterk tysk flertallsregjering, men for SPD er risikoen stor for at en tredje regjeringsperiode med Merkel & co kan ende med noe nær et politisk selvmord. Dilemmaene er altså mange.

En progressiv politisk utvikling i Europa er vanskelig å se for seg uten stabile sentrum-venstre regjeringer i Tyskland. Et slikt regjeringsalternativ kan ikke realiseres uten et SPD med betydelig større oppslutning enn dagens 18-20%. Det er lite trøst i at de to mulige partnerne i en slik regjering (Die Linke og Die Grünen) har en stabil samlet oppslutning på rundt 20%, så lenge SPD ikke kommer seg ut av den dype krisen det nå befinner seg i. Skal partiet komme seg videre, bør det iallfall kvitte seg med forestillingen om at politisk motstand best løses med å hive ut eksisterende partiledere, og erstatte dem med stadig nye «lysende gestalter». Det bør også forsøke å bygge opp en partikultur som gir mindre rom for konflikt- og intrigemakeri. Viktigere enn noe annet er det at partiet fornyer, forsterker og tydeliggjør den klassiske sosialdemokratiske profilen – i en europeisk kontekst og med ansvarlig økonomisk styring som grunnlag. På mange måter var nok dette også visjonen til Martin Schulz – det gode menneske fra Würselen. Han fikk det bare ikke til.

Dagen etter fastelavnsmandag kom den endelige meldingen – Martin Schulz trekker seg med umiddelbar virkning som leder for SPD. Ny konstituert partileder er Hamburgs borgermester Olaf Scholz, en av tre nestledere og sannsynlig finansminister i den nye storkoalisjonen – hvis den blir noe av. På landsmøtet i april er det så meningen at parlamentarisk leder Andrea Nahles skal velges som ny partileder. Den tidligere Juso-lederen Nahles tilregnes partiets venstrefløy, og vil også være den første kvinnelige leder i partiets nesten 130-årige historie. I tiden fram til landsmøtet må Nahles/Scholz starte snuoperasjonen for et parti med målinger ned mot 16% og overbevise partiets nærmere 500.000 medlemmer om at et ja til ny regjeringskoalisjon med Merkel i uravstemningen i slutten av februar vil være den riktige vei ut av partiets dype politiske krise. Nahles for sin del må overbevise om at hun ikke kun er nok et nummer i rekken av lysende gestalter med kort holdbarhetstid, og at hun har tenkt å beholde makten og bruke den.

Martin Schulz og eggehodene

Publisert i Vårt Land 10. oktober

Martin Schulz ble et offer for spindoktorene, rådgiverne, taleskriverne og avdelingslederne i «Willy Brandt Haus» – og for sin egen ubesluttsomhet i håndteringen av virvaret av «råd» de utsatte ham for. Dette er en av konklusjonene man kan trekke av Spiegel-journalist Markus Feldenkirchens 17 siders nærstudie av Schulz’ valgkamp fra mars 2017 til valgkvelden 24. september (Der Spiegel nr. 40/2017). Det er direkte vondt å følge hvordan Schulz etter hvert nederlag drives videre i alle mulige retninger av «eggehodene» (Schulz’ eget uttrykk), og hvordan han selv etterhvert taper motet, men er dømt til å måtte fortsette: «Ikke vær for konkret!, vær mer konkret!, by på deg selv!, vis styrke!, vis ydmykhet!, dét kan du ikke si, ikke provoser den, og heller ikke den!». Mang en gang uttrykker han fortvilelse over at han lar seg forføre av eggehodene, og at han ikke bare stoler på noe sin egen magefølelse. Neste dag er han igjen utlevert dem.

I tillegg må han slite med leggspark og egokjør fra venner (Sigmar Gabriel) og ikke fullt så gode venner (Hannelore Kraft, Gerhard Schröder) i eget parti. Det er ingenting sjokkerende eller avslørende ved dette gode, sympatiske og, etter min mening, kloke mennesket, men det funket altså bare ikke. Skyldes det politikken, skyldes det ham selv eller skyldes det eggehodene? Hva må til for at Europas klassiske sosialdemokratiske partier skal finne vinnerformelen? Og spiller det noen rolle om man legger kursen mot sentrum eller mot venstre, så lenge det meste synes å være bestemt av kommunikasjonsstrategenes evne til å lykkes med sine iscenesettelser? Feldenkirchens tekst gir en nådeløs skildring av den profesjonelle politikkens kår i vår tid. Jeg tipper at den som kunne vært flue på veggen i Gahr Støres politiske bakrom i sommer og høst, ville sett mye av det samme.

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11700718-i-egghodenes-kryssild

 

Tyskerne og den kosmopolitiske liberalismen

Publisert i Vårt Land 3. september 2017 under tittelen «Det tyske håpet»

To år etter flyktningkrise, nyttårsnatten i Köln, terroranslaget i Berlin, Trump og Brexit kan det konstateres: Tyskland har forblitt det liberale, tolerante og verdensåpne samfunn vi kjenner det som. Dette fremgår med all mulig tydelighet av en undersøkelse «Institut für angewandte sozialwissenschaft» i Bonn har gjennomført for Die Zeit. På spørsmål om hvem som tilhører «det tyske vi» svarer 82% at mennesker med andre religioner tilhører vi’et; 80% mener at de homofile, 72% at utlendinger/migranter og 71% at flyktninger gjør det. Undersøkelsen viser også høy tilslutning både til verdier som omhandler sosial rettferdighet og frihandel og internasjonalt samarbeid. Alt i alt fastslår Ifas-forskerne at 67% av den tyske befolkning «oppviser affinitet» overfor det de definerer som «den kosmopolitiske liberalismen».

Forskernes tall viser ellers at 5% av befolkningen har «en sterk tilslutning» til høyrepopulistiske tankemønstre, og videre at 18%, med ulik intensitet, oppviser affinitet til deler av denne ideologien. Man kan forøvrig merke seg at spennet innenfor «det store politiske sentrum» (De Grønne, SPD, FDP og CDU) ikke er så veldig stort når det gjelder kjerneverdiene i den kosmopolitiske liberalismen. Die Zeit konstaterer derfor at de store konfliktlinjene i den pågående tyske valgkampen ikke går mellom høyre og venstre, men «mellom det liberale flertallssamfunnet og et høyrepopulistisk mindretall.»

Det overrasker på denne bakgrunn ikke at oppslutningen om høyrepopulismens politiske parti, «Alternative für Deutschland» har falt kraftig siden fjorårets toppmålinger, og nå ligger stabilt på 7-9%. Tyskland vil etter valget 24. september likevel stå overfor en ny situasjon når det for første gang i 1949-republikkens historie vil bli representert med et parti til høyre for CDU/CSU i Forbundsdagen. Til forskjell fra situasjonen i mange andre europeiske land er vi imidlertid 100% garantert at partiet ikke vil inngå i noen form for regjeringsallianse eller på annen måte få politisk innflytelse.

Mye av årsakene til Tysklands tilbakevending til «normaltilstanden» ligger i synkende arbeidsledighet, eksportoverskudd, solide statsfinanser og ikke minst det store folkeflertallets opplevelse av velstand og trygghet. Dette er hovedbildet, selv om ulikheten på noen områder har økt og betydelige befolkningsgrupper fortsatt opplever å leve under det man kan kalle «prekære» forhold i kjølvannet av Hartz 4-reformer o.a. Denne grunnleggende opplevelsen av trygghet under Merkels snart 12-årige regime, er også hovedårsaken til de store problemene SPD og Martin Schultz har med å få gjennomslag for sitt hovedtema «sosial rettferdighet» i valgkampen.

En viktig forklaring på høyrepopulismens tilbakegang ligger selvsagt også i at den «store flyktningkrisen» ikke ble til den store krisen mange hadde spådd den til å bli. Mye av dette skyldes den kraftige reduksjonen av tilgangen på flyktninger som følge av «Tyrkiaavtalen», men det har også åpenbart sin forklaring at tyskerne på sedvanlig «tysk» vis har lyktes bra med oppfølgingen av Merkels «Wir schaffen das», ikke minst gjennom den systematiske bruken av utdanning, opplæring og arbeid som integreringsmekanismer. Her er Tyskland best i Europa. I bunnen av det hele ligger – slik Ifas-undersøkelsen så tydelig dokumenterer – den sterke forankringen av sosialliberale, postmaterielle og kosmopolitiske verdier hos det store befolkningsflertallet.

Noen her på berget vil sikkert bli plaget av at undersøkelser som dette sprenger i stykker yndlingshistoriene om «Merkels håpløse Tyskland» o.l. Vi som har fulgt Tyskland på nært hold over lengre tid er strengt tatt ikke overrasket. Jeg sover godt om natten, og tenker i mitt stille sinn at det er håp for Europa.

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11696615-det-tyske-hapet

 

Det sosialdemokratiske håpet som svant

Kronikk VG, 16. august 2017

Lederen i Tysklands sosialdemokratiske parti (SPD), Martin Schultz, legger i disse dager ut på en turne som skal vare helt fram til valget på ny Bundestag 24. september. Mer enn 20.000 km skal tilbakelegges, 60 byer skal besøkes og hender i tusentall skal trykkes. Målet er å gjenerobre tronen som Bundeskansler etter 12 år med regjeringer ledet av Angela Merkel. Men kan Schultz hindre Merkel fra å tiltre sin fjerde periode som tysk regjeringsleder? Det så lyst ut i februar og mars. I dag må det nærmest et politisk jordskjelv til for at han skal lykkes.

Martin Schultz overtok som leder av SPD og kanslerkandidat etter en rask og uortodoks prosess i januar i år. Han etterfulgte Sigmar Gabriel, som etter syv år som partileder sto igjen med et skadeskutt image, lav tillit blant partimedlemmene og et parti med en oppslutning så vidt over 20%. Valget av Martin Schultz utløste en voldsom begeistringsbølge både i SPDs egne rekker og i befolkningen generelt. Partiet økte sin oppslutning fra 22 til til 32 % og fikk i løpet av noen få uker 13000 nye medlemmer. Populariteten var særlig stor blant unge mennesker. På forsiden av det store nyhetsmagasinet Der Spiegel tronet Schultz i helgenpositur som «Sankt Martin» – den hellige Martin. Image result for martin schulz free photos

Fenomenet Schultz vakte stor oppsikt de få månedene det sto på. Mange forklarte oppsvinget som en reaksjon på Merkels flinke, men kjedelige og uinspirerte politikerstil. Andre knyttet populariteten til Schultz’ biografi – til fortellingen om den tørrlagte alkoholikeren og småbyordføreren uten artium som endte opp som mangeårig president i det mektige EU-parlamentet i Strasbourg. Imaget av den litt freidige oppkomlingen som også kjente maktens spilleregler innenfra passet godt inn her. Schultz kombinerte det kjente med det nye, en erfaren politiker som var stålsatt i apparatet og byråkratiet, men som likevel kunne fremstå som et friskt pust. Schultzbølgen nådde sitt høydepunkt i slutten av mars. To måneder og tre tapte delstatsvalg senere var den slutt. Oppslutningen om SPD på meningsmålingene dalte, og partiet er sommeren 2017 tilbake på samme nivå som det var da Schultz overtok partiledertrøya i januar.

SPD har de siste fire år vært juniorpartner i en storkoalisjon med Merkels kristelig-demokratiske union, CDU. En storkoalisjon gir aldri en god plattform for partienes markering av egne posisjoner. Begge partiene har derfor lenge vært enige om at videreføring av koalisjonen etter 2017 kun vil være aktuelt dersom ingen andre flertallskonstellasjoner lar seg realisere. Med dagens målinger er det sannsynlig at Bundestag etter høstens valg vil bestå av seks partier – nåværende fire (CDU, SPD, De Grønne og Die Linke) samt liberale FDP og høyrepopulistiske Alternative für Deutschland (AfD). Siden AfD er utelukket som regjeringspartner, vil den nye regjeringen sannsynligvis måtte bli dannet med basis i tre partier. Det har derfor lenge vært klart for Schultz at noe flertall med ønskepartneren De Grønne ikke vil være innen rekkevidde, og at det mest realistiske flertallsalternativet vil være en såkalt «rød-rød-grønn» koalisjon mellom SPD, De Grønne og venstresosialistiske Die Linke. Konstellasjonen har vært prøvd ut i flere delstatsregjeringer i det østlige Tyskland, men har likevel vært kontroversiell som alternativ på nasjonalt nivå, bl.a. på grunn av Die Linkes bånd til det tidligere statsbærende partiet i DDR. Den forventede seieren for det rød-rød-grønne alternativet i Saarland i slutten av mars var planlagt som en prøvestein på om denne konstellasjonen også kunne fungere i en vestlig delstat. Det skulle også gi bekreftelsen på at Schultz ikke bare kunne skape begeistring i egne rekker, men også var i stand til å vinne valg.

SPD lyktes ikke i Saarland. Det lyktes heller ikke de to etterfølgende valgene i Nordrhein-Westfalen og Schleswig-Holstein, hvor eksisterende flertall for SPD og De Grønne gikk tapt til CDU-ledede regjeringer. Tapet var særlig alvorlig i det folkerike og industritette Nordrhein-Westfalen. Hva skjedde? Magien rundt Schultz var åpenbart gått tapt. Mange kommentatorer viste også til at Schultz ikke fikk anledning til å vise seg fram som ønsket i de tre valgkampene, men måtte stille seg i skyggen av de lokale partilederne og betale prisen for mislykket lokal politikk. Målinger i tilknytning til de tre valgene viste også at tilliten til Merkel og CDU var større på politiske kjerneområder som indre sikkerhet og økonomisk politikk. Angela Merkel kan ofte fremstå som grå og kjedelig, men hun inngir også trygghet og tillitt. Hun kan dessuten tie når hun bør. Ingen er dyktigere enn henne til – tålmodig, rolig og selvsikker – å vente på at politisk ugunstige trender går over av seg selv. Det ser det ut til at hun vil lykkes med også denne gang.

Martin Schultz har satset tungt på at SPDs nye valgprogram skal bli et vendepunkt i valgkampen. Programmet ble presentert tidligere i sommer med den klassiske sosialdemokratiske merkevaren «sosial rettferdighet» som overskrift – sterkere beskatning av de rike, høyere minstepensjon, likelønn, mer midler til utdanning og familiene; på det europeiske plan økte EU-investeringer i økonomi og infrastruktur og mer solidaritet i fordelingen av flyktninger internt i EU. Forskjellene til CDU er imidlertid ikke veldig store, og programpunkter som vil merkes på de brede velgerskarers lommebok, eller utfordrer de tyngste maktgruppene i samfunnet, glimrer med sitt fravær. Ingen partier, heller ikke De Grønne, har f.eks. hatt mot eller evne til å gripe skikkelig fatt i den tyske bilindustriens dype krise i kjølvannet av de såkalte dieselskandalene.  Profilløshet og «døsende stillstand» preger den tyske valgkampen, skriver FAZ-redaktør Claudius Seidl i en kommentar 7. august.

Effekten av SPDs nye valgprogram har i alle fall uteblitt. De aller siste målinger viser 39% oppslutning for CDU og 24% for SPD; på det personlige popularitetsbarometeret skårer Merkel 59%, mens Schultz har falt helt ned på 33%. Holder målingene seg uforandret frem til valget, vil det mest sannsynlige utfallet være en koalisjon mellom CDU, liberale FDP og De Grønne. Skal trenden brytes må det nok inntre en alvorlig politisk hendelse, f.eks. en videre utvikling av nevnte dieselskandale. «Schultzbølgen» i vinter viste at det er mulig å sette store velgermasser i bevegelse. SPD i nåværende forfatning er neppe i stand til dette.

Det sosialdemokratiske håpet som svant

Den simulerte borgerkrigen

Fotos aus dem Schanzenviertel in Hamburg in der Nacht von Samstag zu Sonntag zum G20 Gipfel.

Foto: Dustin Hackert (CC BY NC)

Publisert i Klassekampen 26. juli 2017

Brennende biler, plyndringer og barrikader dominerte nyhetsstrømmen fra G20-møtet i Hamburg 6-8 juli. I stedet for klimakrise og hungersnød i Øst-Afrika kom gatekamper mellom svartkledde «autonome» og politiets spesialstyrker i forgrunnen.  På lørdagen, toppmøtets siste dag,  beveget et demonstrasjonstog med nærmere 80.000 deltagere seg gjennom Hamburgs gater under hovedparolen «Grenseløs solidaritet i stedet for G-20», men i medienes beretninger kom denne helt i skyggen av vannkanonene. Hvem er de autonome, og hva vil de? Hendelsene har utløst en rekke debatter i tyske medier. Debatten har vært sterk også på den tyske venstresiden – er oppgjøret med de autonomes politikk tydelig nok, er fordømmelsen av volden klar nok?

(mer…)

Folkets vilje

Publisert i Vagant 1-2/2017

De nye høyrepartiene svermer for «folket», vil uttrykke folkets vilje og være folkets stemme. Få europeiske kommentatorer har etterprøvd dette kjernepunktet i den høyrepopulistiske retorikken så konsekvent og over så lang tid som Die Zeits Thomas Assheuer, slik han også gjør i artikkelen «Kontrarevolusjonen», oversatt til norsk av Snorre Fjeldstad i Vagant 3-4/2016: «Folkets vilje er alltid til stede i de dype sjiktene i folket selv, i den førpolitiske sfæren av religion, språk og kultur». Tekstene hans viser at denne forestillingen om er et gjennomgående trekk ved det nye høyre enten vi er i Russland, USA, Polen, Frankrike eller Tyskland. I en nylig utgave av Die Zeit (02.03.17) presenterer han sitt eget lille alfabet over det nye høyres kampbegreper, fra «Alternative» (alternativet) til «Wahre Demokratie» (sant demokrati). Hele fire av dem er sammensatte ord med «Volk» som bærende element.

I de høyrepopulistiske fortellingene er folkets stemme alltid den etnisk homogene majoritetsbefolkningens stemme. Men hvor kommer ideen om folkets stemme fra? At «folkets stemme også er guds stemme («vox populi, vox Dei») er en forestilling som går tilbake til senromersk tid og til tidlig middelalder», skriver historikeren Christian Geulen i Die Zeit 26.01.2017. «Folket» da ikke som kollektiv politisk enhet (demos eller civitas), men som den enkle manns fellesskap. Det var ikke plebeiernes makt som masse, men deres naturlige uskyld som gjorde at de ble tilskrevet en hellig renhet. Først gjennom det 18. århundrets nasjonalrevolusjoner ble den enkle stemmen omdannet til kollektive egenskaper ved de nye nasjonene. Den moderne versjonen av lengselen etter en felles folkemening kommenterer Geulen slik: «Den som forveksler disse stemmene med den demokratiske suverenens stemme henger fast i en arkaisk demokratiforståelse. Vi må spørre oss hva vi oppgir hvis erstatter demokratiet som pluralistisk system for representasjon av interesser, med et mytisk Vox Populi.»   Image result for Thomas Assheuer                

Politologen Herfried Münkler og litteraturprofessoren Marina Münkler beskriver i boken Die neuen Deutschen (Rowohlt Berlin, 2016) hvordan Europas stater i det 19. og 20. århundre bestrebet seg på å skape enhet mellom statenes og nasjonenes grenser. I kjølvannet fulgte nasjonalisering av befolkningsgruppene, store migrasjonsbevegelser, deportasjoner og folkemord. I dagens samfunn er en slik enhet mellom folk, stat og nasjon en umulighet. Anvendt på sitt case, det moderne Tyskland, fremholder Münklerne det  likevel som kortsiktig å overlate følelsesladete begreper som nasjon, folket og tyskhet til dem som avviser alt annet enn det etnisk-kulturelle som gyldig tilhørighetsform for nasjonen – ikke minst fordi fortellingen om nasjonen også kan være en kilde til solidaritet. En statsborgerlig definisjon av «tyskhet» kaster ikke nasjonsbegrepet over bord, men tar høyde for samfunnets sosiale og kulturelle kompleksitet. Nei til det nasjonale som ekskluderingskategori, ja til det nasjonale som ramme for arbeid, mobilitet og fellesskap.

Münklerne ser mange forbindelseslinjer mellom en slik nasjonsforståelse og de ytelses- og mobilitetsorienterte prinsippene som  det moderne tyske industrisamfunnet bygger på. En annen bærebjelke er grunnlovens beskyttelse av religions- og ytringsfriheten og av borgernes rett til å leve sine liv som de vil – og til å sprenge seg ut av kontrollerende livsformer. Også slik kommer folkets stemme til uttrykk, om da enn som en «uren» stemme.

(Foto: Thomas Assheuer)

Den tyske høyrepopulismen

Teksten sto opprinnelig på trykk i VG, 18.03.16  i en noe forkortet versjon. Her finner du teksten i sin helhet. 

Tyskland har fått et partisystem som i det øvrige Europa. Dette er en av konklusjonene som kan trekkes etter gjennombruddet for det nye høyrepartiet «Alternative für Deutschland» (AfD) ved valgene på nye delstatsparlamenter i tre av Tysklands delstater sist søndag. Det nye partiet fikk 15,1 % i Baden-Württemberg og 12,6 % i Rheinland-Pfalz, mens det fosset inn med hele 24,2 % av stemmene i den tidligere DDR-delstaten Sachsen-Anhalt. Hva slags parti er «Alternative für Deutschland» og hvordan vil partiets gjennomslag påvirke den politiske utviklingen i Tyskland. Valgene var på forhånd beskrevet som en prøvestein på Angela Merkels flyktningpolitikk. Hva slags handlingsrom har hun frem mot valget på ny Bundestag i 2017?

(mer…)

Et nytt skjebneår for Merkel

Publisert i Klassekampen 23. januar 2016

«Vi klarer dette, vi klarer det fordi Tyskland er et sterkt land», lød det i Angela Merkels tale til det tyske folk ved inngangen til det nye år. Bak henne lå 2015, et av de mest skjellsettende årene i hele den tyske etterkrigshistorien – et år som i sin dramatiske tyngde kan måle seg med 1961, 1977 og 1989 og et år som vil prege Tyskland i årtier fremover.

Når de store tyske avisene har gjort sine oppsummeringer av året 2015, går tre store saker igjen: flyktningkrisen, dramaet rundt Hellas’ mulige uttreden av euroen og styrkingen av ytre høyre gjennom bevegelser som Pegida. Flyktningkrisen har stått i en særstilling, men alle disse sakene har utløst omfattende debatter om hva slags land Tyskland er, og ønsker å være.

Ytre høyre styrker seg

Et av de sterkeste symbolene på Tysklands nye ytre høyre er Pegidabevegelsen. Den kom tilbake i radikalisert utgave høsten 2015, og forsøker nå å slå mynt på motstand mot de nye flyktningestrømmene og på slagord mot «landsforræderen» Merkel, «løgnpressen» og «politikerklassen» i Berlin. Parallelt med Pegidas tilbakekomst har det vært en markant økning i den hatbaserte kriminaliteten mot asylmottak og andre lokaliteter hvor flyktninger har oppholdt seg.

En annen trend er at tradisjonelle konservative velgere har beveget seg bort fra CDU/CSU og over til det nye høyrepartiet «Alternative für Deutschland» (AfD). Dette er en folkelig anti-innvandringsmotstand som tidligere ikke har fått fotfAngela_Merkel_(2014)este i Tyskland. Slår nåværende målinger til, vil de i løpet av 2016–2017 kunne etablere seg som en fast del av den tyske partifloraen både nasjonalt og på delstatsnivå. Dermed vil devisen til 70-tallets legendariske CSU-leder, Frans Josef Strauss være brutt: «Til høyre for CSU skal det ikke være plass for noe demokratisk parti i Tyskland».

 

Innvandringslandet Tyskland

I perioden 2013–2015 økte antallet registrerte flyktninger i Tyskland fra 125.000 til mer enn 800.000. Allerede før utbruddet av flyktningkrisen hadde Tyskland en klar profil som innvandringsland. Totalt har cirka en femtedel av befolkningen, eller cirka 16,3 millioner, i dag en eller annen form for innvandrerbakgrunn, hvorav cirka 4 millioner tilhører de muslimske befolkningsgruppene. Tyskland er også et land som i årtier fremover vil være avhengig av betydelig nettoinnvandring for å sikre finansieringsgrunnlaget for fremtidige pensjoner, og for at næringsliv og industri skal få den arbeidskraften den trenger. Landet har i dag ikke bare Europas mest effektive kapitalistiske økonomi, men sannsynligvis også den tyngste forankring av såkalt post-materielle verdier i befolkningen. Vi kan derfor anta at Merkel, når hun 31. august 2015 første gang uttalte sine senere så symboltunge ord, «Wir schaffen das» («Dette klarer vi»), ikke kun gjorde det av egen overbevisning, men også i en slags visshet om at hun ga uttrykk for hegemoniale verdier i det tyske folk.

Selfies med Merkel

Et slags «tipping point» kan settes til 4. september, hvor Merkel garanterte innreise og asylbehandling for 4000 flyktninger som var strandet på sensommerhete motorveier i Ungarn. Svært få kritiserer Merkel for at hun handlet som hun gjorde akkurat denne kvelden. Mange kritiserer henne derimot fordi hun kort tid etter denne hendelsen begynte å opptre på selfies med nyankomne flyktninger, og at hun med jevne mellomrom gjentok sin kjente devise: «Retten på asyl for politisk forfulgte kjenner ingen maksgrense».

Tross sympati i store deler av befolkningen var det gjennom hele høsten en stabil opposisjon mot Merkels politikk. Deler av denne kan det ikke kan settes noe entydig høyrepopulistisk stempel på. Kjernen i kritikken har vært at Merkel med sine mange velkommensignaler har bidratt til å øke den såkalte «pull»-effekten, og dermed også til at problemene har blitt mer uhåndterlige enn de ellers kunne blitt. Merkels svar på slik kritikk har ofte vært kontant: «Hvis vi nå også begynner å måtte unnskylde oss for at vi i nødsituasjoner viser et vennlig ansikt, er ikke dette lenger mitt land».

«Tyrkiakortet»

Flyktningestrømmen utviklet seg raskt til en logistisk og kapasitetsmessig krise. Det var mangel på nær sagt alt – sengeplasser, saksbehandlere, politi, lærere. Det eneste det tilsynelatende ikke var mangel på, var beredskapen blant folk flest til å hjelpe. Et økende press både fra Merkels eget parti, CDU, og fra koalisjonspartnerne i CSU og SPD, tvang i slutten av september fram et såkalt «asylkompromiss». Elementer i dette var raskere retur av asylsøkere fra «sikre opprinnelsesland», sterkere grensekontroll og oppretting av transittsentre ved grensene. Samtidig har Merkel i hele høst arbeidet på spreng for å få på plass en mer rettferdig fordeling av flyktningene innad i EU. Merkel satser nå alt på det såkalte «Tyrkiakortet» – et omfattende avtaleverk mellom Tyrkia og Tyskland i samarbeid med en «koalisjon av villige», hvor milliardoverføringer skal finansiere styrket kontroll av fluktrutene mot Hellas og driften av nye, godt utrustede flyktningeleirer i Tyrkia. Til gjengjeld skal Tyskland og dets allierte etterhvert ta i mot et betydelig antall av flyktningene i de nye leirene.

«Person of the year»

Kåringen av Angela Merkel til «Person of the year» av Time Magazine i desember var på mange måter et paradoks.  I Merkels lange periode som regjeringssjef og minister har en generalinnvending mot henne vært hennes ubesluttsomhet og hennes hang til nøling – si minst mulig, avvente situasjonen mens de andre strides, se hvordan det går, så sakte men sikkert handle. Bak hennes sindige ytre skjuler det seg likevel et følelsesmenneske og en sterkt grunnfestet rettferdighetssans med røtter i oppveksten i en lutheransk pastorfamilie og i erfaringene fra et diktatur som skjøt på de flyktende ved grensemurene. I kritiske situasjoner har hun aldri vært redd for å handle. Det så man både i hennes tilsynelatende harde linje under Grexitkrisen og under den nå «mykere» håndtering av høstens flyktningkrise.  Selv så forskjellig de to krisene er, kan man i Merkels prinsipp­ledede og helhetstenkende håndtering godt se noen felles – og kanskje også «tyske» trekk.

Situasjonen under kontroll

I et intervju med Der Spiegel rett før jul bedyret Peter Altmeier, som er leder av bundeskanslerens kontor og Merkels høyre hånd i håndteringen av flyktningkrisen, at situasjonen nå er under kontroll. Mottaksapparatet og logistikken har kommet seg på beina, finansieringen av delstatene og kommunene er kraftig styrket og Merkels forsiktige tilbaketog gjennom asylkompromisset synes å ha hatt sine virkninger. Likevel er det veldig mye som skal klaffe for at Merkel og hennes koalisjonsregjering skal få kontroll over situasjonen i løpet av 2016. Mye vil stå og falle på at Tyrkiaavtalen får de ønskede effekter. At «pull-effektene» vil fortsette å virke så lenge Merkel ikke er beredt til å sende ut et signal om grenseverdier for Tysklands flyktningmottak, er et av de tyngste kritikkpunktene fra den konservative fløyen i eget parti og fra CSU. I disse dager pågår det et pokerspill innad i Merkels parti, CDU, om den videre kursen i flyktningpolitikken.

Merkels største utfordring i perioden frem til valget på ny Bundestag høsten 2017 vil sannsynligvis ligge i den latente misnøyen med innvandrings- og flyktningpolitikken på høyre fløy. Det nye året startet med massive medieoppslag om nyttårsnattens overgrep mot hundretalls kvinner ved Kölns sentralbanestasjon. Gjerningsmennene var en horde av alkohol- og pillepåvirkede, unge menn av hovedsakelig nordafrikansk opprinnelse. Fordømmelsene har vært unisone fra alle deler av det tyske samfunnet, ikke minst fra den flerkulturelle byen Kölns mange minoritetsmiljøer. Det har selvsagt ikke forhindret ytre høyre fra umiddelbart å omdanne hendelsene i politisk og retorisk kapital: «Hva var det vi sa!».

Utfordringen fra «Alternative für Deutschland»

Den første store prøven for Merkel vil komme ved valgene på tre delstatsparlament i mars i år, hvorav to i vest. Oppnår AfD to-sifrede tall ved de to vestlige valgene, er det grunn til å tro at nervøsiteten i CDU vil øke og at flere og flere i partiet vil begynne å stille spørsmål ved om Merkels kurs er den riktige. De politiske løsningene på flyktningkrisen vil måtte finne sin plass et eller annet sted mellom realpolitikkens krav og den prinsippledede idealisme som De Grønne, og delvis Merkel selv, står for. Fortsatt vil Tysklands løsninger ha en sterkere dreining mot den «idealistiske» siden enn i de fleste andre europeiske land. Likevel har politikken allerede i dag fått en utforming som hadde vært utenkelig bare for et halvt år siden.

I tiden fremover vil man nok se mange utspill fra enkeltpolitikere i CSU, CDU og SPD hvor hensikten er å vise besluttsomhet og å trekke til seg velgere som er på glid mot AfD: raskere utvisning av kriminelle uten oppholdstillatelse, maksgrenser for flyktningopptak og strengere grensekontroller. Senest denne uken skrev 44 av CDUs representanter i forbundsdagen under et opprop mot sin egen partileder. Samtidig ble det klart at Østerrike, Merkels fremste allierte i flyktningpolitikken, har besluttet å sette maksgrenser for mottak av flyktninger de neste fire årene. Det vil øke presset på Merkel ytterligere.

Hyllest fra New York Times

Det er ennå for tidlig å felle noen endelig dom over hvordan Tyskland, med sin litt avvikende kurs, har lyktes med sin håndtering av den gigantoppgaven flyktningkrisen representerer. New York Times’ Roger Cohen skrev 21.desember en nærmest hymnisk lederartikkel, «Germany, Refugee Nation»: «Germany has stepped in». I sin konsekvens vil Tyskland i den neste generasjon «bli et sterkere, mer vitalt og dynamisk land».

Jesus Kristus og Immanuel Kant

I et bredt anlagt essay, publisert i Die Zeit dagen før nyttårsaften, retter den profilerte filosofen Richard David Precht et generalangrep på unnlatelser og uklar tenkning i diskursen om flyktningspørsmålet: «Moral lar seg ikke kvantifisere. Det fins grenseverdier for hveteeksport og lønnskostnader, men ikke for flyktende mennesker som trues av elendighet og død, tortur og henretting. Menneskelighet kjenner ingen grenseverdier. Jesus Kristus og Imannuel Kant visste dette, CSU-lederen må fortsatt lære det.»

Cohen taler om nytte, Precht om rett. Og bakom synger Pegida. I dette spennet vil et av det 21. århundres største utfordringer måtte finne sine løsninger.

Fra Goethe til Merkel – Det norske blikk på Tyskland i endring

Publisert på Goetheinstituttets web 03.11.15

http://www.goethe.de/ins/no/no/osl/kul/mag/zei/20638888.html

http://www.goethe.de/ins/no/no/osl/kul/mag/zei/20638966.html

«Tyskerne søker stillheten», uttalte en representant for den norske Pilegrimsleden i en radioreportasje tidligere i sommer. «Rekdal er typisk tysk», skrev en av de store norske løssalgsavisene for et par år siden i en kommentar til fotballtrenerens angivelig direkte og autoritære lederstil. «Tyskerne sløser ikke bort andres penger», skriver økonomikommentatorene i Aftenposten og Dagens Næringsliv. 

(mer…)

De revolusjonæres inkognito

Publisert i tidsskriftet Vagant 27. juni 2015 – http://www.vagant.no/inkognito-revolusjonaere/

På bloggen Münkler-Watch kjemper anonyme studenter ved Humboldt-universitetet i Berlin mot professor Herfried Münkler.

Herfried Münkler, prominent professor i politisk teori ved Humboldt-universitetet (HU) i Berlin, har i vår opplevd et digitalt geriljaangrep fra sine studenter. På en egen, anonym blogg, «Münkler-Watch», blir Münkler beskyldt for militarisme, rasisme og sexisme. Münkler kaller de aksjonerende studentene for «stakkarslige feiginger» og ber dem vise ansikt. Studentene på sin side viser til tiltakende konformitetspress ved de høyere læreanstaltene, og forklarer anonymiteten med at de ikke vil risikere fremtidige jobber og utsiktene til vanlige, borgerlige liv: ingenting glemmes av Google! Historien har avfødt en omfattende debatt på de tyske avisenes feuilleton-sider: om offentlighetens endringer i den digitale tidsalder, om (selv-)disiplinering og eksamensjag ved universitetene og om studentopprørets muligheter og uttrykksformer i dag og «den gang da».

(mer…)

Innvandringslandet Tyskland

Publisert i Ny Tid, 3. juni 2015

Image result for Neukölln

«Tyskland var allerede for 8000 år siden et innvandringsland». Slik innledes en artikkel i ukemagasinet der Spiegel tidligere i vår. Tema var innvandringen av ikke-germanske stammer fra Balkan, Karpatene og den iberiske halvøy i perioden 5500-2500 f.Kr: «I de nordiske granskogene hersket multikulti.» Artikkelens selvsagte og innforståtte bruk av moderne termer på et historisk-arkeologisk stoff – «Innvandringsland», «Multikulti» – peker utover artikkelens tema og gir en illustrasjon på termenes aktualitet i dagens tyske offentlighet. Alle europeiske land hjemsøkes i disse dager av «innvandringsdebatter», men mye tyder på at fokuset Tyskland de siste årene har hatt på seg selv som innvandringsland har hatt noen helt unike trekk.

(mer…)

Meinhofs død

Publisert i Klassekampen 8. oktober 2013

I Klassekampen 5. oktober kan Yves Boutroue fortelle oss at .. det er bevist at Meinhofs selvmord ikke fant sted.»

Vi får også en ny versjon av fortellingen om «mordene i Stammheim» – at RAF-medlemmene Baaders, Ennslins og Raspes død 18. oktober 1977 (i kjølvannet av gisselaksjonen i Mogadishu) ikke skyldes selvmord, men var «arrangert».

Ulrike Meinhof døde 9. mai 1976 i sin celle i Stammheim etter hengning fra vindusgitteret i et bånd av opprevede remser fra et håndkle. To rettsmedisinske obduksjoner (den andre etter krav fra RAF-forsvarer Otto Schilly) konkluderte: død som følge av henging, ingen spor av ytre påvirkning. Skriftlige kilder belegger at en medvirkende årsak til selvmordet kan ha vært Meinhofs tiltagende utstøtning fra RAF-gruppen i Stammheim, herunder det psykisk og moralsk utmattende fiendskapet til RAFs jernkvinne, Gudrunn Ennslin.

(mer…)

Merkel versus Steinbrück – ny giv eller «weiter so»

Publisert i Klassekampen  31. juli 2013 

«De kan ikke håndtere penger, fru Merkel. Om De hadde regjert i ørkenen, ville sanden raskt tatt slutt.» Ordene er Peer Steinbrücks, sosialdemokratenes kanslerkandidat i høstens forbundsdagsvalg i Tyskland. Stedet er forbundsdagen tidligere i sommer. Tema for debatten er Merkelregjeringens politikk for bekjempelse av den økonomiske og sosiale krisen i Europa. Tonen vitner om at det hardner til i et valg hvor partiene har sterk interesse i å overbevise velgerne om at mye står på spill. Men hvordan mobilisere en befolkning som har mistet mye av tilliten til de store partiene, og som kanskje har en reell interesse i at så lite som mulig endrer seg?

(mer…)

Antisemittismen – en tysk besettelse

Publisert i Klassekampen, 12. mai 2012

Et politisk dikt av nobelprisvinneren i litteratur Günter Grass, publisert i den tyske storavisen Süddeusche Zeitung, har skapt furore i Tysklands politiske og kulturelle offentlighet. I diktet – «Was gesagt werden muss» («Det som må bli sagt») – beskylder Grass Israel for planlegging av krig og førsteslagsangrep mot Iran, med «utsletting av hele det iranske folk» som mulig konsekvens. «Hatpamflett», «smakløst», «uhistorisk» , «kunnskapsløst» og «dannet antisemittisme» var blant karakteristikkene i kommentarspalter og talkshows etter offentliggjøringen. Hardheten i tonen og uforsonligheten i posisjonene er symptomatisk for debattklimaet som ofte oppstår når kritikk av Israel kommer på banen i dagens Tyskland. Rammene for hva som kan sies og hvordan det kan sies er strammere enn hva som gjelder i det øvrige Europa når Israel og Midtøstenkonflikten står på dagsordenen.

(mer…)

Ekstremisme og forbud: Hvorfor må Tysklands ”verdibaserte” domsslutninger være utelukket hos oss?

Publisert i Klassekampen 4. august 2011

I kjølvannet av terrorangrepet mot Utøya og regjeringskvartalet har det blitt en debatt om hvordan demokratiet kan beskytte seg mot hatpropaganda av det slaget Anders Behring Breivik sto for. Toneangivende personer i norsk medieverden, som Per Edgar Kokkvold og Knut Olav Aamås, har i ettertankens lys pekt på behovet for strammere forhåndsredigering av avisenes nettfora. Utover dette synes standardoppfatningen blant norske politikere og intellektuelle fortsatt å gjelde: at ekstremister og åpne fiender av demokratiet bør bekjempes med argumenter og verdikamp, og ikke med sensur og forbud. Utenriksminister Gahr Støre uttrykte det bl.a. slik (Klassekampen 28.07.11): ”Vi må slippe også de holdningene vi ikke liker frem i lyset, fremfor å stenge dem inn i små, klamme rom.”

Posisjonen er velbegrunnet, og den er definitivt mainstream blant etablissementet av media og jurister i dagens Norge. I sin mest absolutte form står den imidlertid i fare for å umuliggjøre alle alternative avveininger av spørsmålet om forbud som politisk våpen. Posisjonen blir ahistorisk og abstrakt. Den utelukker også at ulike lands ulike historiske erfaringer kan gi ulike politiske og rettslige løsninger. Hvor vanskelige og dilemmafylte disse avveiningene kan være, viser en dom i den tyske forfatningsdomstolen fra november 2009.

(mer…)